Q&A

1. Barnebokfavoritt?
I voksen alder har jeg lest ganske mange barnebøker, men favoritten tror jeg må være The Wind in the Willows. En idyllisk og koselig barnebok som etterhvert forvandles til en bok om avhengighet og vold. Sær, men veldig god. Da jeg var liten var favoritten Mio min Mio, men har jeg ikke lest den som voksen i frykt av å bli skuffet. En dag kommer jeg nok til å manne meg opp og få lest den på nytt.

2. Hva leser du akkurat nå? 
Jeg holder på å lese en bok som heter Euphoria av Lily King. Romaner om sosialantropologi har alltid fascinert meg, til tross for at jeg aldri følte noe stor trang til å studere det. Denne ble nevnt i samme setning som The People in the Trees og Paringslek i en omtale på Goodreads. Det var nok til å gjøre meg nysgjerrig.

3. Dårlig bokvane? 
Begynner på mange bøker jeg legger fra meg igjen etter mindre enn ti sider. Burde gjerne vært flinkere til å holde meg til en bok når jeg først har begynt på den. Jeg vet egentlig at jeg må lese mer enn 5-10 sider for å vite om en bok er verdt å lese eller ikke.

4. Har du et lesebrett? 
Strengt tatt ja, men det er ikke så samarbeidsvillig for tiden. Ikke lett å lese på et lesebrett som ikke vil lade. Fem fine år har vi hatt sammen. Nå må jeg se om jeg kan finne en godkjent erstatning.

5. Foretrekker du å lese en bok om gangen eller flere på en gang? 
Det er fint å kunne veksle mellom to bøker. En faktabasert bok, for eksempel populærvitenskap, noe historierelatert eller noe samfunnsrelatert, samt en roman.

6. Har dine lesevaner endret seg siden du startet å blogge? 
Jeg begynte å lese betydelig mye mer etter at jeg startet å blogge, og i de periodene jeg har lest mindre har jeg også blogget mindre. Som de fleste andre bloggere har jeg fått øynene opp for flere sjangre og forfattere enn jeg kunne klart på egenhånd, og jeg bruker nok mer tid på å tenke på det jeg har lest enn jeg gjorde før.

7. Den dårligste boken du har lest så langt i år? 
Har ikke egentlig lest så mange dårlige bøker i år. Leste en som het A Classical Education som skulle lære deg alt det "kule" du ikke fikk lært på skolen, om grekerne og romerne, historie, språk, mytologi. Den var veldig tynn og overfladisk, og skrevet på en måte som skulle være morsom som jeg ikke helt likte. Det er nok den dårligste boken jeg har lest foreløpig dette året. Hvis den står seg som den dårligste boken når året er ferdig skal jeg være godt fornøyd.

8. Den beste boken du har lest så langt i år? 
Det må være Blackout av Connie Willis, den første av to bøker om tre tidsreisende historikere fra 2060 som blir fanget i London under Blitzkrigen. Det er sjelden jeg blir så oppslukt i bøker som jeg ble i den og All Clear. Til sammen over 1000 sider, men jeg klarte knapt å legge dem fra meg, så det gikk fort. Kanskje ikke de bøkene jeg har lest i år som har vært best skrevet, men jeg har ikke kost meg like mye med noen andre bøker i år som jeg gjorde med de.

9. Hvor ofte leser du bøker du ikke normalt velger? 
Ikke veldig ofte tror jeg. Det hender jeg kjøper en krimbok og tenker at jeg skal lese den snart, eller kjøper fantasy, YA eller scifi, men det er ikke ofte jeg faktisk leser dem.

10. Hvilke sjangre pleier du å lese? 
Det går mest i literary fiction, klassikere, faktabøker om historie og populærvitenskap. Samt noen biografier og essaysamlinger.

11. Kan du lese på bussen? 
Nei, jeg blir ganske kvalm. Jeg har dog en relativt kort bybanetur til jobben, og da klarer jeg å lese. Problemet er at jeg ikke klarer å legge fra meg boken når jeg går av bybanen. Har fått noen kommentarer på at jeg pleier å lese mens jeg går fra bybanestoppet til jobben. Det er visst ikke helt normalt.

12. Favorittsted å lese? 
På terrassen eller i parken på en fin sommerdag. Både sengen og sofaen duger også.

13. Låner du vekk bøker? 
Ikke til hvem som helst, men til de jeg stoler på er det veldig gøy å låne vekk bøker. Spesielt bøker jeg har lest og likt. Da får jeg noen å diskutere dem med.

14. Lager du eselører i bøkene dine? 
Ja, men ikke for å markere hvor langt jeg har kommet i boken. Sider med spesielt gode sitater markerer jeg med eselører slik at jeg finner dem igjen uten å måtte stoppe lesingen for å skrive dem ned.

15. Skriver du i margene? 
Ikke så ofte i romaner, men i fagbøker gjør jeg det som regel alltid.

16. Hvilket språk foretrekker du å lese? 
Jeg er nok mest vant til å lese på engelsk nå, men både bokmål og nynorsk funker fint. Det hadde vært en drøm å kunne lese de fleste bøker på originalspråket, men det kommer aldri til å skje desverre. Med mindre jeg slutter å lese bøker som ikke er norske eller engelskspråklige, men det ville vært trist. Tror neppe jeg hadde klart å gi avkall på russerne og franskmennene spesielt, der har jeg mange favoritter.

17. Hva får deg til å elske en bok? 
Nei, si det.. Hva skiller virkelig gode bøker og favorittbøker? De man gir terningkast fem og de som får sekseren? Jeg er ikke sikker.

18. Hva inspirerer deg til å anbefale en bok? 
Man må kjenne både boken og personen godt. Hvis man virkelig liker en bok og man ser for seg at den må være midt i blinken for en person man kjenner kan det være lett å bli litt overentusiastisk i anbefalingen. Bøker som gjør meg interessert i et spesifikt tema og får meg til å tenke over ting jeg ikke har gjort før er ofte gode å anbefale til andre, for da får man diskutert dem med noen.

19. Favorittsjanger? 
Det engelskmennene kaller literary fiction. Vi har desverre ikke et godt norsk ord for det, men for å gjøre det enkelt kan vi kalle det for (stort sett) karakterdrevne romaner som er meget godt skrevet. Introverte bøker.

20. Sjanger du sjelden leser men kunne ønske du gjorde? 
Jeg har lyst til å lese flere reiseskildringer, samt mer fantasy.

21. Favorittbiografi? 
Bertrand Russell sin selvbiografi. En artig skrue, matematiker og filosof som levde et langt liv.

22. Har du noensinne lest en selvhjelpsbok?
Ikke som jeg kan huske, men jeg regner med jeg kommer til å gjøre det på et eller annet tidspunkt.

23. Hvilket fremmedspråk vil du helst kunne lese? 
Fransk eller russisk, slik at jeg kan lese mange av favorittforfatterne mine på originalspråket.

24. Hvilken av bøkene du har lest gruet du deg mest til å begynne på? 
Jeg har helt sikkert gruet meg til å begynne på noen av bøkene jeg har lest, men jeg kommer ikke på noen nå, så da har jeg vel fortrengt det.

25. Hvilken bok har du aldri lest fordi du er for redd for å begynne på den? 
The Long Dark Tea-Time of the Soul av Douglas Adams. Rett og slett fordi det er den siste boken jeg har av ham som jeg ikke har lest, og jeg gruer meg til å være ferdig med å lese bøkene hans for første gang.

26. Favorittpoet? 
Dikt har ikke vært min favorittsjanger tidligere, men jeg begynner å få øynene opp for poeter. Jeg regner med jeg vil få meg en favorittpoet etter hvert. Foreløpig får jeg si Samuel Taylor Coleridge siden jeg er glad i The Rime of the Ancient Mariner.

27. Favorittkarakter? 
The Honourable Galahad "Gally" Threepwood.

"That was what struck Sam immediately about Galahad Threepwood, that he looked extraordinarily fit for his years. It was the impression Gally made on everyone who met him. After the life he had led he had no right to burst with health, but he did. Where most of his contemporaries had long ago thrown in the towel and retired to cure resorts to nurse their gout, he had gone blithely on, ever rising on stepping stones of dead whiskies and sodas to higher things. He had discovered the prime grand secret of eternal youth - to keep the decanted circulating, to stop smoking only when snapping the lighter for his next cigarette and never to retire to rest before three in the morning."

28. Favorittskurk? 
Norton Perina. Han er hovedkarakteren og ikke en typisk skurk. Han virker svært fornuftig, han er intelligent og interessant. Han har ingen problemer med å vise de mindre appellerende sidene av seg selv. Det er til tider vanskelig å ikke like ham. Han er sympatisk. Likefullt er han fengslet, med god grunn.

29. Nevn en bok du ikke klarte å fullføre. 
Nadine Gordimer - The Conservationist. En av de tyngste bøkene jeg har forsøkt meg på, helt håpløst. Trodde den skulle være bedre og mer forståelig enn den var. Problemet er gjerne meg og ikke forfatteren, men jeg klarte uansett ikke å fullføre den.

30. Hva distraherer deg lett når du leser? 
Ikke hva, heller hvem:

31. Favorittfilmatisering av en roman? 
Ikke egentlig en filmatisering, men jeg synes Inspector Morse gjør seg like godt på tv som i bokform.

32. Mest skuffende filmatisering? 
Harry Potter and the Prisoner of Azkaban. Beste boken, dårligste filmen. Eller, sekseren var også ganske dårlig.

33. Det største beløpet du har brukt på bøker ved et bokhandelbesøk? 
Tja, ikke mer enn 1500 vil jeg tro, kanskje litt mindre også. Problemet er at jeg kjøper bøker veldig ofte. Så alle beløpene til sammen blir en del.

34. Hva ville fått deg til å slutte å lese en bok når du er halvveis igjennom? 
Det er veldig kjedelig å gi opp når man først har lest en halv bok, men går det for trått må man av og til krype til korset og gi opp. Man kan vente og vente på at en bok skal bli mer engasjerende og noenganger kommer man seg halvveis gjennom før man innser at det ikke kommer til å skje.

35. Liker du å ha orden i boksamlingen din? 
Joda, men det betyr ikke at jeg har det. Jeg prøver innimellom, men ordenen blir raskt til kaos.

36. Foretrekker du å beholde eller gi vekk bøker når de er ferdiglest? 
Beholde de beste, gi vekk de jeg aldri ser for meg å få lyst til å lese på nytt. Greit system, bortsett fra at jeg er flink til å velge gode bøker å lese, så jeg beholder litt for mange. Nå har jeg begynt å bruke deler av klesskapet til bokhylle.

37. Nevn en bok som gjorde deg sint. 
Never Let Me Go, når jeg skjønte hva den handlet om. Det var handlingen som gjorde meg sint, ikke forfatteren. God bok.

38. En bok du ikke forventet å like som du likte? 
Leser veldig få bøker jeg ikke forventer å like. Godt mulig det har vært noen, men jeg kommer ikke på en eneste en akkurat nå.

39. En bok du forventet å like som du mislikte? 
Ward Number Six and Other Stories av Anton Chekhov. Jeg har likt de fleste bøkene jeg har lest av russiske forfattere. Chekhov er den første som ikke var noe for meg. Jeg så ikke helt poenget med historiene hans og de var ikke spesielt engasjerende.

40. Hvilken bok gleder du deg mest til å lese? 
Det er mange jeg gleder meg til i år. Undermajordomo Minor av Patrick deWitt, The Dust That Falls From Dreams av Louis de Bernières, The Little Life av Hanya Yanagihara, The Buried Giant av Kazuo Ishiguro, The Green Road av Anne Enright. Det blir spennende å se hvilke bøker som blir nominert til Bookerprisen senere denne måneden, der finner jeg alltid noen nye favoritter.

Spørsmålene er et utvalg tatt herfra (fritt oversatt).

Dept. of Speculation

Forfatter: Jenny Offill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Granta
Språk: Engelsk
Sidetall: 177
ISBN: 9781847088734

Two Jokes

1. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?

 His wife. (Because his mistress will always understand.)

2. A man is standing on the bank of a river when it suddenly begins to flood. His wife and his mistress are both being swept away. Who should he save?  

His mistress. (Because his wife will never understand.)

Dept. of speculation er en ny variant av den gamle klisjeen: familie skaffer ung, pen barnevakt, far i huset tabber seg. Det er hele plottet. Fra konen sin synsvinkel får vi servert små glimt av familiens historie, i kronologisk rekkefølge. Hun snakker til ham, referer til ham som 'you'. De møtes, de reiser sammen, de gifter seg, de kjøper en leilighet, hun blir gravid, de mister barnet, hun blir gravid igjen, de får en datter. Alt dette i løpet av de første 23 sidene.

You know what's punk rock about marriage? 

All the puke and shit and piss.

Offill skriver korte og ofte tilsynelatende usammenhengende avsnitt. Det er vanskelig å henge med. Alt er rotete. Jeg fikk ikke grep om verken karakterene eller historien i starten og tenkte at dette kom til å bli en bok jeg måtte tvinge meg gjennom. Og så løsnet det. Litt etter litt. Jeg ble komfortabel med skrivestilen. Misnøyen med de korte setningene og alle digresjonene ble til fascinasjon. Hvorfor har hun med akkurat dette? Hvorfor er nettopp disse glimtene valgt ut? Jeg begynte å se orden i kaoset.

My daughter breaks both her wrists jumping off of a swing. Her friend, who is five, told her to jump off it. I promise nothing will happen, she said. But why did she promise that? she wails later at the hospital. 

Jeg burde nok komme med en liten innrømmelse: jeg elsker digresjoner. Forutsatt at de er interessante nok til å fortjene oppmerksomheten de stjeler fra historien. I starten følte jeg ikke de var det i denne boken. Historien i seg selv ble fortalt i såpass korte trekk at alt som ikke hørte til historien virket unøvendig og irriterende. Victor Hugo gjorde meg vant til digresjoner som gikk over hele kapitler, dette var noe helt annet. Etter å ha tenkt meg litt om fikk jeg en annen oppfatning. Konen i historien jobber som faktasjekker. Vi følger hennes tankegang, det er hennes historie. De fleste hjerner er ikke organisert, tanker kommer og går uten videre forklaring. At en faktasjekker kan bli distrahert av alt som har samlet seg i hodet hennes er ikke merkelig eller unaturlig. Og alle er ikke uten sammenhenger.

A thought experiment courtesy of the Stoics. If you are tired of everything you possess, imagine that you have lost all these things. 

Midt i historien endres synsvinkelen. Det er ikke lenger I, You, my husband, my daughter, det er The Wife, the husband. Katastrofen ses utenfra. Kanskje det er for vanskelig å takle det som har skjedd hvis det handler om I og You.

…a footnote about the way different cultures handle repairing a marriage after an affair.  

In America, the participating partner is likely to spend an average of 1,000 hours processing the incident with the hurt partner. This cannot be rushed.  

When she reads this, the wife feels very very sorry for her husband 

Who is only about 515 hours in. 

Det er ingen enkel historie å lese. Offill krever litt av leseren, spesielt i starten. Hun gir deg mye å undres over, men også mye å følge. Vi fikk en kronglete start, men etter 177 sider lest på en kveld kan jeg ikke si annet enn at jeg likte den. Jeg går fremdeles og tenker på den. Og jeg er sikker på at jeg kommer til å lese den på nytt. Om ekteskapet. Om stjerner. Om fugler. Om verdensrommet. Kanskje får jeg svar på noe av det jeg lurte på etter å ha lest den en gang. Kanskje får jeg flere spørsmål. Jeg tør å påstå at man uansett får noe ut av å lese Dept. of Speculation. Definitivt en god start på årets Folio-lesing.

There is a story about a prisoner at Alcatraz who spent his nights in solitary confinement dropping a button on the floor then trying to find it again in the dark. Each night, in this manner, he passed the hours until dawn. I do not have a button. In all other respects, my nights are the same.

Folioprisen

Folioprisen ble for første gang delt ut i 2014. Den ble opprettet fordi mange mente Bookerprisen var blitt for opptatt av lesbarhet og salgstall og ikke lenger nominerte de beste bøkene uavhengig av popularitet. Folioprisen er en hyllest til det beste innen sjangeren literary fiction, som det meg bekjent ikke finnes noe godt norsk ord for. Men det er i all hovedsak svært karakterdrevne bøker som utforsker et eller flere tema og som ofte ønsker å utfordre leserens oppfatninger på en eller annen måte. En vag beskrivelse, men literary fiction kan omfatte mye. Er det noen som har en helt konkret definisjon på hva det er?

En uke fra i dag kunngjøres det hvilke åtte bøker som havner på årets kortliste. De åtte velges fra en liste på 80 bøker, hvor 60 har blitt nominert av The Folio Prize Academy sine 235 medlemmer - som består av forfattere og kritikere - og 20 har blitt nominert av forlag. Alle bøker skrevet på engelsk og publisert i Storbritannia kan nomineres til prisen. Langlisten finner dere her.

I fjor leste jeg ingen av de åtte nominerte på kortlisten. Etter å ha sett årets langliste tror jeg det er stor sannsynlighet for at jeg kommer til å lese mange fra årets kortliste. Der kan du blant annet finne syv av bøkene jeg tippet ville være på Bookerprisens kortliste i fjor - jeg gjettet kun to riktig. Ni av bøkene på Bookerprisens faktiske kortliste er også på Folioprisens langliste. Det blir spennende å se om noen av dem blir plukket ut også til denne prisen, og hvilke det eventuelt blir. Hvis man ser flere av de samme bøkene på kortlistene til begge prisene kan man jo spørre seg hvorvidt det var nødvendig å opprette Folioprisen. Men jeg tviler på at det blir tilfelle.

Selv har jeg kun lest tre av bøkene på langlisten, samt lest i tre til. How to Be Both av skotske Ali Smith var min favoritt til å vinne Bookerprisen, så det kunne vært gøy om den gjorde det bra nå. The Dog, skrevet av irske Joseph O'Neill, var en av to favoritter fra Bookerprisens langliste, og siden den ikke nådde opp da hadde det vært ekstra artig å se den på kortlisten til Folioprisen. To Rise Again at a Decent Hour håper jeg de forbigår i stillhet. Selv gleder jeg meg til å lese bøker som After Me Comes the Flood av Sarah Perry, All My Puny Sorrows av Miriam Toews, All the Light We Cannot See av Anthony Doerr, In the Approaches av Nicola Barker, The Emperor Waltz av Philip Hensher og The Zone of Interest av Martin Amis. Hvis noen av dem kommer med på kortlisten er jeg klar til å begynne lesingen umiddelbart!

Du finner en del store og kjente navn på listen. Deriblant Peter Carey, som har vunnet Bookerprisen to ganger. Lydia Davis, som vant den internasjonale Bookerprisen i 2013. Edward St. Aubyn, Margaret Atwood, David Mitchell, Michel Faber, Sarah Waters, Sebastian Barry og Dave Eggers er alle å finne på listen. Der har jeg også funnet en rekke navn jeg aldri har hørt før, og jeg regner med jeg får stifte bekjentskap med noen av dem, da det nok er usannsynlig at alle som kommer med er forfattere jeg kjenner til fra før. Men så er det å få kjennskap til nye forfattere noe av gleden med slike priser.

Er det flere som gleder seg til kortlisten publiseres neste mandag? Har noen av dere lest flere av bøkene på langlisten?

Fem gode ting med bokblogging - aka hvorfor jeg har lyst til å gjenopplive bloggen min

Nå er det slutt! Slutt på studenttilværelse. Slutt på kvelds- og helgejobbing. Slutt på å skrive oppgaver, pugge til eksamen, lese enorme mengder pensum. Det er også slutt på å jobbe med bøker. Og det er trist. Jeg kommer til å savne bokhandeljobben. Men nå er det fulltidsjobb som gjelder. Jeg har blitt voksen. Sånn litt ihvertfall.. Fritiden min vil tilhøre meg selv, og jeg står fritt til å lese det jeg vil. Dermed er det på tide å gjenopplive en døende blogg. Først vil jeg begynne med å liste opp fem positive ting som har kommet ut av mine (snart) fem år med blogging, for å gi meg selv inspirasjon til videre blogging.

HVORFOR BLOGGE?

1. Når jeg skriver omtaler blir jeg tvunget til å tenke gjennom det jeg har lest og reflektere rundt det i større grad enn hvis jeg bare legger fra meg en bok når den er utlest. Noen bøker går jeg rundt å tenker på i lang tid uansett, men det er ingen tvil om at bloggingen har ført til at jeg har fått enda mer ut av å lese enn det jeg gjorde tidligere.

2. Jeg har oppdaget et hav av gode bøker gjennom å lese andres blogger. Norske bokbloggere sitter på utrolig mange gode tips om mindre kjente romaner, krimbøker, sakprosa, dikt og nesten hva som helst annet som produseres av bøker. Mine seks år i bokhandel har også i stor grad bidratt til å utvide horisonten min når det gjelder bokvalg, men jeg tør å påstå at bloggere har bidratt i enda større grad. Det har ført til uendelig lange leselister, men også uendelig mange timer med fantastisk litteratur.

3. Før bloggingen hadde jeg ikke så mange jeg kunne diskutere litteratur med. Plutselig åpnet det seg en verden hvor jeg ikke bare kunne diskutere bøker de fleste hadde hørt om, men smale bøker som få andre hadde lest. Jeg oppdaget at noen bloggere hadde veldig lik smak som meg selv, og at kommentarfeltet ga fine muligheter til relevante diskusjoner, samt mindre relevante digresjoner. Begge deler veldig artig.

4. Etter noen år med blogging begynte det å oppstå muligheter for å treffe enkelte av menneskene bak bloggene jeg leste, og jeg har truffet flere på bokbloggtreff, samt noen få utenom slike arrangementer. Sånt er småskummelt, det må jeg vel innrømme, men det har også vært stas.

5. Bokbloggingen har også indirekte ført med seg en særdeles uventet og positiv vending i livet mitt. Da jeg var ferdig med en mastergrad i sammenlignende politikk og midt inni en bachelorgrad i historie begynte jeg for alvor å tenke på livet etter studiene. Hva vil du bli når du blir stor? Jeg visste ikke helt. Det jeg kunne se av relevante og interessante jobber befant seg hovedsakelig i Oslo, og jeg hadde mest lyst til å bli værende i Bergen. Ihvertfall foreløpig. Det jeg ønsket var å ta noen fag som var mer yrkesrettet og som kunne gi meg større mulighet til å få spennende jobber i Bergen. Bloggeren bak Julies bokbabbel - en særdeles dyktig blogger som jeg har fulgt siden jeg begynte å blogge - hadde ved flere anledninger nevnt studiet arkivkunnskap. Da jeg prøvde å finne et yrkesrettet fag å ta kom jeg på at jeg burde lese meg opp på hva det egentlig gikk ut på, siden Julie hadde kombinasjonen historie og arkivkunnskap. Det kunne vel være relevant for meg? Jeg fant ut at studiet var midt i blinken for meg og stilte henne derfor en rekke spørsmål om mulighetene til å ta studiet som går ved Universitetet i Oslo mens jeg bodde i Bergen. Kort oppsummert trodde hun det skulle gå helt fint, noe det gjorde. 1,5 år senere har jeg fått min første fulltidsjobb, et ettårsvikariat ved Dokumentsenteret på Høgskolen i Bergen. Jeg får dermed nå min første erfaring med å jobbe i arkiv, og håper på en lang karriere som arkivar. Hadde jeg ikke begynt å blogge og lest andre blogger hadde jeg neppe snublet over den yrkesmuligheten. Takker og bukker, Julie!

LESEMÅL 2015

Jeg har ikke satt meg spesifikke lesemål for året annet enn å lese mer og blogge mer. I år er det lystlesing som gjelder. Jeg skal komme inn i en god flyt med lesing og blogging, og da nytter det ikke å sette strenge krav. Skal heller satse på å komme sterkt tilbake med krevende lesemål for 2016. Eneste unntaket er at jeg MÅ skrive ferdig omtalen som omhandler en viss bok jeg fikk av Ingalill for mange år siden. I forbindelse med prosjekt lystlesing vil jeg lese en del av bøkene som blir nominert til Folioprisen. Kortlisten blir publisert 9. februar. Langlisten på 80 bøker har allerede blitt publisert, og jeg basert på den forventer jeg en meget god kortliste. Kommer med et eget innlegg om prisen snarlig.

Litt sent, men godt nyttår folkens!

Miniomtale #1: Burial Rites

 

 

Forfatter: Hannah Kent

Utgivelsesår: 2013

Forlag: Back Bay Books

Språk: Engelsk

Sidetall: 352

ISBN: 9780316243926

 

"Illugastadir, the farm by the sea, where the soft air rings with the clang of the smithy, and gulls caw, and seals roll over in their fat. Illugastadir, where the night is lit by fire, where smoke turns in the early morning to engulf the stars, and in ruins, always Illugastadir, cradling dead bodies in its cage of burnt beams."

Burial Rites er noe så sjeldent som en historisk roman fra Island som er skrevet av en australsk forfatterinne født i 1985. Den handler om den siste kvinnen som ble henrettet på Island, Agnes Magnusdottir, en hendelse som fant sted på slutten av 1820-tallet. Dette er forfatterens første roman. Leseren får vite at Agnes og to andre har blitt dømt til døden for å ha drept to menn. Vi får ikke vite om hun og hennes er skyldig eller hvorfor de eventuelt skal ha drept to personer. Historien blir fortalt gjennom ulike perspektiver, deriblant fra Agnes selv, presten som skal hjelpe henne med å akseptere sin skjebne og familien hun må bo hos frem til hun skal henrettes. Familien ønsker i utgangspunktet ikke å ha henne hos seg og er redd for hva hun kan finne på. Hva om hun skader døtrene på gården? Eller stjeler det de har av verdier og rømmer?

 

"I could flee to the heath. Show them that they cannot keep me locked up, that I am a thief of time and will steal the hours denied to me!"

Jeg ble mektig imponert over språket i boken, samt forfatterens evne til å trenge inn i sinnet til karakterene. Hun leverer det som for meg virker som en svært troverdig fremstilling av hvordan Agnes og de andre partene i denne saken kan ha opplevd situasjonen. Uansett hvor mye som er oppdiktet og hvor mye som er sant gir Kent et fascinerende innblikk i menneskers evne til å takle ekstreme situasjoner, samtidig som hun viser grusomt det må være å leve med en dødsdom. Dessuten kombinerer hun den dystre fortellingen med nydelige - dog brutale - landsskapsskildringer fra Island. Jeg leste den i sommer, hovedsakelig godt plassert på et teppe i parken på herlige, solfylte dager, og likevel hadde jeg ingen problemer med å se for meg et værhardt, øde, øysamfunn fra 1800-tallet. Burial Rites var uten tvil et av årets høydepunkt.

 

"It was only later that I suffocated under the weight of his arguments, and his darker thoughts articulated. It was only later that our tongues produced landslides, that we became caught in the cracks between what we said and what we meant, until we could not find each other, did not trust the words in our own mouths.

 

Bookerprisens shortlist 2014 - en diskusjon

Nå er det bare noen timer til vi får vite hvem som blir årets Bookerprisvinner! Siden 23. juli har en rekke bloggere lest de nominerte, og etter 9. september har vi konsentrert oss om de seks bøkene (av opprinnelig tretten) som har mulighet til å stikke av med prisen. Da årets shortlist ble publisert for ca. en måned siden arrangerte Clementine, Linn, Elida og jeg et nett-treff på et Bookerpris-diskusjonsforum på Facebook opprettet av Clementine, slik at de som ønsket kunne få utløp for frustrasjoner, gleder og andre tanker rundt årets potensielle vinnere. Det resulterte i livlig diskusjon, en rekke tråder og det ble etter hvert mye å holde styr på. Det var også fantastisk artig! De som ønsker kan lese de opprinnelige trådene her, men i dette innlegget tenkte jeg å gi dere en oppsummering av det som ble sagt, forhåpentligvis i en noe ryddigere form.

De seks shortlistede bøkene er som følger:

• Karen Joy Fowler - We Are All Completely Beside Ourselves
• Ali Smith - How to Be Both
• Richard Flanagan - The Narrow Road to the Deep North
• Joshua Ferris - To Rise Again at a Decent Hour
• Neel Mukherjee - The Lives of Others
• Howard Jacobson - J

Diskusjonen begynte med at en del av oss uttrykket skuffelse over årets shortlist. Longlist virket sterk, noe som førte til at vi dermed ble ganske forbauset både over utelatelsen av bøker vi forventet at skulle gjøre det bra, samt at bøker noen av oss mente var blant de svakeste faktisk kom med. Den aller største overraskelsen var at storfavoritten The Bone Clocks, skrevet av David Mitchell, ikke var blant de utvalgte. Clementine mente at den var mer enn god nok for shortlist. Hun spekulerte i hvorvidt den kanskje ble for lik Howard Jacobson sin bok siden begge er fremtidsdystopier. Når de da valgte å ta med Jacobson ble det ikke plass til The Bone Clocks. Hvorfor de foretrakk J fremfor The Bone Clocks er ikke godt å si. Er det noen som har lest begge og kan forsøke å svare?

Den andre grunnen til at flere av oss ble skuffet over årets shortlist var at personlige favoritter ikke kom med. Jeg vet at mange bloggere heiet på Siri Hustvedt, muligens fordi hun er godt kjent i Norge og dermed var en av få de fleste hadde hørt om, og fordi de som kjenner til henne sier at hun skriver knakende godt. Selv hadde jeg to sterke favoritter, begge irer, og skjønner ikke hvorfor de ikke i det minste tok med en ire på shortlist. Det var dessuten flere andre bøker på longlist som var mer eksperimentelle og som virket mer interessante enn mange av de shortlistede bøken, som The Wake av Paul Kingsnorth, Orfeo av Richard Powers og den tidligere nevnte av David Mitchell.

Clementine kom med en meget interessant kommentar om at det tidligere år har vært stort fokus på bøker som utfordrer grensene for hvordan skjønnlitteratur kan skrives og at det var et vesentlig poeng at bøkene på shortlist skulle kunne leses om igjen, mens det i år ikke ser ut til å være noen slike bøker på listen. Muligens med unntak av Ali Smith sin How to Be Both - en bok jeg nå i ettertid kan si at jeg tror jeg kunne fått mye ut av å lese på nytt. Det kan virke som om årets jury har lagt mer vekt på at bøkene på shortlist skal appellere til mange, noe som for øvrig også var tilfelle i 2011 (i enda større grad enn i år) og som juryen da fikk sterk kritikk for. Selv irriterte jeg meg ihvertfall over at publikumsfavoritter kom med til fordel for smalere og (etter min mening) bedre litteratur, og da tenker jeg spesielt på Fowler. Jeg skrev at shortlist ville skapt større engasjement dersom flere av de smale bøkene som utfordrer leseren på en eller annet måte hadde kommet med da de ofte er artigere å lese og ikke minst å diskutere i ettertid. Både meg og Linn var enig om at Hustvedt, Williams, Kingsnorth og Mitchell hadde dannet en mer spennende og utfordrende shortlist.

Vi gikk etter hvert over på å diskutere de individuelle bøkene, men ingen av oss hadde på det tidspunktet lest How to Be Both eller J, så diskusjonen rundt de to bøkene ble litt begrenset. Siden dette kun er ment som en oppsummering av diskusjonen vi hadde når shortlist ble publisert vil jeg ikke si for mye om noen av bøkene foreløpig. J har jeg begynt på, men ikke fullført, og How to Be Both har blitt min favoritt fra shortlist. Hvorfor jeg likte den så godt skal jeg skrive mer om i et eget innlegg, men det er definitivt den jeg heier på i kveld! Både meg og Clementine ga under diskusjonen uttrykk for at vi gledet oss til å lese boken, for Clementine sin del fordi hun har lest bøker av Ali Smith før og dermed visste hvor god hun kan være.

Linn hadde lest The Narrow Road to the Deep North og den var på det tidspunktet hennes favoritt fra shortlist, og det skriver hun på bloggen sin at den fremdeles er, sammen med The Lives of Others. Hun skrev at hun ikke oppsøker rene historiebøker og liker derfor når hun kommer over romaner hvor hun kan lære om historiske hendelser. Videre skrev hun følgende om boken: "Jeg likte hvordan Dorrigo selv syntes han ikke var en bra mann, det høres jo ikke så bra ut - men i kontrasten av en annen karakter som syntes han var en super kar gjorde det inntrykk." Kjæresten hennes hadde dog ikke vært like positiv, han mente det var for mye romantikk i boken og at den ble "for klisjefylt og belærende" og trakk sammenligningen med en mer sofistikert Paulo Coelho. Linn nevnte at hun forsto hans synspunkt da hver karakter hadde noe de ønsket å formidle til leseren, sin egen livsvisdom. Jeg hadde begynt på boken, men slet med å komme inn i den, synes den var skrevet på en ganske rotete måte, men jeg innser at jeg ikke ga den en skikkelig sjanse. Etter å ha lest det Linn skrev om kjærestens mening må jeg si jeg er tilbøyelig til å tro at jeg vil være enig med ham, det høres ikke helt ut som min type bok.

Det var flere som hadde noe å si om The Lives of Others. Hvis dere besøker bloggen til Clementine kan dere lese at hun er mektig imponert over boken til Mukherjee. Elida var også veldig begeistret og sammenlignet den med Buddenbrooks av Thomas Mann og The Lowlands av Jumpha Lahiri. Karete var enig i at den minnet om boken til Lahiri, som for øvrig var nominert til fjorårets Bookerpris, men hun synes ikke sammenligningen var like positiv og mente at boken var interessant men at hun likevel ikke likte spesielt godt å lese den. Den levde ikke helt opp til forventningene hennes. Selv har jeg kun lest en liten del av den, og fant ut at den ikke var noe for meg. Men jeg tviler ikke på at det er en god bok, og har ingenting i mot om den skulle stikke av med seieren. For meg var det nok å kave meg gjennom Buddenbrooks.

Clementine åpnet diskusjonen om We Are Completely Beside Ourselves ved å si at det svir at denne boken tok plassen på shortlist til en bok som kunne vært fantastisk. Dette var boken vi alle var enig om at ikke fortjente plassen på shortlist. Linn trodde hun hadde fått meg seg at en i juryen hadde påstått at boken kunne leses flere ganger, mens Linn mente selv at det holdt lenge med en gang. "Livet er for kort!" Jeg kommenterte at jeg mener at de bøkene som med fordel kan leses gjentatte ganger er bøker som tvinger leseren til å tenke, som utfordrer seg på en eller annen måte og som faktisk kan gi deg noe nytt for hver gang du åpner den på nytt. Det at en bok er lettlest er ikke nødvendigvis et positivt trekk. Jeg mente - og mener - at Fowler sitt store feiltrinn er at selv om hun presenterer interessante problemstillinger så forsøker hun å komme med alle svarene i stedet for å oppfordre leseren til å tenke selv. Både meg og Linn så likhetstrekk mellom denne og The People in the Trees, men hvor sistnevnte var betydelig bedre skrevet og mye mer interessant da forfatteren virkelig utfordrer leseren på mange måter og på ingen måte forsøker å dele ut hans egen moralske oppfatninger. Hvis denne boken vinner blir jeg ganske oppgitt og jeg er neppe alene om det.

Den siste boken, To Rise Again at a Decent Hour, hadde vi ganske ulike meninger om. Clementine synes den var helt herlig og falt for humoren i boken. Hun likte hovedpersonen godt og synes boken var en verdig shortlistkandidat til tross for at hun mente den sakket litt ned på slutten og skrev at "jeg synes ihvertfall at han overdimensjonerte den religiøse sekten, det ble for mye og for snålt". Linn likte boken i starten men følte at den "gikk fra å være en slags komedie til å bli klaustrofobisk teologisk". Hun kunne se at Ferris er en dyktig forfatter og elsket dialogene mellom karakterene, men hun syntes boken sklir veldig ut og at hun til slutt satt igjen med mange tråder som ikke helt hang sammen og med følelsen av at hun ikke forsto hva nå enn Ferris prøvde å kommunisere til leseren. De var begge enig i at boken i det minste var langt bedre enn boken til Fowler. Jeg syntes derimot ikke det, men mye av grunnen til det er nok ganske subjektiv.

Først og fremst begynte jeg med å si at "boken til Ferris har et ganske interessant utgangspunkt for diskusjon, men jeg synes ikke den var god nok for shortlist. Jeg følte han fokuserte for mye på tema og for lite på karakterene i boken, noe som ødelagte veldig for meg. Og personlig synes jeg ikke den var så morsom som jeg hadde håpet." Men det var bare halve grunnen til at jeg mislikte boken. Jeg leste et intervju med forfatteren hvor han knyttet hovedkarakteren opp mot den nye ateistiske bevegelsen frontet av blant andre Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens. Jeg følte hovedkarakteren var skapt for å fremme et tema - om å finne tilhørighet og mening med livet i religiøse sirkler (enten man tror på gud eller ikke) - mens den nye ateistiske bevegelsen prøver å vise at det er fullt mulig å finne mening med livet og tilhørighet etter å ha forkastet religion og gudetro, og likte dermed ikke sammenligningen. Jeg synes dessuten at mange av observasjonene og kommentarene til hovedpersonen var overfladiske og ikke spesielt reflekterte og at han absolutt ikke ville vært med på å gi noen et bedre syn på ateister. Det var mye jeg personlig ikke likte med denne boken, men jeg skjønner at alt ikke nødvendigvis vil plage andre i samme grad. For eksempel skrev jeg følgende: "jeg irriterte meg over fremstillingen av gudstro som noe positivt. Hovedkarakteren er kritisk til religion men mener gudstro ville gjort livet hans mye bedre. Han kunne ønske det var sant. Hva med litt mer refleksjon rundt det - ville det egentlig vært bedre om det fantes en gud? Hvordan ville det vært bedre? Skal vi kun være kritisk til religion men ikke til gudstro? De henger jo sammen.. kan dere huske om han tar opp dette?" Delte meninger om boken til Ferris med andre ord...

Basert på diskusjonen vi hadde for over en måned siden samt det jeg har lest i etterkant vil jeg tro både Neel Mukherjee og Ali Smith vil anses som verdige vinnere, og mange vil nok også synes det er greit dersom Jacobson vinner for andre gang. Jeg innbiller meg at det er litt mer uenighet rundt boken til Flanagan, men jeg tror ikke det blir noe krise dersom han vinner heller (hvor sannsynlig er det at vi får en australsk vinner året etter at vinneren kom fra New Zealand?). Jeg tror derimot at det vil bli en del reaksjoner dersom Ferris vinner, og jeg tror det vil bli ramaskrik dersom Fowler vinner. Personlig blir jeg meget glad dersom skotten stikker av med seieren!

The Dog

Forfatter: Joseph O'Neill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Fourth Estate
Språk: Engelsk
Sidetall: 241
ISBN: 9780007339426

The Dog er en merkelig bok. Den har ikke egentlig noe stort og godt utviklet plot å snakke om, det leseren får ut av boken derimot er god kjennskap til hovedkarakteren - en litt tafatt, men svært intelligent, middelaldrende mann som forteller om sitt liv som advokat for en styrtrik familie i Dubai, samt en rekke mer og mindre relevante digresjoner.

Nå maler jeg muligens et ganske grått og trist bilde av boken, det er ikke meningen. O'Neill har skrevet en bok som må sies å være så fargesprakende som det er mulig å få en historie om en advokat til å være. Det er definitivt en av de mest underholdende bøkene jeg har lest på lenge. Jeg er dog godt plassert i målgruppen forutsatt at målgruppen er mennesker som elsker karakterdrevne romaner, humor og digresjoner, og ikke de som synes det er kjempespennende å lese om advokater og finans, noe jeg i utgangspunktet ikke synes. Det er desto mer imponerende at O'Neill har gjort meg interessert i denne verdenen.

Hovedkarakteren - som ikke blir navngitt - er en stresset mann, som hele tiden bekymrer seg for ulike situasjoner på jobb, deriblant at han ikke får tak i den ene sjefen, at han må passe tenåringssønnen til en annen sjef ved å gi han et internship, og ikke minst muligheten for at han kan være ansvarlig for andres snusk. Hver gang det oppstår en situasjon på jobb som han er misfornøyd med sender han det han kaller 'mental-mail', som altså er en e-post han formulerer i tankene men aldri skriver ned eller sender. I stede konfrontere sjefene sine bruker han masse tid på å pønske ut hvordan han kan unngå å sitte igjen med ansvaret for ulovligheter begått av familien han jobber for eller deres samarbeidspartnere. Han er definitivt en mann som overanalyserer alt, men med den jobben han har er det kanskje likegreit.

'We all set with Bryan Adams?'
'You mean Bryan Ferry,' I say. 'Yes, we -'
'I mean Bryan Adams. What am I going to do with Bryan Ferry? Mireille loves Bryan Adams.'
'You asked me to book Bryan Ferry. You didn't ask me to book Bryan Adams.'
'Bryan Adams. I told you to book fucking Bryan Adams. You booked Bryan Ferry?'
'I booked who you asked me to book.'
Sandro points at me again. He's always pointing. 'Now you're fucking with my sex life.' He goes to the door, where, in a cheesy move, he turns to face me darkly. 'Do not fuck with me on this. You got nine days to get Bryan Adams.'
Exeunt Sandro and all of his bullshit. Re-enter the kid and all of his.
I'm so angry, I can't even mental-mail. (han er nå litt skjønn..) 

På toppen av det hele får han plutselig konen til en dykkerkompis, Ted Wilson, på døren etter at kompisen på mystisk vis har forsvunnet. Hun bor i Chicago og har kommet til Dubai for å finne ektemannen fordi han ikke har gitt lyd fra seg på en god stund. Det viser seg dog at hun ikke er den eneste Mrs. Wilson - mannen har levd et dobbeltliv. Enda et problem som havner i fanget på vår kjære hovedkarakter, uten at det egentlig har noe med han å gjøre. Det er ikke rart han tilbringer så mye tid i leiligheten sin og har et nært og kjært forhold til doen..

I may be wrong, but I seem to do more shitting than ever. Certainly I often find myself thinking, when I take a seat: Again? Still, I'm not complaining. In there, in the bathroom, everything is out of your hands. Time out. Pax. And am I the only one to appreciate the sweet egality of it all? For a little while, you're no better or worse than anyone else. You're shooting par. 

Det er heller ikke første gangen han brukt toalettet som fristed. Før han flyttet til Dubai bodde han i New York med eks-kjæresten Jenn. Forholdet var imidlertid kjærlighetsløst og ustabilt og det er nok ikke en overdrivelse å si at han ble utsatt for psykologisk mishandling. Når han endelig bestemmer seg for å komme seg ut av forholdet går det over i voldshandlinger og han ender opp med å gjemme seg fra henne på badet, for så å love at han skal forbli i forholdet. Men i stedet pakker han tingene sine mens hun er på jobb og kommer seg vekk uten å gi beskjed. Igjen gjør han alt han kan for å unngå konfrontasjoner, men i dette tilfellet er det ganske forståelig. Samtidig legger han det meste av skylden på seg selv. Han sviktet henne, han ga henne ikke et barn, han var en dårlig mann.

I can say that I do not ever again want to be in the situation of seeing someone in the amount of pain and upset suffered by Jenn that was visible to me - and definitely not in the position of again seeing such a person in such a state from the vantage point of the one who has inflicted the pain and done the upsetting (i.e., me). Hence my decision: never again. Never again me-woman.
This must be doable. It may be that most lives add up, in the end, to the sum of the mistakes that cannot be corrected. But I have to believe there's a way for the everyman (the masculine includes the feminine) to avoid the following epitaph: 

HERE LIES (EVERYMAN).
ON BALANCE, HE DID HARM.

Han har mildt sagt ikke et enkelt liv, men hans elendighet gir strålende underholdningsverdi for leseren.   Samtidig er det ikke vanskelig å se at humoren har sitt utspring i et ulykkelig og vanskelig liv, som gjør at boken blir så mye mer enn bare en farse. Jeg vet ikke om alle vil like hovedkarakteren, men jeg tror de fleste vil føle sympati for ham. Selv synes jeg har var merkelig, men sjarmerende, og jeg fått mye ut av å bli kjent med ham.  Det er synd at The Dog ikke ble vurdert som god nok for Bookerprisens Shortlist. Begge irene på longlist har overrasket positivt og er ihvertfall foreløpig de bidragene jeg tror jeg kommer til å huske best fra årets liste. Jeg håper flere bloggere vil forsøke seg på denne selv om den ikke er blant de siste seks nominasjonene.

We Are All Completely Beside Ourselves

Forfatter: Karen Joy Fowler
Utgivelsesår: 2013
Forlag: G.P. Putnam's Sons
Språk: Engelsk
Sidetall: 320
ISBN: 9781781252956

"Meet the Cooke family. Our narrator is Rosemary Cooke. As a child, she never stopped talking; as a young woman, she has wrapped herself in silence: the silence of intentional forgetting, of protective cover. Something happened, something so awful she has buried it in the recesses of her mind. Now her adored older brother is a fugitive, wanted by the FBI for domestic terrorism. And her once lively mother is a shell of her former self, her clever and imperious father now a distant, brooding man. And Fern, Rosemary’s beloved sister, her accomplice in all their childhood mischief? Fern’s is a fate the family, in all their innocence, could never have imagined."

Det er nærmest umulig å si noe om denne boken uten å komme med en stor spoiler, noe som gjør at jeg heller vil invitere til diskusjon av boken i kommentarfeltet. De av dere som har lest den eller skal lese den før vinneren av Bookerprisen kåres er velkommen til å skrive spoilere der. Dere som vil lese den senere og ikke ønsker å vite hva som gjør denne boken så spesiell er herved advart: ikke les kommentarfeltet! For å sette i gang diskusjonen kan jeg starte med å skrive kort hva jeg synes om boken, uten å avsløre handlingen.

Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk til at denne kom med på Bookerprisens longlist. Karen Joy Fowler var et navn jeg forbandt med lettlest underholdningslitteratur, uten at jeg hadde lest noe av henne selv. We Are All Completely Beside Ourselves er ingen typisk bestselger (i norsk forstand ihvertfall). Den er heller ikke dårlig skrevet. Siden den er nominert til Bookerprisen sier det egentlig seg selv, men jeg var likevel ikke overbevist. Jeg har funnet svært dårlige bøker på longlist - og shortlist - tidligere (noen som leste Snowdrops av A.D. Miller?). Uansett, Fowler overrasket positivt. Tematikken var interessant, språket var mye bedre enn forventet og det var fascinerende å lese om hvordan en litt underlig familiedynamikk påvirket hovedkarakteren.

Likevel følte jeg det var litt for mange uinteressante elementer som var trukket inn og at måten hovedtemaet for boken ble presentert på var veldig ensidig. I stedet for å bli oppfordret til å tenke på relevante etiske problemstillinger fikk leseren konklusjonene banket inn i hodet. Jeg klarte ikke å la være å sammenligne denne med Yanagiharas The People in the Trees da begge tar opp ulike sider av vitenskap og etikk, og Fowler kommer desverre ikke godt ut av den sammenligningen. Fortellerstemmen var dessuten forferdelig masete. Ikke helt upassende siden hun faktisk hadde vært en masete unge, men hun la ofte vekt på hvor stille og innesluttet hun var blitt som voksen, og det kom ikke akkurat godt frem.

En kort og vag omtale, skrik ut dersom dere er uenig med meg. Som dere sikkert har skjønt har jeg unnlatt å skrive noe om handlingen annet enn det som er skrevet på baksiden av boken, i frykt for å avsløre for mye. Personlig synes jeg boken var bedre enn forventet, men ikke Bookerverdig. Jeg håper ikke at denne kommer med på shortlist. Det blir spennende å høre hva andre mener om den.

History of the Rain

Forfatter: Niall Williams
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Bloomsbury Publishing
Språk: Engelsk
Sidetall: 368
ISBN: Kindle-utgave

"Abraham's leaking now, a sticky slather of blood gathered at his belt, but he's still running and getting ready to fire his First Shot of the War. His rifle is wavering, they haven't really explained this bit, that running & shooting is quite different to standing & shooting and that running & shooting while being shot at is for obvious reasons, chaps, not taught at all."

History of the Rain er egentlig historien om den irske familien Swain (!) som fortalt av familiens yngste kvinnelige medlem, Ruth Swain. Hun har en særegen skrivestil og kritiseres av en lærer for overdreven bruk av store bokstaver og for at hun visstnok skriver som en mann, uten at hun forstår helt hva det betyr. For leseren sin del er det en artig bemerkning, da vi vet at den egentlige forfatteren er en mann. Jeg tolker det som en humoristisk kommentar om forfatterens egne evner til å skrive fra et kvinnelig perspektiv, selv om jeg synes han lykkes godt med nettopp det. Den første kritikken svarer hun på selv.

"Once when I answered that Emily Dickinson capitalized, Mrs Quinty told me Emily Dickinson was not A Good Example, that she was a Peculiar Case, and the way she said it you knew she regretted it right away because there was a little flinching around her mouth and you could tell she had already joined the dots and remembered Swains are pretty much the definition of peculiar. And so I never did ask her about what it meant to write like man."

Ruth forteller oss om bestefaren, Abraham, som ble skutt under Første Verdenskrig og som deretter flyttet til den irske landsygden og brukte resten av livet sitt på å fiske. Hun beskriver lykken han følte da han endelig fikk en sønn og hvilke forventninger han hadde til sønnen:

"My father was landed in May. He swam out after fourteen hours of labour, was not yet dried of the birthwaters when Grandfather Abraham appeared in the nursery like strange weather, jutted the Swain jaw to study his only male progeny, and ask what weight? And in that moment, like a pinch of salt, he passed on the Impossible Standard. He called his son Virgil. Honest to God. Virgil."

Virgil Swain var en usedvanlig smart liten gutt, som kjapt ble for flink for skolen. Han slukte bøker og i voksen alder forsøkte han å bli dikter. Han produserte mye, men kom aldri så langt til at han fikk sendt diktene inn til et forlag. Konen gjorde det til slutt for ham, uten mistanke om at det kanskje ikke ville bli godt mottat. Ruth er som faren, hun leser alt hun kommer over, spesielt klassikere, og elsker Charles Dickens og Robert Louis Stevenson.

"I am going to read them all because that is where I will find him."

Hun søker etter faren i bøkene. Han er ikke lenger til stede, uten at hun forklarer det nærmere før på slutten. Til tross for den sjarmerende og morsomme skrivestilen kan boken sies å minne mer om en tragedie enn en komedie. Ruth sin verden er verken koselig eller trygg, ikke nå lenger. Hennes søk etter faren gjennom litteraturen han elsket fører forresten til at leseren nærmest blir bombadert med litterære referanser. Det er nok en ulempe å ikke ha lest en del klassikere før man leser denne boken, for da vil det være mye man ikke forstår. For de av oss som deler hennes kjærlighet for blant annet Dickens, Stevenson, Swift og Twain gjør referansene det enda lettere å leve seg inn i Ruth sin verden.

"Aeney doesn't want to imagine. He wants the real thing. He wants to be there. 'Tell us more.' 'I will,' Dad says. 'But just get to the island now. Just arrive. Tomorrow I'll tell you about Mr Silver. 'Mr Silver?' 'Shsh. Lie back.' 'But who is he?' 'His name was John. We called him Long, even though he wasn't.'"

Medlemmene av familien Swain er kun noen få av en rekke sære, men sjarmerende karakterer vi blir kjent med i løpet av 368 sider. Ruth gir oss et innblikk i hverdagen i det rurale Irland samt småglimt av fantastiske, varme og eksentriske karakterer. Boken kan til tider minne om et gammeldags eventyr, helt til du får referanser til Facebook og Home and Away. Det bryter illusjonen, noe enkelte lesere har reagert negativt på. Jeg synes det er fint, for det tvinger leseren til å ta innover seg at dette er noe som (liksom) skal ha skjedd nylig. Det er ikke en sørgelig historie som fant sted for lenge siden, men en moderne, trist fortelling om hvordan våre liv kan ta uventede og uvelkomne vendinger og hvordan de kan ende tragisk og brått. Samtidig er det ikke mangel på fine øyeblikk og morsomme avsnitt. Men selv om Ruth elsker Dickens har hun heldigvis ikke hans tilbøyelighet til sentimentalitet.

"He doesn't know his heart attack is on the way. He doesn't know he has only time to get the thatch finished, the turf home, and two horses shod. Jaykers God, Tommy says. But he was a fine figure of a man. Ah well. That's where Tommy's history ends."

History of the Rain er for øvrig særdeles sitatvennlig! Som dere kanskje merker har jeg store problemer med å begrense sitatbruken i omtalen. Boken er rett og slett veldig bra skrevet. Jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen, men vil heller dele noen av mine favorittsitater med dere helt til slutt.

"The village has three pubs, all of which the Minister for Fixing Things Not Broken wiped out when the drink-driving laws changed and petrol stations started selling Polish Beer. Clohessy's, Kenny's and Cullen's are all ghost pubs now. They have about seven customers between them, some of whom are still living. Seamus Clohessy says one roll of toilet paper does for a month."

"Despite the efforts of the Tourist Board, Ireland, in those days were not in Top Ten Countries to Visit, and for English people it was all but verboten as the Pope would say. Ireland? Catholics and murderers, the Reverend would have thought. Ungrateful blackguards, we had not the slightest appreciation for the eight hundred years of civilised rule of His Majesty and to show our true colours once the English had departed we'd set about killing each other with hatchets, slash hooks and hedge shears. Ireland? Better that Abraham was in Hell."

"My father took the bait. He liked being singled out. You'll already know he liked feeling that he was rising. He didn't mind the hook in his mouth."

En smakebit på søndag - nr. 44

DIGRESJONER

She's a Talty. Do I need to say more? (Dear Reader, time is short, we can't even open The Book of Talty, because if we did we'd get sucked out in that tide. We'd be Gone for Some Time and away into the stories of Jeremiah Talty who was a doctor only without a degree, Tobias Talty who kept a horse in his house, lived on apples and grew the longest beard in the County Clare, his sister Josephine who conversed with faries, & brother Cornelius who went to the American Civil War and fought on both sides. We might never get back.)

History of the Rain av Niall Williams 

Nominert til The Man Booker Prize 2014