The Dead in Their Vaulted Arches

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 338
Utgave: Kindle (via NetGalley)

Flavia de Luce er en annerledes hovedkarakter. Det tar litt tid å venne seg til henne som en troverdig krimheltinne, men nå er jeg veldig glad for å ha blitt kjent med henne. Det er vemodig å si farvel til henne etter å ha lest ferdig den sjette og siste boken i serien. Flavia er smartere enn alderen skulle tilsi, veslevoksen og vittig, men mer naiv enn hun selv tror.

"He was a dear man, the vicar, but dreadfully naive, and I sometimes thought that there were certain aspects of life and death which eluded him completely."

Hun er verken fryktløs eller ufeilbarlig og det er mye hun ikke vet. Som i tidligere bøker avslører hun alderen sin gjentatte ganger, men hun tar igjen for det med sine utradisjonelle metoder og sin stahet og besluttsomhet. En usannsynlig krimheltinne kanskje, men å følge henne har vært givende på mange måter. Bradley setter historien om den unge jenten i en større kontekst. Familien de Luce lever i England på 1950-tallet og de fleste av familiens problemer er konsekvenser av krigen. De aller fleste av den lille landsbygdens fargerike innbyggere har fått kjenne på krigens ettervirkninger, kanskje ingen mer enn Colonel de Luce og Dogger. Flavia er for ung til å huske 2. Verdenskrig, men lever i skyggen av de grusomme hendelsene som har preget hennes nærmeste.

Det jeg alltid har elsket med serien om Flavia de Luce er den underliggende sårheten Bradley får frem til tross for en hovedhandling som dreier seg om fascinerende mysterier, ispedd en god del humor. I seriens siste bok er det nettopp det såre og hjemlige som er viet all oppmerksomhet. Drapssaken forblir en fotnote, en liten del av et større bilde som viser en nærmest ødelagt familie. Nå får vi endelig svar på alle spørsmålene som har dukket opp i løpet av de forrige fem bøkene.

"If Feely and Daffy had dashed to their windows at the noise of our takeoff, I would be no more to them now than a flyspeck in the distance. Just as I always was, I couldn't help thinking."

Den forrige boken, Speaking From Among the Bones, slutter med en overraskende beskjed: Harriet de Luce har blitt funnet. Harriet er moren til Flavia og hun forsvant for mer enn ti år siden et eller annet sted i Himalaya. Flavia har knapt minner om moren, men faren og hennes eldste søster kjenner stadig savnet av Harriet, faren i så stor grad at han knapt fungerer i hverdagen. Telefonen er et hatobjekt for det var gjennom den at Colonel de Luce fikk vite om sin kones forsvinning. Rommet hennes får ingen gjøre noe med, det skal være akkurat som det var. Døtrene er en konstant påminnelse om hva han har mistet. Og nå er hele familien også i ferd med å miste hjemmet, Buckshaw, fordi deres økonomiske situasjon er håpløs.

Det er komplett umulig å skrive noe om den sjette boken uten å avsløre hva som skjer når Harriet kommer hjem og hvordan det endrer familien. Boken inneholder store avsløringer om Colonel de Luce, Harriet og også om Dogger. Bradley tilfredsstiller leserens informasjonsbehov til de fulle idet han avslutter serien og det eneste jeg er misfornøyd med er forklaringen på hvorfor søstrene ser ut til å hate Flavia, men forfatteren åpner opp for flere tolkninger av akkurat det spørsmålet. Dette er en serie full av engelsk sjarm (selv med en kanadisk forfatter) og på tross av alvoret i den siste boken er den ikke uten lysere øyeblikk og humoristiske betraktninger.

Jeg krysser fingrer og tær og alt jeg har for at Alan Bradley ikke lar dette forbli den siste boken om Flavia de Luce. Jeg føler vi så vidt har begynt på hennes historie og at det finnes uttalige måter å føre handlingen videre. Etter å ha lest den første boken var jeg sjarmert men ikke helt overbevist. Etter å ha fullført serien kan jeg ikke annet enn å glede meg til å lese alle bøkene på nytt. Jeg er frelst.

Takk til NetGalley og forlaget for tilgang til boken!

Lesemål for 2014

Da er tiden endelig kommet for å lage nye lesemål. Det store spørsmålet har vært om jeg skal lage mer nøkterne og realistiske mål slik at jeg forhåpentligvis får gleden av å skrive et superhappy oppsummeringsinnlegg neste januar når jeg har lykkes med det meste, eller om jeg skal lage helt uoppnåelige mål som gjør at jeg blir nødt til å lese masse for å i det hele tatt klare en brøkdel. Ulempen med det første alternativet er at det neppe inspirerer til intens lesing og kan fort bli litt kjedelig, mens alternativ nummer to innebærer en viss risiko for at jeg gir opp hele prosjektet og blir demotivert og slutter å lese helt og fullt. Fordelen med uoppnåelige mål er at det er så utrolig mye deiligere hvis jeg skulle klare det umulig, i motsetning til å nå mål jeg forventer å lykkes med som ikke er like stas. I løpet av dette avsnittet har jeg vel egentlig klart å overbevise meg selv om at det er gøyere å sikte litt høyt, så realistiske mål får jeg heller vurdere i 2015. I år skal jeg ihvertfall lære av tidligere feil ved å være vagere på antall enn tidligere.

1. Lese 75 bøker
Man skulle ikke tro at det er umulig. Jeg har tross alt lest nesten 100 bøker tidligere år, men de to siste har fasiten vært et godt stykke under 75. Helt urealistisk er det ikke hvis leselysten min holder seg en stund.

2. Lese 15 1001-bøker
Jeg fikk kun tre nye kryss i 2013, men året før landet jeg på 12 og i 2011 fikk jeg hele 18 kryss, så 15 er heller ikke et uoppnåelig mål.

3. Lese 12 bøker fra "nye" land
Før jeg dør håper jeg å ha lest minst en bok fra hvert land i verden. Siden det er umulig å si noe om når jeg kommer til å dø gjelder det å ikke ligge på latsiden, så jeg tar sikte på en bok i måneden fra land jeg ikke har lest noe fra tidligere. Hvis jeg ikke lykkes med dette målet får jeg heller gjøre mitt ytterste for å få mange år som pensjonist og bruke all min tid da på å nå lesemålene jeg satt meg i 20-årene.

4. Lese flere russere
Jeg har fremdeles til gode å lese noe av Chekhov (det holder jeg på å bøte på), Turgenev og Nabokov, for å nevne noen få. I tillegg har jeg fremdeles mye å glede meg til fra favoritter som Bulgakov, Pushkin og Tolstoy. Kanskje 2014 kan bli året jeg finner ut at Dostoyevsky også er en favoritt, for eksempel hvis The Brothers Karamazov er så god som jeg tror den er. Eller kanskje jeg oppdager et hav av moderne russiske forfattere. Uansett hva som skjer, så skal jeg lese flere russere. Og som før bruker jeg ordet "russer" relativt løst..

5. Lese mer sakprosa
Dette var det eneste målet jeg lykkes med i 2013. Dermed må det selvfølgelig overføres til 2014.

6. Delta i biografilesesirkelen til Ingalill
Jeg har en god del biografier stående i bokhyllen. Forhåpentligvis kan noen av dem passe innunder kategoriene til Ingalill. Forfatterbiografier er bankers vil jeg tippe. Kanskje jeg kan stappe Putin inn i en kategori også.

7. Arrangere og delta i et nytt norsk lesemaraton
Det er 2,5 år siden jeg var med på å arrangere den norske bokbloggsfærens første lesemaraton. Nå synes jeg det er på tide å gjenta suksessen. Alt jeg trenger er noen gode hjelpere. Det må planlegges, det må lages timesinnlegg og miniutfordringer og det må skaffes premier. Er det noen som melder seg frivillig? Og finnes det bloggere som kunne tenkte seg å delta? Forrige gang var det vel fire eller fem som klarte 24 timer. Hvis dere lurer på hvordan det gikk for seg sommeren 2011 kan dere trykke HER.

8. Lese flest mulig romaner som potensielt kan nomineres til Bookerprisen. Og selvsagt også lese de som havner på shortlist. 
Høydepunktet for leseåret 2013 var for min del Bookerlesingen. I år satser jeg høyere og forsøker å ha lest en del potensielle kandidater selv før longlisten publiseres. Jeg kan allerede nevne at jeg gleder meg vilt til Ned Beaumans tredje bok Glow, som kommer ut i mai. På Goodreads har noen lagt ut en liste over bøker som kan bli nominert og der er det mye spennende.

9. Delta i Back to the Classics utfordringen, med bøker innenfor følgende kategorier:
- En klassiker fra 1900-tallet
- En klassiker fra 1800-tallet
- En klassiker skrevet av en kvinnelig forfatter
- En oversatt klassiker
- En klassiker om krig
- En klassiker skrevet av en "ny" forfatter
- En klassiker som har blitt adaptert til film eller tv
- Skriv en omtale om tv-serien som er basert på en klassiker

Jeg kommer tilbake til hvilke bøker jeg velger.

10. Lese to mursteiner
Normalt ville jeg spesifisert hvilke mursteiner jeg skal lese, men i år tar jeg det litt på sparket. Jeg burde lese War and Peace og det kan være jeg gjør det. Men jeg vil også lese Moby Dick og The Brothers Karamazov, så vel som Les Miserables og David Copperfield. Uansett hvilke jeg velger er dette målet genialt da det mest sannsynlig kan kombineres med mål nummer to, fire og ni (og en selvsagt...).

Det får holde. Nå er det tilbake til boken jeg holder på med, The Dead in Their Vaulted Arches, den siste boken om Flavia de Luce (med mindre forfatteren har ombestemt seg og vil skrive flere, noe jeg krysser fingrene for). God natt!

Mislykkede lesemål (2013-utgaven)

Jeg har egentlig lyst til å hoppe over hele gjennomgangen av lesemålene for 2013, da det ikke blir en særlig lystig affære. Setter man seg mål må man dog tåle ydmykelsen som kommer av at man ikke er i nærheten av å nå dem, så jeg tar det nå. Deretter setter jeg en strek over 2013. Nytt år, nye muligheter! Det er ikke sikkert måloppnåelsen blir spesielt god dette året heller, da min plan er å lage vilt urealistiske mål som jeg aldri vil klare, men som vil gi meg en unnskyldning til å lese myyye mer enn i 2013. Men nå handler det ikke om årets målsettinger. Her er den dystre oversikten over fjoråret:

Slik at ikke alt blir dystert...

1. Lese fem bøker skrevet av Charles Dickens
Jaha, ikke færre? Fem bøker skrevet av mannen som (nesten) utelukkende skrev mursteiner. Ambisjonsnivået var tydeligvis ganske urealistisk i fjor også. Fasiten ble null. Jeg har ikke åpnet en eneste bok av Dickens i 2013 såvidt jeg kan huske. Strålende start med andre ord.

2. Fullføre minimum fire av bøkene i Lines lesesirkel
Legg merke til at jeg har skrevet minimum. Den groveste synden her er å ha sviktet løftet jeg ga Line i 2011 om å lese War and Peace i 2013. I mitt forsvar tror jeg ikke hun har lest den heller, men det gjør bare saken pittelitt bedre. Jeg vurderer å sette den som mål i år, men det er mulig den må vente til 2015. Jeg leste heller ingen andre av de andre bøkene i lesesirkelen hennes, så også her blir fasiten null. 0/2!

3. Lese minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse
Igjen bruker jeg det idiotiske ordet "minimum". Hadde jeg skrevet "maksimum" hadde jeg gjort livet mitt så mye enklere. Dette karakteriserte jeg faktisk som tidenes enkleste lesemål. Hadde jeg lest 100 bøker i fjor hadde nok det vært relativt nærmt sannheten. Men med 35 bøker lest er det vanskelig å få unna minimum ti bøker skrevet av P.G. Wodehouse, uansett hvor artig mannen er. Jeg endte på tre. Bedre enn null, langt unna målet likevel.

4. Lese seks faktabøker (sakprosa)
Dette er det ene målet som redder meg. Jeg har faktisk lest hele ni - ja, NI!!! - bøker i 2013 som ikke er skjønnlitteratur. Jeg har lest en meget interessant vitenskapelig basert bok om hunder, en bok om universet, en om sinte ateister, en om døden, en om 1814 og en om bøker. Pluss noen biografier, som overlapper med mitt siste lesemål som jeg kommer tilbake til.

5. Lese to bøker av Louis de Bernières
Nope

6. Lese to bøker av Thomas Hardy
Ikke han heller nei...

7. Få 15 nye 1001-kryss
Hahahahaha... Dårligste året for 1001-lesing på lenge. Tre kryss fikk jeg. Det SKAL bøtes på i år.

8. Lese ti bøker skrevet av russiske forfattere
En eller annen form for russiskmål kommer jeg nok til å ha i år også. I fjor ble det ikke flere enn fire bøker skrevet av russiske forfattere, men likevel er det et av målene det gikk best med. Det ble 2xBulgakov (hvorav en er en av mine favorittbøker), ett stk middelmådig Dostoyevsky og en interessant forløper til 1984. Russerne har mye å by på og jeg er klar for å lese mer av dem. Snart skal jeg lese Chekhov for første gang.

9. Lese fire biografier
Det ble tre og det er vel nært nok, eller hva? Jeg er hektet på amerikansk late night tv (mer presist: to late night serier) og leste derfor biografiene til Chelsea Handler og Craig Ferguson. Jeg synes vel at sistnevnte er flinkere å skrive enn førstnevnte. Sistnevnte anbefalte biografien til Bertrand Russell i en av episodene som gikk i fjor vår og jeg kjøpte den og leste den første delen som var minst like god som Ferguson (og Stephen Fry) påsto at den var. Legger man godviljen til var den ene boken jeg leste av Bulgakov også delvis selvbiografisk, noe som gir meg fire biografier og dermed også et vellykket lesemål!

Det var det! Hundene mine liker meg heldigvis uansett hvor mange lesemål jeg lykkes med. I år skal jeg ha enda mer urealistiske mål for å gjøre dette tre ganger pinligere i januar 2015. To be continued... 

Lesemaraton

Fjoråret var et labert leseår. Jeg har ikke fullført en bok siden oktober og leste kun 35 bøker til sammen i hele 2013. Nå begynner endelig leselysten å komme tilbake og av den grunn meldte jeg meg på The Classics Club Readathon, som ble avholdt lørdag 4. januar og begynte klokken 14.00 norsk tid. Eller, "meldte meg på" er en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg glemte å melde meg på og endte derfor med å sniklese sammen med de andre som faktisk hadde meldt seg på. Uansett ble det en fin dag - for det meste tilbragt i sengen - sammen med Tolkien.

Jeg har ikke deltatt på et lesemaraton siden 2011, men den gang var det knallgøy. Det var det også denne gangen, selv om det ikke var like sosialt da jeg ikke var en offisiell del av fellesskapet og dette maratonet ikke inkluderte miniutfordringer og timesinnlegg. Dessuten jukset jeg og begynte to timer før alle andre, men slik må det blir når man skal følge amerikanske tidssoner, jeg ble lei av å vente på dem. Fasiten ble til slutt at jeg leste i ca. 16 timer (med noen pauser må jeg kanskje nevne) og fullførte to bøker, samt fikk begynt på en tredje.

1. J.R.R. Tolkien - The Children of Húrin
2. J.R.R. Tolkien - Unfinished Tales
3. Albert Camus - The Outsider

I romjulen var jeg på kino og så den nyeste hobbitfilmen og ble av den grunn ganske giret på å lese Tolkien igjen. Jeg leste Hobbiten i fjor og Silmarillion i 2011 og fant ut at det var på tide å gjenlese Unfinished Tales, som er en samling med historier fra alle tidsepokene i Tolkiens verden. Etter å ha lest den første historien, "Of Tuor and his coming to Gondolin", la jeg merke til at den neste skulle handle om Túrin, som var sønnen til Húrin. Etter raskt detektivarbeid fant jeg ut at The Children of Húrin, et frittstående verk gitt ut i 2007, handler om nøyaktig den samme historien, bare at du får mer informasjon i The Children of Húrin enn du får om Túrin i Unfinished Tales. I og med at dette verket sto klart i bokhyllen min ble det for fristende å lese den mest komplette versjonen, og dermed pauset jeg lesingen i sistnevnte og åpnet førstnevnte.

The Children of Húrin

The Children of Húrin følger Túrin sønn av Húrin fra han blir født til han dør. Alle hendelsene i boken foregår på slutten av The First Age, før Morgoth blir bekjempet. Til sammenligning skjer hendelsene i Ringenes Herre på slutten av The Third Age, ca. 6500 år senere. Húrin hjalp alvekongen Turgon med å nå området hvor han bygget den hemmelige byen Gondolin. I prosessen ble hans bror Huor ble drept, mens Húrin selv ble tatt til fange av Morgoth som forbannet hele slekten hans. Túrins liv bar sterkt preg av denne forbannelsen, som han kjempet mot hele livet. Moren sender ham til Gondolin når hjemstedet blir innvadert av ondsinnede menn, men hun nekter å bli med ham. Tolkien påpeker at dette bare er den første av hans mange sorger, og det er ingen overdrivelse. Likevel må det sies at han selv er skyld i mye av det som hender ham, selv om han nok kunne hatt et bedre liv i en ikke fullt så hard verden som Middle-Earth på denne tiden. Han må kjempe mot orker, slemme menn, utspekulerte dverger og en svær drage. Noe som for øvrig virker som hverdagskost i The First Age.

Det artige med å lese bøker om denne tiden er at det virkelig føles som om man leser mange tusen år gamle historier og myter. Jeg er så vant til å tenke på det som skjer i Ringenes Herre som "nåtid", og Túrin og hans samtidige kjenner karakterene fra den tiden bare gjennom myter og sagn. Dessuten er The Children of Húrin skrevet på en mer formell og seriøs måte, du får ikke noe av humoren eller det dagligdagse som man kan finne spesielt i Hobbiten men også til dels i Ringenes Herre. Det gjør boken mindre tilgjengelig for leserne enn hans mest kjente, men det skaper en helt særegen atmosfære som fungerer strålende for de som virkelig er interessert i Tolkiens verden. Selv om forfatteren selv ikke var helt fornøyd med flyten i historien er jeg veldig glad sønnen hans bestemte seg for å samle alle trådene og gi den ut som et selvstendig verk.


Unfinished Tales

I denne boken får du ikke en fullstendig historie, men heller deler av historier fra ulike tidsperioder så vel som essay om blant annet Istariene og Palantirene. Visste du for eksempel at Gandalf kom til Middle-Earth ca. 1000 år inn i The Third Age, omtrent 2000 år før hendelsene i Ringenes Herre? Eller at Palantirene hadde forskjellige egenskaper og at en utelukkende så ut mot havet? Vi får lese om etterkommerne til Elros (broren til Elrond) frem til Númenors fall og vi får lese den eneste komplette historien fra Númenor som fremdeles eksisterer (med andre ord, eneste Tolkien skrev...). Hvis du er interessert i å vite mer om Galadriel og Celeborn, om Gandalfs grunnlag for å sende dvergene til Erebor eller om Isildurs død, så er alt samlet her. Unfinished Tales er et sammensurium av ukjente og mer kjente detaljer om Middle-Earth, og det blir aldri kjedelig da hvert kapittel omhandler et nytt tema. Årets første klisjé/salespitch: er du fan av Tolkien er denne et must!