Santorini

Jeg har nettopp vært en uke på Santorini og kom hjem på selveste 17. mai. Selv om det strengt tatt kan regnes som en sydenferie brukte vi massevis av tid på å utforske øyen, noe som førte til at det ikke ble veldig mye lesetid ved bassenget eller på stranden. Jeg fikk fullført The Story of a Shipwrecked Sailor av Gabriel García Márquez og kommet et stykke videre i God: The Failed Hypothesis av Victor J. Stenger (som jeg for øvrig fullførte i dag), samt begynt på Glow av den fantastiske Ned Beauman. 

Noe av det artigste som skjedde var imidlertid at vi snublet tilfeldig over tidenes kuleste bokhandel, Atlantis Books, som ligger i byen Oia (uttales Ia). Den så ganske tiltalende ut utenfra og var enda bedre inni. 

Philosophy tower! Hvor jeg glemte å kikke… Hyllen med engelsk skjønnlitteratur ble derimot grundig inspisert. Jeg har uansett mer igjen av biografien til Bertrand Russell, så jeg skal nok få filosofibehovet mitt dekket en stund til - ikke at det behovet er spesielt sterkt må jeg vel innrømme, men Russell må man like!

Jeg kjøpte meg en bok som var pre-loved, The Infernals av John Connolly. Jeg har kun lest en bok av ham tidligere, men den var til gjengjeld en genial blanding av sær, skremmende, melankolsk, morsom og helt unik, så det lover bra for videre lesning. Ulempen med Connolly er at han ikke har skrevet mer enn en roman. Ellers går det i krim og ungdomsbøker. Den jeg har kjøpt er en ungdomsbok, nummer to av to fant jeg ut i ettertid. Men det funker. Jeg skaffer meg nummer en til Kindle, så kan nummer to få oppmerksomhet igjen. 

Til tross for at det var billig og vi savnet dyrene som ventet på oss hjemme hoppet vi over rent-a-cat tilbudet og fokuserte på bøkene. Den andre (og siste - hurra for mine evner til selvbegrensning) boken jeg kjøpte er Confessions of a Lapsed Standard-Bearer av Andreï Makine. På forsiden står det "as good as Chekhov", noe som ikke hjelper meg stort da han er den eneste russeren jeg ikke har likt, men jeg har hatt lyst til å lese noe av Makine i mange år, så det er på tide at jeg forsøker meg tross sammenligningen med Chekhov. 

Santorini er en spennende og nydelig øy hvor man kan være lat sydenturist eller en mer aktiv turist som ønsker å oppleve litt mer enn strandlivet. Skulle gjerne hatt en uke til der nede. Men det var ikke så verst å komme hjem likevel. 

Fra et fint sted… 

…til et annet!

The Diaries of Adam and Eve

Forfatter: Mark Twain
Utgivelsesår: 1902/04
Min utgave: 2011
Forlag: Finisterra Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 72
Utgave: Kindle

Forestill deg at du er det første mennesket på jorden - eller det andre hvis du er kvinne, noe jeg vil tippe det er stor sannsynlighet for at du er - og at du kun har eksistert i en dag. Hva tenker du? Hvordan reagerer du på alt rundt deg? Hvordan tilbringer du dagene? Selv vil jeg tro jeg hadde vært veldig forvirret, men Eve tar alt på strak arm. Adam er det verre med.

I was afraid of it at first, and started to run every time it turned around, for I thought it was going to chase me; but by and by I found it was only trying to get away, so after that I was not timid any more, but tracked it along, several hours, about twenty yards behind, which made it nervous and unhappy. At last it was a good deal worried, and climbed a tree. I waited a good while, then gave it up and went home. Today the same thing over. I've got it up the tree again.

'It' er altså Adam, som desperat prøver å komme seg unna denne nye skapningen som forfølger ham. Han vet ikke hva hun er, men han kunne ønske hun holdt seg unna ham. Han lærer seg etter hvert at han og Eve er av den samme rasen og slutter å være redd for henne, men han vil fremdeles være alene. Hun maser og maser og han får aldri fred.

EVE: The minute I set eyes on an animal I know what it is. I don't have to reflect a moment; the right name comes out instantly, just as if it were an inspiration, as no doubt it is, for I am sure it wasn't in me half a minute before. I seem to know just by shape of the creature and the way it acts what animal it is.

ADAM: The naming goes recklessly on, in spite of anything I can do. I had a very good name for the estate, and it was musical and pretty: GARDEN OF EDEN. Privately I continue to call it that, but not any longer publicly. The new creature says it is all woods and rocks and scenery, and therefore has no resemblance to a garden. Says it looks like a park, and does not look like anything but a park. Consequently, without consulting me, it has been new-named: NIAGARA FALLS PARK. This is sufficiently high-handed, it seems to me. And already there is a sign up: KEEP OFF THE GRASS.

De er kanskje samme rase, men ulikhetene blir mer og mer merkbare etter hvert som dagene går.

When the mighty brontosaurus came striding into camp, she regarded it as an acquisition, I considered it a calamity; that is a good sample of the lack of harmony that prevails in our view of things. She wanted to domesticate it, I wanted to make it a present of the homestead and move out. 

Som dere sikkert har begynt å forstå er karakterene i denne lille boken ganske stereotypiske, noe ikke alle er like begeistret for. Adam vil ha ro og fred, men får det ikke. Kvinnen snakker i et sett, har en mening om alt. Hun er naiv, men lojal. Hun elsker Adam og vil at han skal elske henne. Hun skriver til og med at hun ville elsket ham selv om han behandlet henne forferdelig, selv om han hadde slått henne. Dette får forståelig nok enkelte lesere - mer spesifikt Goodreads-brukere - til å steile. Samtidig beskrives Eve som en nysgjerrig og intelligent person, en som vil utforske og lære, som er sympatisk og omsorgsfull. Eve er en langt mer kompleks og interessant karakter enn Adam. De har ingen referanserammer, men kun sine egne opplevelser og følelser å gå etter og det er fascinerende lesning.

Jeg får ikke inntrykk av at religionskritikk var det viktigste for Twain da han skrev dagbøkene til Adam og Eve. Karakterene er i fokus, karakterene som Twain ser dem, ikke den bibelske historien vi kjenner fra før. Det virker mer som en utradisjonell kjærlighetshistorie som ikke kan fortelles i en annen setting enn skapelsesberetningen, enn et forsøk på å kritisere bibelen. Men selv om det ikke ser ut til å ha vært hovedfokuset glimter han til med noen kritiske bemerkninger innimellom.

It is best to prove things by actual experiment, then you KNOW; whereas if you depend on guessing and supposing and conjecturing, you never get educated. 

Den beste grunnen jeg kan gi for å lese boken er likevel underholdningsverdien. Dette er en latterbombe, eller var det ihvertfall for meg. Jeg avslutter med et par sitater fra Adam, som prøver å finne ut hva i alle dager for en skapning Cain er. Enjoy!

It resembles us in some ways, and may be a relation. That is what she thinks, but this is an error, in my judgement. The difference in size warrants the conclusion that it is a different and new kind of animal - a fish, perhaps, though when I put it in the water to see, it sank, and she plunged in and snatched it out before there was opportunity for the experiment to determine the matter. I still think it is a fish, but she is indifferent about what it is, and will not let me have it to try. I do not understand this. 

The kangaroo still continues to grow, which is very strange and perplexing. I never knew one to be so long getting its growth. It has fur on its head now; not like kangaroo fur, but exactly like our hair, except that it is much finer and softer, and instead of being black is red. I am like to lose my mind over the capricious and harassing developments of this unclassifiable zoological freak. 

Samuel Langhorne Clemens...

… bedre kjent som Mark Twain var en amerikansk forfatter som levde i perioden 1835-1910. Jeg tenker på han som en av mine store favoritter, uten at jeg egentlig har lest noe som helst av mannen. Hvordan har jeg klart å lure meg selv så til de grader, lurer du kanskje på? Jeg har lest litt om mannen, kjøpt intet mindre enn ti av hans bøker og satt en rekke av hans sitater som favorittsitater på Goodreads. Han virker som en forfatter jeg vil like, jeg tenker vel allerede at jeg liker ham. Er det nettopp derfor jeg har ventet så lenge med å lese bøkene hans mon tro? Er jeg nervøs for å finne ut at skriveriene hans ikke blir bedre enn, eller når opp til, sitatene jeg har funnet på Goodreads? Eller er det rett og slett det at jeg har så mange bøker av ham at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne?

Det som fikk tankene mine over på Mark Twain er boken jeg holder på å lese, Andrew's Brain, av amerikaneren E.L. Doctorow. Hovedkarakteren leser Mark Twain og har følgende å si om forfatteren:

"How MT dealt with life was to make a point of explaining children to adults, and adults to children. Isn't that so? Or to write of his neighbors with amused compassion. He went to ridiculous church for the sake of his wife. Invested in an unworkable Linotype machine. Hobnobbed with the Brahmins of Boston. Slyly skewered the self-satisfied gentlemen enjoying his after-dinner speeches. Noted the anointed barbarity of kings. But always, always, it was to wrap himself in society. To keep himself snugly within what Searle, a guy whose work I teach, call 'the construction of social reality'."

En litterær karakters subjektive oppfattelse av Mark Twain. Da jeg leste det innså jeg at jeg ikke har forutsetning for å si noe om karakterens syn på ham, for min egen oppfattelse av hvem han var er kun basert på korte sitat og annenhånds informasjon. Det er med andre ord på tide at jeg blir bedre kjent med Samuel Langhorne Clemens ved å lese de ti bøkene jeg har i bokhyllen (og på Kindle) som er skrevet av ham.

1. The Innocents Abroad (1869)
2. The Adventures of Tom Sawyer (1876)
3. The Prince and the Pauper (1880)
4. A Tramp Abroad (1880)
5. Adventures of Huckleberry Finn (1884)
6. A Connecticut Yankee in King Arthur's Court (1889)
7. Extracts From Adam's Diary (1902)
8. Eve's Diary (1904)
9. Letters From the Earth (1962)
10. Autobiography of Mark Twain Vol. 1 (2010)

Jeg er fremdeles ikke sikker på hvor jeg skal begynne. På listen finnes det fire romaner, to noveller, to reiseskildringer, en selvbiografi og en en essaysamling. Det blir nok humøret som bestemmer. Først må jeg gjøre meg ferdig med å rote rundt i Andrew sin hjerne. Så får vi se om jeg kan få meg en ny favorittforfatter som ikke er britisk.

"I was gratified to be able to answer promptly, and I did. I said I didn't know."