Mortality

Forfatter: Christopher Hitchens
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Hachette Book Group
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781455523474

Mortality er en samling av Christopher Hitchens' tekster skrevet etter at han fikk kreftdiagnosen. I ett og et halvt år levde han i "the land of malady", og i desember 2011 døde han av lungebetennelse på et sykehus i Texas.

To the dumb question "Why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Dette er min første leseropplevelse av sitt slag og det er med blandede følelser jeg skriver om boken. Jeg vet det finnes en rekke norske bøker skrevet av syke og døende mennesker som har blitt bestselgere de siste årene, så en god del av dere som leser dette vil nok ha mer erfaring med å lese denne typen bøker enn meg. Jeg har i all hovedsak gjort mitt beste for å styre unna, noe som egentlig er rart med tanke på hvor mange romaner jeg har lest som omhandler døden. Det blir likevel ikke det samme å lese en oppdiktet historie av en forfatter som i skrivende stund ikke var i sluttfasen av livet - eller som ihvertfall ikke var klar over at han eller hun nærmet seg døden.

Jeg valgte å lese Mortality fordi jeg visste den kom til å være velskrevet og vakker, uten å gli over i det sentimentale. Det var alltid interessant å følge med på hva Chrisopher Hitchens hadde å si, enten i debatter eller i artiklene og bøkene han skrev. Av en motdebattant ble han en gang beskrevet som "a bright, well-educated, quick-thinking, widely-read, rhetorically-brilliant and dagger-tongued debater." At hans refleksjoner rundt sykdommen og muligheten for at han ikke hadde lenge igjen å leve ville være verdt å lese hadde jeg på forhånd ingen tvil om. Likevel er det en tung bok å lese. Jeg vet jo godt at Hitchens kommer nærmere og nærmere døden for hver side jeg blar om.

Hitchens var en særdeles engasjert og intelligent mann som ikke hadde noen problemer med å uttrykke seg klart og tydelig - ofte ganske spisset. Hans engasjement smittet over på mange og provoserte enda flere, faktisk i så stor grad at reaksjonene på hans diagnose i enkelte tilfeller var hatefulle:

It's just a "coincidence" [that] out of any part of his body, Christopher Hitchens got cancer in the one part of his body he used for blasphemy? Yeah, keep believing that, Atheists. He's going to writhe in agony and pain and wither away to nothing and then die a horrible and agonizing death, and THEN comes the real fun, when he's sent to HELLFIRE forever to be tortured and set afire. 

Han svarer enkelt og greit at "the vengeful deity has a sadly depleted arsenal if all he can think of is exactly the cancer that my age and former "lifestyle" would suggest that I got." Ikke alle hans motstandere reagerte på samme måte; noen arrangerte faktisk "Everybody Pray for Hitchens Day" 20. september 2010. Han fikk brev fra katolikker, protestanter og jøder som alle ønsket å redde enten ham eller sjelen hans.

I sympathize afresh with the mighty Voltaire, who, when badgered on his deathbed and urged to renounce the devil, murmured that this was no time to be making enemies.

Selv hører jeg til den gruppen som mener at verden har mistet en viktig stemme og en stor forfatter. I stedet for å skrive en lang omtale vil jeg heller dele noen utvalgte sitater fra boken, så kan dere dømme selv.

I love the imagery of struggle. I sometimes wish I were suffering in a good cause, or risking my life for the good of others, instead of just being a gravely endangered patient. Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don't read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier is the very last one that will occur to you. You feel swamped with passivity and impotence: dissolving in powerlessness like a sugar lump in water.

Nobody wants to be told about the countless minor horrors and humiliations that become facts of "life" when your body turns from being a friend to being a foe: the boring switch from chronic constipation to its sudden dramatic opposite; the equally nasty double cross of feeling acute hunger while fearing even the scent of food; the absolute misery of gut-wringing nausea on an utterly empty stomach; or the pathetic discovery that hair loss extends to the disappearance of the follicles in your nostrils, and thus to the childish and irritating phenomenon of a permanently runny nose. Sorry, but you did ask... It's no fun to appreciate the full truth of the materialist proposition that I don't have a body, I am a body. 

The absorbing fact about being mortally sick is that you spend a good deal of time preparing yourself to die with some modicum of stoicism (and provisions for loved ones), while being simultaneously and highly interested in the business of survival.  

If you maintain that god awards the appropriate cancers, you must also account for the numbers of infants who contract leukemia. Devout persons have died young and in pain. Bertrand Russell and Voltaire, by contrast, remained spry until the end, as many psychopathic criminals and tyrants have also done. These visitations, then, seem awfully random. My so far uncancerous throat, let me rush to assure my Christian correspondent above, is not at all the only organ with which I have blasphemed. And even if my voice goes before I do, I shall continue to write polemics against religious delusions, at least until it's hello darkness my old friend. 

Burning Secret

Forfatter: Stefan Zweig
Utgivelsesår: 1913
Min utgave: 2010
Forlag: Pushkin Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 117
ISBN: 9781901285857

"Wandering around down here in a state of indecision, the boy made a pitiful impression. He was getting in everyone's way. At one moment the receptionist, whom he seemed to be bothering with all kinds of questions, pushed him aside; at the next he was making a nuisance of himself at the hotel entrance. Obviously he wasn't on friendly terms with anyone here."

Baronen får øye på en vakker kvinne under middagen på feriestedet Semmering. Kvinnen legger merke til ham, men er reservert. Hun skynder seg opp til rommet før han får mulighet til å snakke med henne. Dagen etter får han øye på sønnen hennes, en sykelig og ensom gutt som uten hell søker etter oppmerksomhet fra de ansatte på stedet. Baronen ser sin mulighet til å nå kvinnen gjennom å søke vennskap med gutten.

Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva som skjer videre. Gutten er umåtelig stolt over å ha knyttet bånd med en voksen mann, en som han ser på som en storebror. Kry som han er klarer han ikke å la være å introdusere Baronen for moren, slik at hun får se at det også finnes andre som bryr seg om ham.

"When the young Baron entered the dining-room, deliberately arriving a little late, Edgar jumped up from his chair, greeted him eagerly with a happy smile, and waved. At the same time he tugged his mother's sleeve, speaking to her fast and excitedly, and unmistakably pointing to the Baron. Blushing and looking embarrassed, she reproved him for his over-exuberant conduct, but she could not avoid satisfying her son's demands by glancing at the Baron once, which he instantly took as his chance to give her a respectful bow."

Baronens plan utspiller seg akkurat som han ønsket. Han inviterer moren med på turen han hadde planlagt med gutten, til guttens store irritasjon. Edgar ville vise frem sin nye venn, men han ønsket ikke å dele ham med noen, spesielt ikke med moren. I starten tolererer han morens tilstedeværelse fordi de to voksne nesten utelukkende prater om ham eller med ham. Etter hvert begynner de å overse gutten. En dag sniker de seg til og med unna ham. Naiv, som barn ofte er, tror han at det må ha skjedd en misforståelse. Det tar tid før han innser at de ønsker å være alene sammen.

Zweig skildrer tankene og følelsene til hver av de tre hovedpersonene. Leseren får innblikk i morens frykt for å gjøre noe usømmelig og hennes skyldfølelse overfor den dårlige behandlingen av sønnen. Vi får også kjenne på Baronens frustrasjon over kvinnens beskjedenhet og motvilje mot å gi seg hen til ham. Viktigst av alt skildrer Zweig guttens overgang fra et uskyldig barn til en gutt som kan tolke signalene til de voksne, som kan hate dem for å holde hemmeligheter fra ham.

Gutten forstår ikke hvorfor de voksne ignorerer ham. Han innser at de har en hemmelighet som de ikke vil dele med ham og med en gang han tar dem i en løgn begynner det å demre for ham at de ikke er så gode som han har trodd. De avviser ham og han hater dem for det.

"Now that he was certain he was in their way, being with them became a cruelly complex pleasure. He gloated over the idea of disrupting their plans, bringing all the concentrated force of his hostility to bear on them at last."

Til dette punktet har historien vært relativt forutsigbar, uten at det har ødelagt lesergleden nevneverdig. Zweigs portretter av karakterene er mer enn gode nok til å holde oppe interessen for historien i den første delen, og det er noe underlig fascinerende ved å vente på et utfall man vet vil komme. Leseren vet at Baronen skal såre gutten, men guttens reaksjon kommer som en overraskelse. Hatet og hevnlysten endrer tonen i boken, og man går fra å syntes synd på ham til å undres over hvor langt han er villig til å gå for å ødelegge for moren og Baronen.

Det som kjennetegner flere av Zweigs noveller - eller korte romaner - er denne thrilleraktige spenningen han klarer å skape i bøker som omhandler ganske hverdagslige temaer. De som ikke har lest Zweig tidligere vil forvente noe helt annet enn det han leverer. Han skriver spenningsromaner forkledd som drama. Thrillere forankret i et realistisk plott, hvor hovedpersonene ikke er superhelter og onde skurker, men heller vanlige mennesker som opplever svik og reagerer deretter. Edgar forblir en troverdig karakter helt til slutten. Han endrer seg mye fra den første delen av historien til den andre, men jeg tviler aldri på at han fremdeles er et barn, en liten gutt som aldri helt klarer å forstå de voksnes motivasjon uansett hvilke opplevelser han har i løpet av de dagene boken tar for seg.

Stefan Zweig har skrevet både romaner, noveller, skuespill og sakprosa. Han er en av mine favoritter, og jeg skal bruke sommeren på å lese et utvalg av hans bøker så vel som bøker om ham. Jeg gleder meg til å finne ut hva mer han har å by på.

Mars

Bøker kjøpt
* På Vei til Ingesteds - Bekim Sejranovic
* Toget til Pakistan - Khushwant Singh
* Dette Burde Skrives i Nåtid - Helle Helle
* Steinsamlere - Merethe Lindstrøm

Bøker lest
* Child of God - Cormac McCarthy
* Pigs Have Wings - P.G. Wodehouse
* Why are You Atheists so Angry? - Greta Christina
* The Village of Stepanchikovo - Fyodor Dostoyevsky
* The Polysyllabic Spree - Nick Hornby

“I don't want anyone writing in to point out that I spend too much money on books, many of which I will never read. I know that already. I certainly intend to read all of them, more or less. My intentions are good. Anyway, it's my money. And I'll bet you do it too.”

Ja, jeg gjør det jeg også. Jeg vil faktisk tippe at et overveldende flertall av dem som leser denne bloggen med jevne mellomrom gjør det samme. Det har aldri skjedd at jeg har kjøpt en bok som jeg har følt meg sikker på at ikke kommer til å bli lest. Noensinne. Gaver er selvsagt et unntak. Ikke at jeg planlegger å lese mine nyervervede bøker med det samme jeg har fått dem med meg hjem. Neida, de kan gjerne bli stående i bokhyllen noen dager, uker eller år. Lest skal de bli. En gang. Og slik tenker jeg helt til det uungåelige problemet oppstår: plassmangel i bokhyllene (for ikke å snakke om i leiligheten). Når det ikke lenger er mulig å kjøpe flere bokhyller eller å skvise flere bøker inn i de allerede overfyllte hyllene, da må jeg luke ut alle kjøpene jeg innerst inne vet at verken vil bli lest om to uker eller to år. De havner på Fretex, og en sjelden gang i bosset (noe jeg hater å innrømme - bøker skal ikke kastes).

Selv med de beste intensjoner vil helt sikkert en eller flere av marsinnkjøpene vise seg å være bomkjøp. Det kan bety en av to ting: enten blir de aldri lest, eller så blir de lest men ikke likt. Bomkjøp av siste betydning er ikke noe stort problem. Jeg kjenner min egen smak godt nok til at det er en sjelden hendelse, og når jeg faktisk leser bøkene jeg kjøper - selv uten å bli begeistret over dem - har jeg mitt på det rene og kan forsvare bokkjøpene overfor min mindre lesegale samboer. Ingen av marskjøpene er sikre vinnere. Helle Helle hadde jeg neppe funnet på å kjøpe helt av meg selv, men en liten stemme i hodet mitt overbevist meg om å gi henne en sjanse. Jeg innbiller meg at stemmen tilhørte en trønder. Merethe Lindstrøm var det en kunde som påsto at jeg måtte lese, og siden han er en av få som faktisk hører på mine lesetips (Louis de Bernières og Philippe Claudel foreløpig), så valgte jeg å gjøre det samme. Toget til Pakistan beskrives som "et historisk vitnesbyrd om den brutale delingen av India", noe som gir meg et noenlunde eksotisk kryss i boken den måneden jeg leser den. Det vil dessuten være særdeles passende å lese den før mai i og med at jeg tar et historiefag om India, Pakistan og Bangladesh dette semesteret. To fluer vet dere...

Den tidligere nevnte kunden anbefalte forresten også en utenlandsk forfatter, selveste Cormac McCarthy - som jeg for øvrig aldri hadde lest noe av (i bokbloggverden teller det neppe å ha sett The Road). Jeg synes å huske å ha lest en del entusiastiske ord på en viss bokboble om denne mannen, så jeg kjøpte likegodt både Child of God og The Border Trilogy en eller annen gang tidligere i år. Eller var det desember? Uansett. Førstenevnte ble beskrevet som en velskrevet, dyster bok om en mann som likte å ha sex med døde mennesker. En treffende beskrivelse. Jeg ble likevel overrasket over mangelen på sex i store deler av boken. Leseren blir nesten frustrert på Lester Ballard sine vegne, han får jo aldri fred til å drive på som han ønsker. Det er litt forstyrrende at jeg kan bli frustrert på vegne av noen med Lester Ballard sin personlighet, men jeg skylder på McCarthy sine egenskaper som forfatter. Det er ikke meg det er noe gale med.

Legg merke til at alle bøkene jeg kjøpte i mars er norske utgaver, eller skrevet av en norsk forfatter. Her har jeg kanskje ødelagt litt for meg selv i og med at jeg til nå i år kun har lest en bok oversatt til norsk og ingen skrevet av norske forfattere. Listen over kjøpte bøker er forbausende kort, noe lommeboken min kan rope hurra for. Men det kan være at jeg lurer meg selv, for jeg har null oversikt over innkjøpene i mars siden jeg ikke bestemte meg for å lage en liste som dette før jeg leste Hornby-boken for noen dager siden. De av dere som har lest den (og jeg vet ihvertfall hvem et par av dere er) har nok skjønt for lenge siden hvordan jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget (m.a.o. hvem jeg har stjålet ideen fra). Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så skeptisk til Hornby, for de to gangene jeg har bestemt meg for å lese noe av ham har jeg gledet meg over den avgjørelsen i ettertid. Jeg kan desverre ikke skrive som ham (og for å være helt ærlig hadde jeg vel neppe valgt å overta hans talent hvis jeg fikk muligheten til å stjele en hvilken som helst forfatters evner - ikke at han ikke skriver strålende, men det finnes de som er enda dyktigere, og kan man velge blant alle forfattere satser man jo på den beste), og dette innlegget blir ikke akkurat helt som hans spalter, men strukturen er en regelrett kopi. Så vet dere det. Dere som ikke allerede hadde skjønt det. Jeg satser på at jeg har mitt på det rene siden jeg nevner det.

I perioden Nick Hornby skrev spalten sin leste han ikke en eneste bok av P.G. Wodehouse. Som et tegn på god smak finner du likevel en drøss med referanser til Wodehouse i The Polysyllabic Spree. Kanskje har Hornby lest så mye Wodehouse i løpet av sitt liv at han ikke lenger finner frem bøkene hans mer enn hvert andre år, eller kanskje hvert femte. Han har tydeligvis lest en del av mannen, sikkert mer enn meg. Så langt i år har jeg lest to bøker om Blandings og en om Bertie Wooster. Jeg klør etter å lese flere. Og jeg klør etter å dele Wodehouse-sitater med dere. Og jeg blir aldri mettet. Dere er advart.

"When two old friends get together after long separation, the proceedings always begin with a picking up of threads. The first old friend asks the second old friend for news of Jimmy So-and-so, while the second old friend asks the first old friend what has been heard of Billy Such-and-such. Inquiries are also instituted regarding Tom This, Dick That and Harry The other, with speculations as to whatever became of old Joe What's-his-name, the chap who always used to do an imitation of a cat fight after his third whiskey and splash."

"Beach was in his pantry. From time to time he sipped port, from time to time raised his eyes thankfully heavenwards. He, too, was thinking kindly of Gally. Mr Galahad might ask a man to steal rather more pigs than was agreeable, but in the larger affairs of life, such as making cheques for five hundred pounds grow where none had been before, he was a rock to lean on." 

Pigs on Wings er forresten boken hvor Wodehouse avslører butleren Beach sitt fulle navn, nemlig Sebastian Beach. Jeg lo, og lo, og lo litt til. Av og til overrasker det meg hva jeg kan finne på å få latteranfall av. Men det var jo litt artig, eller hva? Thank You, Jeeves war forresten genial den også, den første Wodehouse-boken som holder Blandings-nivå, mener jeg. Og den gir 1001-kryss. Det burde vel være nok informasjon til å friste en god del av dere. Bertie Wooster er en sær skrue, men jeg falt for ham, det må jeg innrømme. For et liv. Og for en våkenatt han hadde i denne boken. En annen (relativt) morsom bok jeg leste i mars måned var The Village of Stepanchikovo. Hvor mange av dere tror at Dostoeyevsky kun skriver tunge, dystre og lange bøker om fattige, desperate unge mannfolk eller ødelagte familier? Stepanchikovo er en tynn liten sak på 196 sider og den handler om en særdeles komisk onkel og hans mors følgesvenn som er en pest og en plage og i mangel på et bedre ord, en dramaqueen. Foma Fomich har opphøyet seg til en læremester som skal tvinge sin visdom på andre og forventer at alle av den grunn skal tilbe ham. Noe de faktisk gjør. Han er så vis og så god og så fantastisk. Om noen ikke liker det han gjør så må de jo skjønne at han vet bedre enn dem hvorfor han gjør det og hvorfor det er bra å gjøre det. Egentlig er han en uutdannet liten fjomp, men hans karismatiske vesen og manipuative evner har gjort ham til en høyt elsket tyrann. Nevøen som forteller historien blir, i likhet med leseren, mer og mer frustrert når han oppdager hvor idiotisk denne tilbedelsen av Foma Fomich er, men han evner ikke å gjøre noe med det. Boken har sine morsomme øyeblikk, men Dostoyevsky når ikke helt opp til Gogol eller Bulagakov. 

Til dere som har kommet dere gjennom alt dette her: jeg garanterer ikke at neste måneds innlegg ikke blir enda lengre. Jeg pleier å fatte meg i noenlunde korthet, men det gikk visst ikke med dette formatet. 

Til dere som ikke orket å lese alt og hoppet til slutten: det er Nick Hornby sin feil at jeg plutselig har begynt å skrive så lange innlegg (vel, ett langt innlegg). Klagebrev kan sendes til ham.