10.08.2012

W or the Memory of Childhood

Forfatter: Georges Perec
Utgivelsesår: 1975
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 164
ISBN: 9780099552352

"I have no childhood memories."

Georges Perec har skrevet en delvis selvbiografisk roman som er delt i to deler. Annethvert kapittel gjenforteller en historie som bokens Perec skrev da han var tolv år, mens resten av innholdet består av uklare barndomserindringer. Utsagnet over er ikke falskt, ikke helt. Minnene forfatteren deler med oss er svært uklare, tatt ut av kontekst og han vet ikke alltid selv om minnene er virkelige eller ikke. I starten virker det som om han skildrer en ganske normal barndom til tross for at han er en jødisk mann som har barndomsminner fra krigen. Det blir presentert hint underveis om hva familien har vært gjennom, men vi får ikke vite faktaopplysninger om det som skjedde. Perec nevner blant annet ofte alle "tantene" han bodde hos under krigen. Hva så med foreldrene?

Fortellingen man leser i annethvert kapittel virker ikke relatert til Perec sine barndomsminner på noen måte. I den blir vi kjent med en desertør, Gaspard Winkler, som byttet navn under krigen og flyktet til Sveits. Gaspard finner etter hvert ut at han har fått identiteten sin fra en ung gutt som er både døv og stum. Gutten forsvant i en båtulykke og den voksne Gaspard får i oppdrag å lete etter ham. Gutten er sporløst forsvunnet. I sitt søk finner Gaspard en øy som har et helt spesielt sett med leveregler. Levesettet er basert på sportsregler. De har turneringer hvor mennene deltar. Seier betyr ære og ekstra goder. Et merkelig, men interessant system.

Jeg begynte å lese denne boken uten å ane noe om Perec eller historien hans. Utviklingen i boken ble derfor særdeles uhyggelig. Jeg var ikke forberedt på det som skulle følge den noenlunde normale - dog litt forvirrende - starten. Det var med den følgende beskrivelsen jeg forsto at det var grusomme ting i vente:

"The force of the collision was fantastic. Angus Pilgrim was literally smashed against his cabin bulkhead; Hugh Barton's skull was shattered when the mainmast fell on him, Zeppo was torn to shreds on the rocks and Felipe was decapitated by a steel hawser. But the most horrible death was Caecilia's: she did not die instantly like the others, but, with her back broken by a badly lashed cabin trunk which had come adrift in the impact, she had tried, probably for hours on end, to reach and to open her cabin door; when the Chilean rescue team found her, her heart had only just stopped beating, and her bleeding fingernails had made deep scratches in the oak door."


Leseren er fullstendig klar over at mannskapet på båten døde. Det kommer ikke som en overraskelse. Sjokket kommer av hvor fryktelig beskrivelsen er. Før det avsnittet virket boken relativt harmløs. Når forfatteren tar seg tid til å beskrive de siste øyeblikkene til uviktige karakterer på en slik måte kan det ikke være tvil om at man har enda flere grusomheter i vente.

Livene til innbyggerne i W beskrives på en nøytral måte. Geografisk oppdeling, bosamfunn, regler og normer ramses opp. Fire landsbyer kjemper mot hverandre i tre forskjellige mesterskap. Vinnerne deltar på seiersfesten, taperne må dra tomhendt hjem. Guttene trenes opp til å bli idrettsutøver fra de er ung og entrer en stadion for første gang i tenårene. Litt sært, guttebarn tvinges inn i en rolle de ikke får velge selv. Men de har det da ikke direkte vondt, har de det? Eller?

"What is much more significant, on the other hand, and constitutes one of the singular features of W society, is not that the losers are excluded from the festivities - but that they are purely and simply denied their evening meal."


Og det er bare starten i en rekke forskrekkende faktum om samfunnet på øyen W. Mennene som taper konkurranser risikerer mye mer enn et måltid. De kan bli verbalt misbrukt, fysisk misbrukt eller rett og slett steinet til døde. De kan bli tvunget til å ta på seg skoene feil vei og løpe noen runder. Jo flere konkurranser man taper, jo mer utmattet og fysisk svak blir man. Måltidene er nøye planlagt. De får tre måltider som inneholder alt de trenger for å holde seg i live, men det fjerde måltidet (som kun vinnerne får) inneholder det man trenger for å kunne trene, for å bygge og opprettholde en god fysikk. Taperne forblir tapere. Sportslig mobilitet eksisterer kun på papiret.

Om ikke det høres grusomt ut kan jeg fortelle dere om jentenes skjebne. For det første blir fire av fem jentebarn drept etter fødselen. Det skal ikke være nok jenter til alle, bare nok jenter til at alle de viktigste samfunnsposisjonene kan bli fylt, til at populasjonen ikke faller drastisk. De som får æren av å beholde livet blir kledt naken når de er gammel nok og må løpe foran en fylt stadion. Bak dem løper menn som forsøker å ta dem igjen. Det lykkes de alltid med og premien er selvsagt jentene. De blir banket og voldtatt. Barna blir tatt fra dem og plassert i egne hjem hvor de lever sammen, hvor de eldste tar vare på de yngste. Det finnes ingen lykkelige familier. Det finnes ingen familier.

Poenget med historien om W? For de av dere som ikke har gjettet det anbefaler jeg å lese boken. Det siste kapittelet forklarer klart og tydelig hvordan Perec sine barndomsminner passer sammen med historien om W. Selv om jeg har avslørt mye av innholdet vil jeg si det er vel verdt å lese boken. Da får dere med dere Perecs egne ord og de vil påvirke dere. Hyggelig lesning er det ikke. Men de beste bøkene er sjeldent hyggelige.

17 kommentarer:

  1. Da jeg begynte å lese omtalen din tenkte jeg at dette overhodet ikke kom til å være en bok jeg kunne likt, men nå har jeg egentlig konkludert med det motsatte. Det høres i hvert fall ut som en sterk bok som er vel verdt å lese.

    Flott omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er både sterk og verdt å lese, men man forventer ikke akkurat den utviklingen når man begynner å lese boken. Les den for å få med deg det siste kapitlet og alle grusomhetene jeg ikke har skrevet om =)

      Slett
  2. Denne boka har jeg aldri hørt om. Jeg merker at jeg får lyst til å lese den, selv om den høres fæl ut på en realistisk måte (i motsetning til skrekk - og gru - fælt) og sikkert vil både provosere meg og gjøre meg sint. God omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Den provoserer mens du leser, men den provoserer enda mer når du leser det siste kapittelet og innser at det han beskriver ikke er oppdiktet. Fæl, men unik og viktig.

      Slett
  3. Den havnet rett i handlekurven min på betterworldbooks sammen med en haug med andre 1001 bøker.

    du er flink til å skrive bra om bøkene du liker og ikke liker :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Betterworldbooks har jeg aldri hørt om. Må finne ut hva det er for nå ble jeg nysgjerrig. Gleder meg til dine omtaler av 1001-bøker.

      Takk =)

      Slett
  4. Dilemma.
    Omtalen var god og boka høres ut som noe jeg bør lese, samtidig føler jeg et sterkt behov for å gå utenom grusomme detaljer - er i lettvint modus og tiltrekkes mer av vittig salongpolitikk og såkalte comedy of manners - enn realisme og verdens grusomheter.
    Det kan selvfølgelig kjapt forandre seg -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Spar den til en gang den passer til humøret. Det er ikke en bok man kan skumlese bare for å ha kommet seg gjennom den. Konsentrasjon må til. Jeg gikk plutselig fra morsom farse-humør til gamle russere-humør på en dag. Nå tror jeg at jeg vil tilbake til de artige bøkene. Så ja, jeg er med på at det kjapt kan forandre seg ;)

      Slett
  5. Hmm, dette var en god omtale av en bok jeg ble nysgjerrig på. Men jeg er ikke helt sikker på om jeg orker de grusomme beskrivelsene du skriver finnes i boken. Det ble en meget anbivalent følelse om skal - skal ikke. Jeg skriver den ned på TBR listen min og så får vi se om jeg kan finne plass til den når jeg er i et "sterkt" humør :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har allerede gitt vekk mesteparten av handlingen, så det er vel strengt tatt ikke nødvendig å lese den. Samtidig er det noe annet å lese hans ord enn mine, og spesielt å få med seg det siste kapittelet. Likevel, greit å spare den til en gang man føler for å lese noe slikt.

      Slett
  6. Veldig god omtale av en bok som høres sterk og interessant ut.

    Jeg er fascinert av dystopier og det er ingen tvil om at vi har mye å lære fra de store forfatterene når de kommer med sine erindringer, metaforer og advarsler til et helt samfunn. Det er som du sier, de beste bøkene er sjeldent hyggelige.
    Men det er som du også påpeker viktig at det er en klar intensjon bak. Å lese om grotesk vold og/eller forferdelige skjebner uten at det er noen mening i det blir bare makaber sensasjonalisme og er det verste jeg vet. Jeg orker bare lese det når det er et budskap bak, men budskapet kan jo også være ren opplysning, å vise deler av verden slik den er? Jeg føler vel at vi har en plikt å lese om Nazistenes behandling av jødene, og at det er et vondt og ubehagelig rom vi bare er nødt å tre inn i fra tid til annen for ikke å glemme hva som skjedde.

    Omtalen din er så god at det er nesten som om jeg ikke trenger å lese boken, så kanskje jeg slipper unna denne gangen! Men jeg skal sette den på leselisten likevel :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror du har fått med deg hva det går i, men jeg anbefaler den likevel. Budskapet her er nok hovedsakelig ren opplysning, men det at man i utgangspunktet ser på historien som oppdiktet for så å finne ut at den er basert på høyst virkelige hendelser gjør budskapet så sterkt og virkningsfullt.

      Kanskje ikke for dere siden jeg avslører absolutt alt, men dette var en bok som det var umulig å skrive om uten å fortelle det meste.

      Slett
  7. Jeg blir skikkelig lei meg over at jeg er så lite interessert i bøker for tiden, for dette er sånne bøker som jeg vil lese flere av. I likhet med Clementine synes jeg du tar opp så mye i innlegget ditt at det føles som om jeg har lest boken selv, men det er ofte de bøkene jeg ender opp med å ville lese etterpå. I likhet med Clementine føler også jeg det som en plikt å oppsøke denne typen bøker med jevne mellomrom selv om det er ubehagelig. Så får man heller bare være glad for at man slipper å leve med slik vold tett inn på livet. Det er ingen selvfølge, og det er nok det verste å ta innover seg.

    Og så håper jeg du får tid til å skrive om Wodehouse-bøkene i høst! Hvis du tar imot requests, da:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg fikk ihvertfall utbytte av å lese In the Penal Colony selv om du hadde skrevet langt og grundig om den, så kanskje du kan få utbytte av å lese denne? =)

      Dere får desverre ikke den samme "aha"-opplevelsen som jeg fikk siden jeg har avslørt bokens utvikling, men jeg tror dere kan like den likevel.

      Satser på å skrive om Wodehouse til uken! Skulle egentlig skrive om Hugo i helgen, men det skjedde ikke =( Jeg er treg.

      Slett
  8. Bookerlesing: ...jeg bestemte meg til slutt for The Garden of Evening Mists...har nettopp begynt på den, so far so lovely! Hvilken begynte du på?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har snoket i både Philida og The Garden of Evening Mists, men ingen av dem passet humøret mitt helt. Av en eller annen grunn fikk jeg for meg at jeg ville lese russere, så da ble det to på rappen: Lermontov og Pushkin. Men nå er jeg ferdig med russerne og klar for noe morsomt. Satser på at The Yips eller Skios passer til humøret. Også har jeg en trang etter å begynne på Wolf Hall.

      Slett
    2. ..igjen: imponert over alt det rare og spennende du får lest. -- gleder meg til å høre hva du leser videre :-)

      Slett