Forfatter: Emily BrontëUtgivelsesår: 2009
Forlag: Penguin Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 344
ISBN: 9780143105435
Innimellom lesning av nyere bøker er det herlig å fordype seg i litteratur som ble skrevet for mange hundre år siden, som har et helt annet språk og atmosfære enn bøker som blir skrevet i dag. Wuthering Heights er en klassiker, og Emily Brontë har et nydelig språk. Det er ikke vanskelig å føle seg som en del av den settingen som forfatteren presenterer eller å leve seg inn i hennes verden. Derfor ble jeg forferdelig trist da jeg skjønte at karakterene og handlingen i boken ikke kunne leve opp til den fantastiske stemningen som Brontë skapte.
I følge wikipedia handler boken om "the tale of the all-encompassing and passionate, yet thwarted, love between Heathcliff and Catherine Earnshaw, and how this unresolved passion eventually destroys them and many around them." Beskrivelsen stemmer overens med mitt inntrykk av hva boken kom til å handle om - men jeg er ikke like sikker på om jeg syns beskrivelsen er passende nå når jeg har lest boken. Catherine og Heathcliffe er to av de mest overfladiske, selvopptatte og ondskapsfulle karakterene jeg har møtt i litteratur noensinne. Jeg kan ikke huske sist jeg ble glad når en boks heltinne døde, men i Wuthering Heights var jeg ikke annet enn glad for å bli kvitt henne. Catherine var den mest irriterende karakteren i boken. Hun minnet meg om en sta unge, som for en hver pris måtte ha viljen sin - til og med i døden:
"Well, if I cannot keep Heathcliff for my friend--if Edgar will be mean and jealous, I'll try to break their hearts by breaking my own. That will be a prompt way of finishing all, when I am pushed to extremity!"
Etter Catherines død virker Heathcliffe nesten som en psykopat. Han bryr seg ikke om noen andre enn seg selv, og ødelegger med glede livene til dem rundt ham for å oppnå hevn mot dem som har behandlet ham dårlig. Hans kjærlighet til Catherine kunne i utgangspunktet vært beviset mot teorien om hans manglende evne til å føle noe, men jeg får ikke inntrykk av at de elsker hverandre. Det virker som om de har bestemt seg for at de hører sammen, uten at det betyr at det er virkelige følelser innvolvert, og de bryr seg ikke om hvem som lider så lenge de får viljen sin. Det er en besettelse uten mening, noe som også gjør historien ganske meningsløs.
Det at boken er mørk og dyster er ikke i seg selv negativt. Jeg har ikke noe behov for at alle kjærlighetshistorier skal ha en lykkelig slutt. Men er dette egentlig en kjærlighetshistorie? Jeg ville svart nei - det var ingen personer i denne fortellingen som hadde anelse om hva kjærlighet er. Nei, det trekker jeg tilbake: Catherines ektemann, Edgar, elsket henne, og han elsket datteren deres. Men Catherine ødelagte Edgars muligheter for et lykkelig forhold, og Heathcliffe klarte nesten å ødelegge for Catherines datter. Hele boken handler om ødeleggelse, og det er karakterene selv som er ansvarlig. De er verken sterke eller intelligente, og klarer ikke å endre sine egne skjebner. De fortjener alt som skjer med dem. Det er dette som gjør at historien virker så meningsløs. Jeg forblir likegyldig til hovedpersonene og deres skjebner. Jeg elsker dem ikke, men jeg hater dem ikke heller. De er triste og patetiske.
Jeg vet mange liker denne boken, og dere må gjerne forklare hvorfor (det har jo blitt etterlyst mer uenighet og til og med krangling blant bokbloggerne). Men dette var ikke noe for meg. Boken får terningkast tre grunnet det herlige språket, og de stemningsfulle rammene rundt fortellingen. Utover det var den lite engasjerende. En kunde på amazon.com skriver: "P.S. Read The Tenant of Wildfell Hall By Ann Bronte instead. It shows the real face of an abusive relationship with a happy ending. Her characters are realistic and true heros of their lives." Kanskje den minst kjente Brontë-søsteren kan være et godt alternativ til Emily Brontë?
Jeg skjønner heller ikke hvorfor denne boken skal være så fantastisk, så jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med en forklaring:-) Jeg leste den ferdig kun fordi det var pensum-litteratur, og jeg kunne få den på eksamen. Mine grunner til ikke å like boken er noenlunde som du nevner over, karakterene er for trassige, selvopptatte og destruktive. Jeg tror jeg har problemer med å like litteratur når jeg overhodet ikke klarer å forholde meg til karakterenes indre liv eller skjønne hva som driver dem. Jeg trenger ikke å være enig med dem, men jeg må i det minste kunne forstå. Med denne boken trakk jeg bare et lettelsens sukk da alle karakterene endelig var døde og jeg slapp å forholde meg mer til dem.
SvarSlettJeg elsket denne boken og har den som en av mine favoritter. Her er min umiddelbare kommentar som jeg skrev på leselisten min da jeg leste den i fjor:
SvarSlett" Boken var overhode ikke slik jeg ventet meg at den skulle være. Jeg trodde det var en romantisk kjærlighetshistorie, ikke en destruktiv fortelling full av tragedie og ufullendt kjærlighet. Boken er i en klasse for seg, utrolig godt skrevet og den hadde stor innvirkning på meg."
For meg er det nettopp det at boken er så mørk som tiltrekker. Og det er noe besettende over den, man føler besettelsen disse to karakterene har for hverandre syde gjennom boksidene. Den er utmattende å lese, men samtidig er det noe ved den som gjør den ( for meg) umulig å legge vekk.
Eg høyrte denne på lydbok, og høyrte den ferdig kun fordi eg ikkje liker å avslutte bøker midt i. At det er ein klassiker er vel og bra, men boka passa ikkje meg heller. Kanskje Anne Brontës bok er ein mulighet? Skal definitivt sjekke den ut:)
SvarSlettLine: Helt enig. Jeg har sagt det mange ganger: jeg kan ikke like en bok når jeg er likegyldig til hvordan det går med karakterene. Jeg må føle noe for dem, uansett hvilken følelse det måtte være.
SvarSlettBokelskerinnen: Jeg er helt enig i at den er utrolig godt skrevet, men jeg følte den var meningsløst mørk. Det må være et poeng med de destruktive karakterene. Som Line klarte ikke jeg å verken forstå eller identifisere meg med noen av karakterene, og besettelsen til karakterene var bare irriterende, ikke interessant. Jeg elsket stemningen, hatet historien. Da foretrekker jeg mye heller f.eks. forfattere som Coetzee og McEwan som også skriver forferdelig dystre bøker, men med historier jeg mener betyr noe - som vi kan lære av, og som det er vanskelig å riste av seg.
Elida: Jeg har ikke lest noe av Anne Brontë tidligere, men jeg fikk lyst etter å ha lest anbefalingen på amazon. Gi meg en lyd hvis du leser den, jeg vil gjerne vite hva du syns =)
Nå er det lenge siden jeg leste boka, men jeg er av de som trykket den til sitt bryst. Jeg er for så vidt enig med deg om at de er patetiske og selvdestruktive, men for meg forsterker det bare følelsen av at det er realistisk.
SvarSlettJeg synes romanen viser de negative kreftene som rår i Katherine og Heatcliff; Måten de ikke greier å verken leve med eller uten hverandre. Akkurat som mange andre par sliter med. ser vi bort fra de gotiske rammene, kunne det nesten ha vært en samtidsroman fra i dag (nå tenker jeg igjen at det er lenge siden jeg leste boka, men jeg tror jeg mener dette).
Likevel; Jeg er en sucker for happy ending og skal absolutt sjekke ut søsteren:)
Lena: Hehe slutten på Wuthering Heights var forsåvidt lykkelig, bare ikke for Heathcliffe og Catherine. Jeg syns ikke det var spesielt realistisk, nettopp fordi de ikke klarte å vise kjærlighet på noen som helst måte. Alt var drevet av egoisme. Jeg så absolutt ingen kjærlighet... de negative kreftene i Catherine syns jeg ikke blir forklart i det hele tatt. Heathcliffe er det enklere å forstå.
SvarSlettDet burde være mulig å gjenkjenne kjærlighet i denne boken, uansett hvor dårlig de behandler hverandre. Men det er det ikke. Og da virker hele historien meningsløs. Nå uttaler jeg meg veldig bastant, men jeg skjønner at andre kan oppleve denne boken annerledes. Desverre ble dette en nedtur for meg.
Denne har jeg på pensum neste semester. Får se hva jeg synes, her er det delte meninger. :P
SvarSlettDet blir spennende å se hva du syns. Jeg har merket meg at vi ofte er enig om bøker, men ofte er ikke alltid =)
SvarSlett