Bookerprisens shortlist - det jeg tror og det jeg håper på

I morgen får vi vite hvilke av de tretten Bookernominerte bøkene som havner på shortlist. Jeg har lest syv av bøkene på longlist og er såvidt i gang med nummer åtte. Selv om jeg har en del igjen forsøker jeg meg på å gjette hvilke seks som går videre, men jeg presenterer to lister: de seks bøkene jeg tror kommer på shortlist, og de seks bøkene jeg ønsker at kommer på shortlist. Jeg baserer meg på mine egne opplevelser av bøkene, samt det andre har skrevet om dem.

De jeg tror vil havne på shortlist - i tilfeldig rekkefølge

Hanya Yanagihara - A Little life
Marilynne Robinson - Lila
Marlon James - A Brief History of Seven Killings
Sunjeev Sahota - The Year of the Runaways
Bill Clegg - Did You Ever Have A Family
Chigozie Obioma - The Fishermen

Jeg har kun lest to av de seks bøkene jeg tipper vi får se på shortlist. Did You Ever Have A Family er for god til å bli oversett og Lila er for godt skrevet til å bli oversett. De fire andre er vel de jeg synes har fått mest positiv tilbakemelding jevnt over, de resterende syv har fått ganske blandet tilbakemelding fra bloggere, medlemmer av Goodreads og lesere på forum. Av disse seks er The Fishermen den jeg er mest usikker på, men jeg er også nervøs for at Yanagihara ryker. Har det ikke skjedd en del ganger de siste årene at boken med favorittstempel ikke blir med på shortlist?

De jeg håper vil havne på shortlist - fra 'ønsker å lese' til storfavoritt

Nr. 6: Rett og slett fordi jeg ønsker å lese den, samt fordi jeg foreløpig ikke har lest noe virkelig negativt om den. Mange beskriver den som tunglest, men de sier samtidig at den er verdt det. Selv om jeg strengt tatt helst skulle hatt færrest mulig mursteiner på listen…

Nr. 5: Den er virkelig nydelig skrevet. En bok jeg fremdeles er overrasket over at jeg ikke likte bedre. Jeg tror jeg kunne blitt mer begeistret for denne hvis jeg hadde brukt mer tid på den, tatt meg mer tid til å reflektere over den. Men jeg ville nok alltid irritert meg over min manglende kunnskap om teologi, for det forhindrer meg i å lese den som Robinson nok ønsker at man skal lese den. Uansett tror jeg nok den fortjener en plass på shortlist.

Nr. 4: Det som skuffet meg med denne var at den ikke utmerket seg rent språklig. Den er ikke dårlig skrevet, men dette kunne nok vært årets leseropplevelse for min del hvis språket hadde vært en smule mer poetisk eller merverdig. Jeg elsket konseptet, og i motsetning til en del andre synes jeg historien ble mer og mer engasjerende jo lenger uti den jeg kom. Absolutt en verdig kandidat til shortlist, den er ingen lettvekter og har mange interessante refleksjoner. Samtidig føles den til tider ganske aktuell selv om historien som fortelles er 500 år gammel. Jeg håper å se denne på shortlist.

Nr. 3: Fordi hun, så vidt jeg vet, ikke vant noe som helst for den urovekkende, brutale, engasjerende, nyskapende, fantastiske People in the Trees. A Little Life kunne vært ganske så dårlig uten at det hadde forhindret meg i å juble for at hun endelig blir lagt merke til. Men basert på de omtalene jeg har lest er den langt fra dårlig. Jeg har bare såvidt kommet i gang med den selv, men jeg har skjønt at den er utrolig sterk. Håper den også er interessant, at den ikke bare sjokkerer uten å få leseren til å reflektere rundt tema hun tar opp.

Nr. 2: Jeg har ingen tro på at Satin Island vil bli valgt ut til shortlist. Mange leser den som en pretensiøs roman og liker ikke humoren i boken. Selv elsket jeg humoren, og selv om samfunnskritikk nok er et av poengene med boken er det neppe meningen vi skal ta U dønn alvorlig. Han er en særdeles komisk figur som er altfor selvopptatt til å skulle si noe vesentlig som oppsummerer vestlig kultur, annet enn at vestlig kultur generelt er for selvopptatt kanskje? Blandingen av interessante refleksjoner, masse digresjoner og sjarmerende humor fungerte godt for min del. Krysser fingrene for at jeg tar feil og at juryen tør å ta sjanse på en utradisjonell roman.

Nr. 1: Den beste boken jeg har lest i år. Hvis ikke Did You Ever Have A Family kommer med på shortlist blir jeg veldig overrasket, for ikke å snakke om skuffet. Hvis du lurer på hvorfor en debutroman som de aller færreste har lest burde bli en av de heldige seks kan du lese både min og Silje sin omtale av boken. Hadde jeg fått bestemme hadde denne vunnet prisen. Og basert på omtalene den har fått på Goodreads tror jeg mange ville støttet meg i det.

Did You Ever Have A Family

Forfatter: Bill Clegg
Forlag: Gallery/Scout Press
Utgivelsesår: 2015
Språk: Engelsk
Sidetall: 304
ISBN: Kindle-versjon

"She pulls her jacket across her chest and settles into the two folding chairs she's made into a makeshift bed. She will wait for him to come back. She will stay out here in the summer night, with the deer sneezing in the woods and the frogs chirping from the trees. She will wait for him here. Under this wedding tent, she will wait. And she will say yes."

Natten før datteren til June skal gifte seg brenner huset hennes ned. Vi får ikke vite hva som har hendt før senere i boken, men June står utenfor og ser på at hele livet hennes går opp i flammer. Datteren, Lolly, og forloveden, Will, kommer seg ikke ut. Eksmannen, Adam, kommer seg ikke ut. Hennes tyve år yngre kjæreste, Luke, kommer seg ikke ut. På noen øyeblikk mister hun alle hun noensinne har betegnet som familie. En middelaldrende kvinne, helt alene i verden.

Clegg strukturerer boken sin med utgangspunkt i denne hendelsen. Han lar de fleste involverte parter være med å fortelle historien, med unntak av de som døde. Hvert kapittel følger en spesifikk stemme, en person som får bidra med sin del av historien. Noen karakterer er helt sentrale for det som skjedde den kvelden, andre har kun betydning i etterkant av brannen. Når leseren begynner på et kapittel vet man aldri helt hvordan den nye personen passer inn i historien. Men alle stemmene flettes sammen på en mesterlig måte og sammen forteller de en tragisk og brutal historie, dog ikke helt frarøvet håp.

"For most of her life she had dreamed of the day she wouldn't have to stoop and scrub and haul and shine for other people. And so it came. One more demon replacing another."

Dette er ingen enkel måte å strukturere en fortelling på, men det er så utrolig godt gjennomført. Hver karakterer har en helt særegen stemme, hver og en av dem fremstår meget tydelig for meg. Jeg har ingen problemer med å skille dem fra hverandre og med å huske hver enkelt. Vi får innblikk i hver karakters personlige historie, vi kjenner dem ikke kun som statister i June sin historie. Mange av dem har egne sorger. Vi møter to lesbiske kvinner, en av dem fra en dypt katolsk familie som ikke ønsket kontakt etter at hun fortalte dem om sin legning. Vi møter en mor som gjennom en rekke dårlig avgjørelser ender opp med å bidra til å fengsle sønnen for en forbrytelse han ikke har begått. Vi møter en ung gutt som må leve med en grusom hemmelighet og en fraværende far full av anger når sønnen havner i koma etter en overdose. Vi møter et samfunn som fordømmer det unge, svarte, tidligere fengslede brannofferet, fordi det er enkelt å legge skylden på ham, selv om de ikke kjenner ham. Eller kanskje nettopp fordi de ikke kjenner ham.

Språket er enkelt og usentimentalt, noe som gjør at historien virker desto mer realistisk og brutal. Alle de mer perifere karakterene får fortelle sin historie selv, mens kapitlene til June, Lydia (Lukes mor) og Silas (som starter fortellingen) fortelles i tredjeperson. Jeg tenkte ikke over det mens jeg leste boken, men leste det i et intervju med forfatteren. Det har da tydeligvis føltes veldig naturlig mens jeg har lest boken. Noen ganger er den veldig fin, ofte er den ufattelig trist. En gang måtte jeg stoppe opp fordi jeg ble så sjokkert, fordi jeg ikke så for meg at noe kunne være mer fryktelig enn det boken begynte med.

"And then, out of the blue, a couple of kids climbed through Penny's window and raped and strangled her to death."

Ingen advarsel, ingen lange forklaringer. Det skjedde. Så må de som var glad i henne lære seg å leve med det. De fine øyeblikkene dukker også opp innimellom en evig kamp om å fortsette å leve. June forsøker desperat å føle en slags tilknytning til datteren som hun ikke egentlig hadde mens hun var i live. Lydia prøver å bekjempe ensomheten, samt skyldfølelsen overfor sønnen. Will sine foreldre forsøker å hedre sønnens minne ved å handle som han ville ønsket og ikke tenke utelukkende på å dele ut skyld.

Did You Ever Have A Family er en bok jeg kommer til å ha i tankene lenge. Den var omtrent umulig å legge fra seg mens jeg leste den, og den gir sterke og langvarige inntrykk. En helt særegen bok som virkelig fortjener å bli kåret til vinneren av Bookerprisen 2015. Det er uten tvil den beste boken jeg har lest i år og den er en av de få bøkene jeg føler jeg må lese på nytt på et eller annet tidspunkt. Clegg har skrevet en nydelig fortelling som fortjener et stort publikum.

"And every time they come, they will tell those who don't know the story of the young man who was a boy here, who went away and came home and went away, who cleaned rooms and carved a canoe and on its prow painted the faces of a family. And the stories will change and the canoe will become a headboard and the family will be mermaids and the rooms will be mansions. And no one will remember us, who we were or what happened here. Sand will blow across Pacific Avenue and against the windows of the Moonstone, and new people will arrive and walk down the beach to the great ocean. They will be in love, or they will be lost, and they will have no words. And the waves will sound to them as they did to us the first time we heard them."