Godt nyttår og takk for det gamle!

Er det noe vi bokbloggere liker bedre enn å kopiere hverandres lister? Vel, i god bokbloggånd tar jeg en gjennomgang av året 2010. Jeg kan begynne med å nevne at dette var året jeg endelig startet min egen bokblogg. For en god ide det skulle vise seg å være. Et bedre internettmiljø skal man lete lenge etter. Jeg er ihvertfall overlykkelig over å få være en del av det norske bokbloggmiljøet - bloggen er blitt viktigere for meg enn jeg hadde forventet. Men jeg liker det =)

Jeg har alltid lest mye, men det var ikke før jeg begynte å jobbe på Norli i 2009 at jeg begynte å lese mye samtidslitteratur. I 2010 har jeg lest 92 bøker. Målet var å nå 100, men jeg sier meg likevel godt fornøyd. Jeg har aldri lest så mange bøker på ett år, og jeg har aldri lest så variert som jeg har i år. Jeg har blant annet lest:

11 ungdomsbøker

10 klassikere

17 krim

3 barnebøker

11 latterperler

24 romaner

Jeg har lest mer krim enn forventet. Kanskje jeg ikke trenger et eget krim-mål for 2011 likevel. Jeg har skrevet 73 bokanmeldelser, og gitt 15 bøker terningkast 6. Kun en fikk terningkast 2. De fleste bøkene jeg leser får enten terningkast 4 eller 5. Begge betyr at boken var god. Forskjellen er at bøker som får terningkast 5 er bøker jeg husker i lang tid, og gjerne får lyst til å lese om igjen, mens bøker som får terningkast 4 ga meg en god leseropplevelse der og da, men blir fort glemt.

2011

I året som kommer skal jeg lese minst 50 bøker som er kjøpt før 2011. Jeg skal lese flere bøker fra andre land enn de europeiske og nord-amerikanske landene. Jeg skal lese Kirkegårdsboken og Det Usynlige Fjellet og anmelde dem for Schibsted forlag. Jeg skal lese Carl Frode Tiller og kanskje til og med Karl Ove Knausgård. Jeg skal lese mer fantasy. Jeg skal lese minst en klassiker i måneden. Den første boken jeg skal lese ferdig i 2011 er Vågen, og det gjøres i forbindelse med samlesingen til Knirk. Den andre blir enten Emma av Jane Austen eller Historien om Pi av Yann Martel. Begge er påbegynt.

Nå må jeg fjerne den fine "lest i 2010 listen" og starte på nytt med en liste som heter "lest i 2011". Dette er mitt første nyttår som bokblogger. 2011 blir et bra leseår. Igjen har jeg mål om å lese 100 bøker. Men kvalitet før kvantitet. Jeg leser det jeg vil, når jeg vil. Blir det ikke 100 gjør det ikke noe, så lenge jeg har oppdaget mange gode bøker og fantastiske forfattere.

Ha et fint bokår alle sammen! Godt nyttår!

James and the Giant Peach

Det fins vel ikke mange barn i vår del av verden som ikke har kjennskap til Roald Dahl, enten gjennom bøkene eller de mange filmatiseringene av bøkene hans. Mitt forhold til Roald Dahl består både i å ha lest en god del av bøkene (sikkert flere enn jeg husker) og å ha sett mange av filmene. Filmen Heksene skremte livet av meg da jeg var liten. Det var så tragisk da foreldrene døde, og den store stygge heksen var forferdelig skummel. Men det var spennende å se scenene fra Gamle Bergen. Jeg har lest både Matilda og Charlie og Sjokoladefabrikken og jeg innbiller meg at jeg også har vært borti SVK, Georgs Magiske Medisin og Danny og Den Store Fasanjakten. Men den boken jeg husker som en av mine store favoritter som barn er James and the Giant Peach (lest på norsk da jeg var liten).

James and the Giant Peach handler om lille James som må bo med de slemme tantene sine etter at foreldrene blir spist av et neshorn. Han møter en liten mann i buskene utenfor huset, og mannen tilbyr ham en pose full av glødende krokodilletunger, som blandet med vann vil gjøre livet til James bedre og til og med spennende. Men James mister innholdet i posen på bakken og det synker ned i jorden. En fersken vokser og vokser og blir den største ferskenen i hele verden. Inni ferskenen møter James nye venner og sammen drar de ut på et fantastisk eventyr til en ny verden.

Boken har ikke mistet noe av sin opprinnelige sjarm - jeg forelsker meg i skrivestilen til Dahl, i karakterene, i selve eventyret og også i illustrasjonene. Men Dahls verden er en brutal verden. Den består ikke kun av de snille, merkelige, elskverdige insektene som lever i ferskenen, men også av de slemme tantene og av dyret som skaper en brutal og grusom start på boken:

"Then one day, James's mother and father went to London to do some shopping, and there a terrible thing happened. Both of them suddenly got eaten up (in full daylight, mind you,and on a crowded street) by an enormous angry rhinoceros which had escaped from the London Zoo."

Først mister han foreldrene og så blir han tvunget til å bo med to tanter som mest sannsynlig ville blitt fengslet for sin behandling av gutten. Men dette er en barnebok, og James sin håpløse situasjon i starten av boken er noe av det som gjør hans eventyr og flukt fra tantene såpass magisk som det er. Vi lærer også om toleranse for andre skapninger. Stakkars edderkoppdamen som mistet familiemedlemmer fordi de slemme tantene drepte dem. Vi blir kjent med tusenbein, gresshoppen, meitemark og diverse andre insekter som alle lever inni ferskenen med James og som tar han med på et eventyr over atlanterhavet. Alle har sine talenter, men James er den smarteste av dem alle, og redder hele gjengen ut av diverse kniper, blant annet når haiene omringer ferskenen og prøver å få den til å synke.

Språket til Dahl er direkte, han prøver ikke å dysse ned skumle hendelser. Derfor blir boken både spennende og skummel, og det gjør historien mer virkelig for leseren (noe som er fint, for en voksen vil aldri kunne se på historien som realistisk, men kan likevel leve seg inn i eventyret). Jeg syns dette er en perle av en bok, og tror kanskje det er på tide å lese noen av Dahls bøker for voksne etter hvert. Først avslutter jeg med et vers:

"My friends, this is the Centipede, and let me make it known,
He is so sweet and gentle that (although he's overgrown)
The Queen of Spain, again and again, has summoned him by phone
To baby-sit and sing and knit and be a chaperone
When nurse is off and all the royal children are alone.
('Small wonder,' said a Fireman, 'they're no longer on the throne.')"

Årets Klassikere

Jeg er glad i å lese gamle klassikere, og favorittperioden er nok 1800-tallet. Det er noe helt eget med å drømme seg vekk til et annet land og en annen tidsperiode som faktisk er autentisk. Forfatterne visste ikke noe om fremtiden da han/hun skrev dette - fremtiden eksisterte ikke. Selv om mange moderne forfattere skriver gode historiske romaner blir det ikke helt det samme. Når du leser klassikerne vet du at verden var slik den blir beskrevet i boken, til tross for at historien er oppdiktet. Det er noe helt eget med bøkene vi kaller klassikere, og jeg har som mål å lese minst en klassiker i måneden i 2011.

I 2010 har jeg lest ti bøker jeg ville definert som klassikere. Her blir de presentert fra den jeg likte best til den som var verst:



1. John Steinbeck - Of Mice and Men

Dette er årets største overraskelse. Of Mice and Men er en liten perle - en perle jeg hadde gitt vekk til min mor fordi jeg ikke trodde jeg ville like den. Så feil kan man ta. Det er en enkel historie og det brukes ikke store ord og fancy metaforer. Den er rett og slett nydelig.

2. Victor Hugo - The Last Days of a Condemned Man

Denne boken gjorde inntrykk. Vi følger en dødsdømt mann i hans siste timer, og opplever hans mentale tortur. Dette er nok en historie som er enkel, uten for mange karakterer eller de store handlingene. Uten store ord. Men mektige ord, kraftfulle ord. Det er en grusom bok, men en viktig bok. Bør leses både av forkjempere for og motstandere av dødsstraff.

3. Fyodor Dostoevsky - Crime and Punishment

Turen går til Russland, og etter mange år som Tolstoy-tilhenger og vitne til den russiske overklassens problemer får jeg se en annen side av 1800-tallets Russland. En fattig student i St. Petersburg mener han er alle andres intellektuelle overmann. Han er verd mer og kan sette seg utenfor samfunnets regler. Dette fører til at han dreper to kvinner med en øks. Vi følger ham i ukene etter drapet, og blir igjen vitne til mental tortur - denne gangen selvforskyldt. Dostoevsky elsket The Last Days of a Condemned Man. Kanskje ble han inspirert?

4. Leo Tolstoy - The Death of Ivan Ilyich

Jeg liker meg i Russland, og blir værende en stund til. I denne boken filosoferer Tolstoy rundt døden. Han møter sin egen dødsfrykt og ser tilbake på livet. Det er en tung bok, og ikke spesielt lystig, men den var interessant. Ingen av karakterene vet hvordan de skal forholde seg til døden, og så lenge det ikke gjelder dem foretrekker de å la være å forholde seg til det. Kun en mann tenker fremover: Vi skal alle dø. Han følger den gyldne regel, "Gjør mot andre det du ønsker at andre skal gjøre mot deg". Så han hjelper og pleier den døende mannen.

5. Jonathan Swift - Gulliver's Travels

Et eventyr uten like. Gulliver møter grusomme folk, hjelpsomme folk, snille mennesker, onde mennesker. Han møter store mennesker, små mennesker, skapninger som ikke er mennesker, skapninger som er bedre enn mennesker. Alle med forskjellige språk, ingen som kan forstå hans egen verden og spesielt hans egen regjering. Han finner en bedre verden og vil ikke reise fra den. Kan leses som et herlig eventyr, kan leses som en svært samfunnskritisk bok. Bør leses uansett hvilket perspektiv man velger.

6. Sir Arthur Conan Doyle - The Hound of the Baskervilles

Krim er ikke min sjanger, men jeg kan ikke ikke like Sherlock Holmes. Vi følger Watson, og skjønner lite, før denne brilliante mannen entrer scenen. Det var denne klassiske britiske krim'en jeg er så glad i.

7. Leo Tolstoy - The Devil

En manns kamp mot sine lyster. Det er tydeligvis ingen enkel kamp, og uansett hvilken slutt du velger (Tolstoy skrev to) ender det forferdelig for vår kjære hovedperson. Lettlest og interessant bok.

8. Aleksandr Solzhenitsyn - One Day in the Life of Ivan Denisovich

Har du alltid lurt på hvordan livet i en russisk arbeidsleir fortoner seg? Vel, svaret finner du her, og er i stor grad preget av kjedsomhet. Og kulde. Og mangel på mat. Ikke lystig lesning, men interessant er det absolutt.

9. Lewis Carroll - Alice's Adventures in Wonderland

Et absurd eventyr, hvor ingenting er logisk og alt er en overraskelse. Noen vil hate denne, andre elsker den. Jeg er fremdeles usikker på hva jeg mener.

10. Emily Brontë - Wuthering Heights

Nok en overraskelse, men ikke av det gode slaget. Hvem hadde trodd at dette skulle bli den klassikeren jeg likte minst i år? Ikke meg ihvertfall, det er helt sikkert. Men slik ble det.

Fra Best til Verst - Leseåret 2010

Favoritter og skuffelser:

1. BEST: Fred Uhlman - Forsoningen
1. VERST: Alyson Noël - Evermore

2. BEST: Donna Tartt - The Secret History
2: VERST: Jan Chr. Næss - Teodor Sterk

3. BEST: Douglas Adams - Dirk Gently's Holistic Detective Agency
3. VERST: Diane Setterfield - The Thirteenth Tale

4. BEST: Irène Némirovsky - Hett Blod
4: VERST: Sarah Waters - Den Lille Fremmede

5. BEST: Mark Haddon - A Spot of Bother
5. VERST: Gert Nygårdshaug - Dverghesten

6. BEST: Ken Follett - Fall of Giants
6. VERST: Suzanne Collins - Mockingjay

7. BEST: Douglas Adams - So Long, and Thanks for All the Fish
7. VERST: Doris Lessing - The Fifth Child

8. BEST: Irène Némirovsky - The Courilof Affair
8. VERST: Irène Némirovsky - Le Bal

9. BEST: John Steinbeck - Of Mice and Men
9. VERST: Øystein Runde - De Fire Store

10. BEST: Louis de Bernières - Notwithstanding
10. VERST: Emily Brontë - Wuthering Heights

11. BEST: J.M. Coetzee - Barndom
11. VERST: Audrey Niffenegger - The Time Traveler's Wife

12. BEST: Andrey Kurkov - Death and the Penguin
12. VERST: Lene Solhaug - Kjøter

13. BEST: Paul Auster - The New York Trilogy
13. VERST: Eric-Emmanuel Schmitt - Oscar og Den Rosa Damen

14. BEST: Terry Brooks - Magic Kingdom for Sale - Sold
14. VERST: Guillermo Martinez - The Oxford Murders

15. BEST: Nick Hornby - A Long Way Down
15. VERST: Gert Nygårdshaug - Honningkrukken

Paktens Voktere

"For meg er et hjem ukrenkelig. Når vi lukker døren bak oss, er det for å stenge verden ute. Faglige problemer. Masete kolleger. Innpåslitne kvinner. Skruppelløse mordere."

Paktens Voktere er den andre boken jeg har lest som omhandler arkeologen Bjørn Beltø. Den første var Lucifers Evangelium (ja, jeg leser dem i feil rekkefølge!) - en bok som ikke vekket stor begeistring. I Paktens Voktere er Bjørn på besøk på Island hos en kollega som har funnet et interessant manuskript. Det viser seg etter hvert at dette manuskriptet kan føre til bevis for at vikingene besøkte Egypt og tok med seg hjem igjen en egypter, verdifulle skatter og en ukjent mumie. Bjørn er den eneste som kan avsløre Paktens Voktere.

Om Paktens Voktere rett og slett er mye bedre skrevet enn Lucifers Evangelium, eller om det var meg som ikke var i rett humør for kodekrim da jeg leste sistnevnte, vet jeg ikke. Det jeg vet er at Paktens Voktere var en spennende og underholdende bok, som jeg er glad for å ha lest. For det første var historien fascinerende. Vikinger i Egypt, den ukjente mumier som er knyttet til bibelmyter. Hvem han egentlig var. Hvor vikingene dro, og hva de gjorde for å beskytte mumiens hemmelighet. Jeg ble helt hektet - og like interessert i å finne ut av alle spørsmålene som arkeolog Beltø.

Et forstyrrende element i boken var alle de skumle mennene som ville ta Bjørn Beltø. De distraherte meg fra de viktige spørsmålene, og irriterte meg hver eneste gang de dukket opp. Beltø kommer ikke til å dø, så hvorfor ikke bare gi dere nå mens leken er god? Skjønner dere forresten nå hvorfor jeg ikke er en krimentusiast? Spenningen for meg var det historiske plottet, ikke de skumle araberne.

En annen ting jeg likte ved boken var hvor jordnær Beltø er. Han befinner seg i de utroligste situasjoner og presterer likevel å komme med fantastisk teite kommentarer. Og jeg elsker det:

"Og slik kan vi fortsette," sier Beatriz. "Les historiene om Noah. De stemmer ikke overens! Ett sted beskriver Bibelen hvordan Moses går til Tabernakelet - før han har bygd det. Mosebøkene er fulle av selvmotsigelser."
"Unøyaktigheter," sier Konservatoren. "Feil."
Selv må jeg en tur inn å tisse.

For de som liker mysterier, historie og spenning er dette absolutt en bok å lese. Det er ikke litteratur man skal ta altfor seriøst, men det er deilig å ta en pause fra seriøs litteratur innimellom og kose seg med en god røverhistorie. Og som Egeland selv skriver: deler av handlingen kunne ha skjedd. Vikingene kunne seilt til Egypt. Noen ganger er det som kunne ha skjedd minst like spennende som det som har skjedd.

Livstegn

Det har vært dødt på bloggen min i en uke nå, og forklaringen er som følger: jeg er syk (influensa)! Jeg har vært sengeliggende i snart en uke, og har desverre ikke orket å lese særlig mye eller å blogge. Jeg har vært hos mamma i julen, og hun har gjort sitt beste for at jeg skulle få en fin jul. Dermed ble det litt jul i år for meg også. Men det er ikke gøy å ikke orke julemat eller besøk.

Jeg satser på å være oppegående nok til å få oppdatert bloggen denne uken, det kan tross alt gjøres både fra sofakroken og fra sengen nå som jeg har komt hjem igjen til min kjære datamaskin. Det kommer to bokanmeldelser: Glassrommet og Paktens Voktere, i tillegg til en gjennomgang av leseåret 2010 og en oversikt over leseåret som kommer. Det har vært en lang og lesefattig uke, men jeg tar en liten ukesgjennomgang likevel:

It's Monday! What Are You Reading?

Bøker jeg leste forrige uke:

- Tom Egeland: Paktens Voktere

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Ikke en eneste bok.

Bøker jeg leser nå:

- Roald Dahl: James and the Giant Peach
- Jane Austen: Emma
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Roald Dahl: James and the Giant Peach
- Jane Austen: Emma
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe
- Harald Voetmann: Vågen

It's Monday! What Are You Reading?

Nok en mager leseuke er over. Men nå er det kun fem dager igjen til jeg får et par fridager. Dessuten har jeg lest en del i helgen: jeg har komt ca halvveis i Paktens Voktere. Bokanmeldelser er jeg treig med, men det kommer det også. Satser på å få skrevet om "Glassrommet" på tirsdag eller onsdag.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Erlend Loe: Kurt Kurér

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Erlend Loe: Kurt Kurér (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå:

- Tom Egeland: Paktens Voktere
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Tom Egeland: Paktens Voktere
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe
- Magda Zsabó: Rådyret

De tre sistnevnte bøkene satser jeg på å få lest før nyttår. Mer enn det spørs det om jeg klarer, i og med at jeg mest sannsynlig kun har tre fridager før 1. januar. Jeg må desverre meddele at jeg har hoppet av samlesningen til Knirk. Men det er kun den første boken, "En Dåre Fri", jeg ikke kommer til å lese. I januar er jeg klar for å anmelde "Vågen".

Lørdagslisten - nr. 7

Forfatterne jeg gleder meg til å oppdage:

1. Magda Szabó. Jeg har kjøpt to bøker av henne, "Rådyret" og "Døren", og jeg innbiller meg at dette er en forfatter som virkelig kan skrive. Kanskje vil hun minne litt om Nemirovsky?

2. Vladimir Sorokin. Jeg elsker å oppdage gode russere, og heldigvis for meg ser det ut til at det er mange av dem. Sorokin har skrevet to bøker som er oversatt til norsk, nemlig "Køen" og "En Opritsjniks Dag", og begge virker som noe utenom det vanlige.

3. Carsten Jensen. Etter alle de strålende anmeldelsene jeg har lest som omhandler "Vi, De Druknede", har jeg skjønt at denne mannen har talent. Den mest populære litteraturen er ikke alltid den beste, men i dette tilfellet velger jeg å tro på alle som har rost Jensen opp i skyene.

4. Naguib Mahfouz. En egyptisk forfatter som skriver (skrev) om alt fra Akhenatens tid til moderne romaner fra Kairo og som i 1988 vant Nobelprisen i Litteratur. Jeg har den moderne "Gebelawis Barn" i bokhyllen og på Kindle har jeg "Akhenaten - Dweller in Truth". Begge står høyt på "vil-lese"-listen.

5. P.D. James. Som de fleste sikkert har fått med seg er ikke jeg spesielt glad i krim. Jeg har et par favoritter, men utover det interesserer sjangeren meg lite. En av de få krimforfatterne jeg tror jeg kan like er denne damen. Tradisjonell britisk krim er kjekt å lese. Det blir spennende å finne ut om Adam Dalgliesh kan nå opp til Endeavour Morse.

6. Jasper Fforde. Serien om Thursday Next må da være bra:

"In her parallel universe, England is a republic, with George Formby as its first president, elected following the success of Operation Sealion (the mooted Nazi invasion of Great Britain), occupation, and liberation. There is no United Kingdom, and Wales is the independent "Socialist Republic of Wales". The Crimean War is still being waged in 1985, Russia still has a Czar, and the Whig Party still exists in the House of Commons."

"The line between literature and reality becomes increasingly thin, allowing characters in the books and those in 'real life' to jump in and out of novels. This leads Thursday to change the ending of Jane Eyre; the joke being that the plot we know in our reality is the far superior change caused by Thursday. This also happens to other classic novels."

(wikipedia).

7. Mikhail Bulgakov. "The Master and Margarita" står å venter på meg i hyllen, og det samme gjør "The Heart of a Dog" og "Fatale Egg". Det er lett å bli nysgjerrig på "forbudte" forfattere. Også var det min fascinasjon for Russland... Nei, disse bøkene må leses.

8. Iris Murdoch. "The Sea, the Sea" er bok jeg har ønsket meg lenge, men den har enda ikke fått en plass i bokhyllen. Det har derimot "A Fairly Honourable defeat". Jeg har egentlig ikke en god forklaring på hvorfor jeg føler en trang til å lese akkurat denne forfatteren, men noe sier meg likevel at jeg må gjøre det. Kjenner noen andre bloggere til Murdochs bøker?


Alt jeg har skrevet i denne listen er synsing, i og med at jeg ikke har lest noe av forfatterne før. Men jeg håper flest mulig av mine inntrykk vil vise seg å stemme. Uansett skal jeg ha lest minst en bok av hver av disse forfatterne før 2011 er omme. Og ja, jeg vet at det ikke er lørdag i dag. Men jeg tar i bruk den tiden jeg har, og desverre ble det ikke tid til bloggoppdatering i går. Bloggtørken og lesetørken er heldigvis snart over. 6 dager igjen på jobb, så er det ihvertfall to dager fri. Etter nyttår blir det mange fridager =)

Kurt Kurér

Forfatter: Erlend Loe
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Målform: Bokmål
Sidetall: 241
ISBN: 9788202336189

Det er borgerkrig i lille Norge, og som i USA på slutten av 1700-tallet er det også denne gangen Nord mot Sør. Eksilbergenseren Hellføkk skaper opprør der han kan, og ødelegger alle innfartsårer fra Sør til Nord. Han kontrollerer Nord-Norge. Midt i kaoset befinner truckføreren Kurt seg. Han er nemlig kurér, og har fått i oppgave å levere et viktig brev. Men kommer han frem? Og hva skjer med borgerkrigen?

Først bør jeg kanskje nevne at jeg ikke vet svarene på spørsmålene jeg stilte ovenfor. Desverre har jeg ikke rukket å lese boken ferdig - jeg skylder på jobb og håndball-em. Men etter 150 sider føler jeg meg likevel kvalifisert nok til å presentere mitt inntrykk av boken så langt. Mitt forhold til Erlend Loe har vært fantastisk fra jeg åpnet den første siden i Stille Dager i Mixing Part, og det har ikke endret seg etter at jeg åpnet Kurt Kurér. Selv om dette er en barnebok er det ikke vanskelig å gjenkjenne stilen til Loe. Den enkle, delvis tørre humoren er på plass, og jeg digger det!

Historien er actionpreget, det skjer noe hele tiden og vi møter stadig nye karakterer. De fleste er forresten ganske håpløse, både dem fra Sør og Nord, men Kurt har i det minste ståpå-vilje. Han er stolt av sitt nye yrke, og skal for enhver pris levere brevet. Det at karakterene er fargerike og til tider ganske tullete er langt fra negativt - det bidrar med ekstra sjarm. Jeg blir ihvertfall sjarmert. Fotnotene er kanskje det gøyeste av alt boken har å tilby. Tonen er seriøs, men det er ikke alt innholdet:

"Stjørdalselva er en femti kilometer lang elv som strekker seg fra svenskegrensen og ned til Trondheimsfjorden like ved Værnes lufthavn. Min morfar har for øvrig en gang observert en beruset pilot som stakk fra en fest og tok et fly og fløy det under brospennet på den gamle brua nederst i Stjørdalselva. Piloten mistet jobben, men fikk den tilbake da krigen kom, slik at han kunne dra til England og være med og slippe bomber sammen kameratene sine."

Og hvem kan la være å like følgende dialog:

- Har du noe nytt til meg? hvisket den ene.
- En kurér er på vei nordover, hvisket den andre.
- Det hvisket du jo til meg i går, hvisket den første.
- Gjorde jeg? hvisket den andre.
- Ja, for pokker, hvisket den første.
- Hva hvisket vi om det? hvisket den andre.
- At kuréren måtte stanses, hvisket den første.
- For enhver pris? hviskespurte den andre.
- Ja, hvisket den første.
- Må han ikke komme levende frem? hvisket den andre.
- Korrekt, hvisket den første.
- Så han må først stanses og deretter dø? hviskespurte den andre.
- Korrekt igjen, hvisket den første.
- Jeg tar meg av det, hvisket den andre.
- Du hvisket det samme i går, hvisket den første, - så nå blir jeg litt i tvil, merker jeg.
- Jeg tar saken, hvisket den andre. - Stol på meg.

Jeg er med andre ord fan av denne boken. Tegningene var også tøffe og et fint tilskudd til historien. Min favoritt er tegningene av sønnen til Kurt, forkledd som en gammel mann. Den må dere få med dere! Siden historien er rettet mot barn, og dermed ikke helt når opp til Loes fantastiske voksenbøker, får den terningkast 4 av meg. Men jeg er rimelig sikker på at den hadde fått terningkast 6 hvis jeg hadde vært ti år yngre. Jeg kunne ønske jeg kjente flere barn, for Kurt Kurér hadde blitt en fin julegave. Nå gleder jeg meg til å finne ut hvem som vinner borgerkrigen (om noen i det hele tatt klarer den bragden) og om Kurt er en flink kurér.

Kurt Kurér er anmeldt i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturné. I går var det Bokelskerinnen som blogget om boken og i morgen er det Dorthea sin tur.

It's Monday! What Are You Reading?

Jaja, da var nok en uke over, og det ser ganske svart ut for alle leseplanene mine. På grunn av jobben har jeg mindre fri nå enn jeg hadde i semesteret, og jeg får kun lest en halvtime her og en halvtime der. Målet på 100 bøker kan jeg glemme. Nå skal jeg prøve å lese ferdig Kurt Kurér siden den skal anmeldes i morgen, og så begynne på En Dåre Fri, som skal anmeldes to dager før julaften. Jeg har veldig lyst til å kose meg med tre bøker: Egypteren Sinuhe, A Game of Thrones og David Copperfield. Men alle disse bøkene er tykke og omfattende og krever at jeg har tid til å fordype meg i dem. Det har jeg desverre ikke nå. Jeg får satse på at jeg får mer lesetid etter julaften.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Simon Mawer: Glassrommet

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Emily Brontë: Wuthering Heights (terningkast 3)

Bøker jeg leser nå:

- Erlend Loe: Kurt Kurër
- Kate Morton: The Forgotten Garden
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Erlend Loe: Kurt Kurér
- Beate Grimsrud: En Dåre Fri

Kurt Kurér skal som sagt anmeldes i forbindelse med bokbloggturneen, og det skal skje i morgen. I og med at jeg jobber fra 12-20 og ikke har lest den ferdig enda kommer nok anmeldelsen ganske sent på kvelden. Jeg skal også få anmeldt Glassrommet i løpet av uken. Mens dere venter kan dere lese Rose-Maries anmeldelse. Morton og Waltari blir jeg ikke ferdig med denne uken. Målet får bli å fullføre dem før året er omme. Det spørs om jeg rekker så mye Dickens denne julen.

Wuthering Heights

Forfatter: Emily Brontë
Utgivelsesår: 2009
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 344
ISBN: 9780143105435

Innimellom lesning av nyere bøker er det herlig å fordype seg i litteratur som ble skrevet for mange hundre år siden, som har et helt annet språk og atmosfære enn bøker som blir skrevet i dag. Wuthering Heights er en klassiker, og Emily Brontë har et nydelig språk. Det er ikke vanskelig å føle seg som en del av den settingen som forfatteren presenterer eller å leve seg inn i hennes verden. Derfor ble jeg forferdelig trist da jeg skjønte at karakterene og handlingen i boken ikke kunne leve opp til den fantastiske stemningen som Brontë skapte.

I følge wikipedia handler boken om "the tale of the all-encompassing and passionate, yet thwarted, love between Heathcliff and Catherine Earnshaw, and how this unresolved passion eventually destroys them and many around them." Beskrivelsen stemmer overens med mitt inntrykk av hva boken kom til å handle om - men jeg er ikke like sikker på om jeg syns beskrivelsen er passende nå når jeg har lest boken. Catherine og Heathcliffe er to av de mest overfladiske, selvopptatte og ondskapsfulle karakterene jeg har møtt i litteratur noensinne. Jeg kan ikke huske sist jeg ble glad når en boks heltinne døde, men i Wuthering Heights var jeg ikke annet enn glad for å bli kvitt henne. Catherine var den mest irriterende karakteren i boken. Hun minnet meg om en sta unge, som for en hver pris måtte ha viljen sin - til og med i døden:

"Well, if I cannot keep Heathcliff for my friend--if Edgar will be mean and jealous, I'll try to break their hearts by breaking my own. That will be a prompt way of finishing all, when I am pushed to extremity!"

Etter Catherines død virker Heathcliffe nesten som en psykopat. Han bryr seg ikke om noen andre enn seg selv, og ødelegger med glede livene til dem rundt ham for å oppnå hevn mot dem som har behandlet ham dårlig. Hans kjærlighet til Catherine kunne i utgangspunktet vært beviset mot teorien om hans manglende evne til å føle noe, men jeg får ikke inntrykk av at de elsker hverandre. Det virker som om de har bestemt seg for at de hører sammen, uten at det betyr at det er virkelige følelser innvolvert, og de bryr seg ikke om hvem som lider så lenge de får viljen sin. Det er en besettelse uten mening, noe som også gjør historien ganske meningsløs.

Det at boken er mørk og dyster er ikke i seg selv negativt. Jeg har ikke noe behov for at alle kjærlighetshistorier skal ha en lykkelig slutt. Men er dette egentlig en kjærlighetshistorie? Jeg ville svart nei - det var ingen personer i denne fortellingen som hadde anelse om hva kjærlighet er. Nei, det trekker jeg tilbake: Catherines ektemann, Edgar, elsket henne, og han elsket datteren deres. Men Catherine ødelagte Edgars muligheter for et lykkelig forhold, og Heathcliffe klarte nesten å ødelegge for Catherines datter. Hele boken handler om ødeleggelse, og det er karakterene selv som er ansvarlig. De er verken sterke eller intelligente, og klarer ikke å endre sine egne skjebner. De fortjener alt som skjer med dem. Det er dette som gjør at historien virker så meningsløs. Jeg forblir likegyldig til hovedpersonene og deres skjebner. Jeg elsker dem ikke, men jeg hater dem ikke heller. De er triste og patetiske.

Jeg vet mange liker denne boken, og dere må gjerne forklare hvorfor (det har jo blitt etterlyst mer uenighet og til og med krangling blant bokbloggerne). Men dette var ikke noe for meg. Boken får terningkast tre grunnet det herlige språket, og de stemningsfulle rammene rundt fortellingen. Utover det var den lite engasjerende. En kunde på amazon.com skriver: "P.S. Read The Tenant of Wildfell Hall By Ann Bronte instead. It shows the real face of an abusive relationship with a happy ending. Her characters are realistic and true heros of their lives." Kanskje den minst kjente Brontë-søsteren kan være et godt alternativ til Emily Brontë?

Julespørsmål

Hva er vel gøyere enn å kopiere lister og spørsmål fra andre blogger og fylle dem ut selv? Denne gangen kommer spørsmålene fra Bokdama (som ikke har laget dem, men heller oversatt dem).

1. Hvilken bok ønsker du deg til jul?

Jeg har den siste tiden funnet en god del Kindle-bøker som virker spennende. Men jeg prøver å beherske meg - dette er tross alt tiden for å kjøpe noe til andre enn seg selv. Dermed havner de på ønskelisten i stedet:

- Howard Jacobson: The Finkler Question
- Helene Simonson: Major Pettigrew's Last Stand
- Emma Donoghue: Room
- Naguib Mahfouz: Akhenaten, Dweller in Truth
- Charles Yu: How to Live Safely in a Science Fictional Universe

Med unntak av sistnevnte har jeg ikke hørt om noen av forfatterne eller bøkene tidligere, men alle virket interessante. Sånn ellers ønsker jeg meg mer tid til å lese bøkene jeg eier fra før.

2. Hvis du fikk gi en bok til en hvilken som helst kjent person, hvem ville du ha valgt og hvilken bok ville du ha gitt? Skriv gjerne hvorfor.

Siden vi beveger oss inn i "dette kan aldri skje-land" drar jeg den litt lenger og finner frem to døde forfattere: Jeg ville gitt Irène Némirovskys samlede verker til Fyodor Dostoevsky og ventet i spenning på tilbakemelding. Hun har blitt sammenlignet med ham, og det ville vært interessant å lære hva han ville syntes om akkurat det.

3. Nevn en bok som du har planer om å gi bort som julegave.

Jeg får håpe hun ikke leser bloggen min før jul, men mamma og samboeren hennes skal få en signert utgave av Atle Nielsens Hyttebok, i og med at de (litt) nylig kjøpte seg hytte. Jeg var på et bokmøte hvor Nielsen selv presenterte boken, i høst, og jeg ble sjarmert. Forhåpentligvis blir det en fin julegave.

4. Har du en spesiell juletradisjon som du følger opp hvert år?

Nei, desverre. Jeg pleide å se Tre Nøtter til Askepott, men de siste årene har jeg jobbet på julaften. Kanskje jobbing er min nye tradisjon? Jeg har planer om å starte en ny tradisjon, med å lese et av Dickens' juleeventyr hvert år.

5. Hvilken julemat har du alltid på bordet ditt til jul?

Kollerabistappe (kålrotstappe på bokmål). Ingen jul uten det! Så må huset lukte pinnekjøtt, uten at jeg har det på min egen tallerken. Men det finnes ikke noe bedre enn kollerabistappe!!!

6. Hva ønsker du deg til jul i tillegg til boken/bøkene over?

Jeg ønsker meg et pingvinsmykke (amazon har mange fine), en tidsplanlegger i A5-størrelse, ullplagg (kalde vintre for tiden) og gavekort på sentre i byn eller i Åsane.

It's Monday! What Are You Reading?

Bøker og ferie passer godt sammen. Men i og med at jeg jobber hver dag til og med 24. desember får jeg ikke lest alt jeg vil. Søndagsåpent i julen er ikke så kjekt - en fridag i uken hadde vært fint. Heldigvis er det bare tre uker til juledagene =)

Bøker jeg leste forrige uke:

- Nick Hornby: A Long Way Down
- Emily Brontë: Wuthering Heights

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Irène Némirovsky: Jezebel (terningkast 5)
- Nick Hornby: A Long Way Down (terningkast 6)

Bøker jeg leser nå:

- Simon Mawer: Glassrommet
- George R. R. Martin: A Game of Thrones
- Kate Morton: The Forgotten Garden (lydbok)
- Mika Waltari: Egypteren Sinuhe

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Simon Mawer: Glassrommet
- Beate Grimsrud: En Dåre Fri
- Erlend Loe: Kurt Kurér
- Kate Morton: The Forgotten Garden

Jeg skal lese Beate Grimsrud innen 22. desember, og Erlend Loe innen 14. desember. Jeg vurderer i tillegg å bytte over fra lydbok til vanlig bok og derfor lese resten av The Forgotten Garden selv. A Game of Thrones og Egypteren Sinuhe blir jeg nok ikke ferdig med i løpet av denne uken. Glassrommet, derimot, er jeg snart ferdig med.

A Long Way Down

Forfatter: Nick Hornby
Utgivelsesår: 2005
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 257
ISBN: 9780141025773

"Everyone knows how to talk, and no one knows what to say."

I denne boken møter vi fire mennesker som alle bestemmer å ta sitt eget liv på nyttårsaften. Metode: hoppe fra taket til en høy bygning, kalt Topper's House, i London. Bygget er kjent for å være endestedet til mange selvmordskandidater, og det er dermed ikke tilfeldig at bokens hovedpersoner møtes her. Martin, en middelaldrende frokostvert på tv, sitter allerede med beina dinglende utenfor kanten da Maureen, en 51-år gammel alenemor, dukker opp. Nestemann er Jess, en 18-åring som løper mot kanten. Martin må sitte seg på henne for å hindre at hun hopper - Maureen og Martin er begge enig i at hun er for ung til å begå selvmord. Til slutt kommer amerikaneren med pizza. JJ er en musiker som jobber på en pizzasjappe og drar opp på Topper's House for å forberede seg før han skal hoppe. Men pizzaene han hadde planer om å levere etterpå kommer aldri til sin rettmessige eier.

Det disse fire menneskene har til felles er at livene deres har tatt en annen retning enn de ønsket. JJ og Martin har ødelagt for seg selv, mens Jess og Maureen ikke hadde kontroll over deres problemer. JJ har mistet kjæresten og bandet har blitt oppløst. Han føler han ikke har kontroll over livet, og at det ikke er verd å leve. Martin har hatt sex med en 15-åring, og som resultat av å være en tv-kjendis må han leve med offentlig ydmykelse i tillegg til at (eks)konen nekter ham samvær med barna. Jess sin søster forsvant plutselig, ingen vet om hun er død eller i livet. Forholdet til foreldrene surnet betydelig etter dette, og Jess ble rebelsk. Maureen, derimot, lever et rolig liv. For rolig, for hun må ta vare på sin utviklingshemmede sønn, som verken kan snakke eller gjenkjenne moren. I samtaler med hverandre klarer disse fire individene sakte men sikkert å finne ut hva de mangler i livet, og hvordan de kan leve med sine problemer.

"A man who wants to die feels angry and full of life and desperate and bored and exhausted, all at the same time; he wants to fight everyone, and he wants to curl up in a ball and hide in a cupboard somewhere. He wants to say sorry to everyone, and he wants everyone to know just how badly they've all let him down."

"For et deprimerende tema", tenker du kanskje? Men det geniale med denne boken er at den bruker humor som et virkemiddel for å gjøre boken interessant. Med denne boken gjør Hornby seg til en slags britisk Paasilinna, hvor sarkastisk, svart humor både brukes for å vise hvor jævlig man kan ha det, men også for å skape lysglimt og for å gjøre boken underholdende. Hornby har skapt karakterer med dybde, og interaksjonen dem imellom er interessant for leseren grunnet variasjonen i personlighet. De fire hovedpersonene er vidt forskjellige, men likevel trenger de hverandre. De trenger noen som kan dele deres perspektiv, uansett grunnlag for dette perspektivet.

Jeg likte også at hver karakter får sin egen stemme i boken: de bytter på å fortelle ulike deler av historien til leseren. Vi blir meget godt kjent med alle fire, og noe av det mest morsomme med boken er når en av karakterene forteller leseren om de andre karakterene, uten å ha et snev av forståelse for hvorfor de er som de er. Maureen, spesielt, sliter med å forstå de andre i gruppen - noe som skaper mange komiske situasjoner:

"My own feeling about JJ, without knowing anything about him, was that he might have been a gay person, because he had long hair and spoke American. A lot of Americans are gay people, aren’t they? I know they didn’t invent gayness, because they say that was the Greeks. But they helped bring it back into fashion. Being gay was a bit like the Olympics: it disappeared in ancient times, and then they brought it back in the twentieth century. Anyway, I didn’t know anything about gays, so I just presumed they were all unhappy and wanted to kill themselves."

Hornby tar opp et alvorlig tema, som blir presentert på en spennende måte med forskjellige vinklinger og masse humor. Temaet er dystert, men boken er slettes ikke tung å lese. Forfatteren klarer å få en urealistisk historie til å virke realistisk, og han introduserer oss for herlige karakterer som gjør boken til en fryd å lese. Anbefales!

En reise i litteratur

En god del bloggere har som mål å lese flere bøker av ikke-vestlige forfattere. Jeg har nå forsøkt å finne ut om jeg trenger et slikt mål. Konklusjonen er nok: JA! Ikke overraskende har jeg lest hele 52 bøker av engelske forfattere - det landet som desidert dukker opp oftest. USA og Norge kom på andre og tredje plass med 36 og 33 bøker. Her følger en oversikt over hvor mange bøker jeg har lest fra forskjellige land:

VEST-EUROPA

- England: 52

- Norge: 33

- Frankrike: 10

- Sverige: 6

- Skottland: 6

- Irland: 4

- Italia: 4

- Tyskland: 2

- Finland: 2

- Spania: 1

ØST-EUROPA

- Russland: 6

- Ukraina: 1

- Tsjekkia: 1

NORD-AMERIKA

- USA: 36

SØR-AMERIKA

- Argentina: 1

- Colombia: 1

- Brasil: 1

- Cuba: 1

- Den Dominikanske Republikk: 1

AFRIKA

- Sør-Afrika: 3

- Egypt: 1

ASIA

- Pakistan: 2

- Georgia: 2

- Tyrkia: 1

- Afghanistan: 1

- Japan: 1

OSEANIA

- Australia: 2

Her er det altfor mange hull. Det verste må være Danmark. Jeg har visstnok ikke lest en eneste bok av en dansk forfatter i voksen alder. Skjerpings! Canada mangler også, men jeg er usikker på om noen av forfatterne jeg har listet opp som amerikanske kan være fra Canada, uten at jeg har fått det med meg. Det må jeg sjekke opp i senere. Fra Øst-Europa var det overraskende lite og fra Afrika var det skremmende få: en forfatter fra sør og en fra nord, men ingen fra resten av kontinentet. Jeg har heller ikke lest bøker av kinesiske forfattere, og det var også en god del andre hull i Asia-kategorien. Jeg trodde for øvrig at jeg hadde lest flere enn seks bøker av russiske forfattere.


Steg nummer to var å gå gjennom "vil lese"-listen for å finne ut hvor mange land jeg kan føre til listen etter hvert som jeg leser bøkene i bokhyllen min. Forfattere fra følgende land skal leses:

- Kina (Alai, Jian Ma)

- Peru (Mario Vargas Llosa)

- Ungarn (Imre Kertesz)

- Chile (Roberto Bolano)

- Korea (Hwang Sok-Yong)

- Liberia (Amin Maalouf)

- Danmark (Carsten Jensen)

- Israel (Amos Oz)

- Portugal (Jose Saramago)

- Algerie (Yasmina Khadra)

- Østerrike (Stefan Zweig)

- Romania (Mircea Cartarescu)

- India (Rohinton Mistry)

Med denne listen styrker jeg Asia, Europa og Sør-Amerika og kan opprette en ny kategori: Midtøsten. Jeg savner fremdeles Canada og fra Afrika er det fremdeles bare to navn. Det er desverre altfor mange land som mangler fra denne listen. Om ti år kan jeg lage en ny liste for å finne ut hvor mange land som mangler, og da kan jeg lage meg en ny utfordring: Lese minst en bok fra alle land i verden.

Litteraturmål for 2011

Inspirert av Stine har jeg valgt å skrive ned mine litteraturmål for leseåret 2011.


1. Lese minst fire bøker på nynorsk. Jeg vegrer meg for å lese på nynorsk, noe som kan føre til at jeg går glipp av mange gode bøker. Dermed er det et mål å kunne kvitte meg med nynorskfobien, og jeg begynner det prosjektet med å lese Innsirkling og Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller.

2. Lese mer fantasy. Jeg skal lese hele serien "A Song of Ice and Fire" av George R.R. Martin, komme i gang med "Wheel of Time"-serien, lese ferdig "The Magic Kingdom of Landover"-serien og lese "His Dark Materials"-serien.

3. Lese minst tolv bøker i min leseutfordring. Minimum en bok per måned. Så langt ligger jeg godt an - når jeg fullfører Wuthering Heights har jeg lest en bok per måned siden jeg startet, kanskje blir det to i desember.

4. Lese fire kriminalromaner. Dette punktet har jeg kopiert fra Stine, som heller ikke er så begeistret for krim. Det finnes jo som regel gode bøker i hver sjanger, så jeg vil prøve å finne "min type krim". De første forfatterne jeg prøver meg på blir nok Ann Cleeves og P.D. James. Dessuten gleder jeg meg til siste av Johan Theorin.

5. Lese mer av Ian McEwan og Paul Auster. To forfattere jeg har fått sansen for - disse har nok mye bra å by på.

6. Lese fire dokumentarer/biografier/historiske bøker. Jeg leser få faktabøker, i hovedsak grunnet at jeg får nok fakta fra pensum. Men det blir gitt ut mange spennende bøker som ikke er skjønnlitteratur, og jeg vil lese flere av disse, og vende meg til å lese den typen bøker.

7. Lese en klassisk murstein. F.eks: Don Quixote, War and Peace eller Moby Dick.

8. Kjøpe flere bøker til Kindle. Dette er rett og slett et plassmangeltiltak. M.a.o.: finnes den til Kindle skal den kjøpes til Kindle, slik at bokhyllene mine ikke dør av overbelastning.

9. Lese Min Kamp 1. Og 2, 3, 4, 5 og 6 hvis nr. 1 er god.

10. Fortsette å lese og ta i mot gode tips fra alle de fine bokbloggene. Det er utrolig fint å være en del av et så koselig uformelt nettsamfunn som bokbloggerne har skapt.