The Sisters Brothers

Forfatter: Patrick deWitt
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Granta Publications
Språk: Engelsk
Sidetall: 325
ISBN: 9781857083180

'Who was that?' said the voice.
'That is my brother,' said Charlie.
'So there are two of you, now.'
'There was always two of us,' I told her. 'Since the day I was born there was.' Neither Charlie nor the woman recognized my joke, and it was in fact as though it had never existed.

Det var alltid to av dem. Siden de var unger hadde The Sisters Brothers stått ved hverandres side, hjulpet hverandre ut av skraper. Vel, Eli støttet Charlie, det var Charlie som trengte hjelp. Det var Charlie som tiltrakk seg trøbbel. I voksen alder er brødrene fryktede drapsmenn som blir sendt av "The Commodore" til California for å drepe en mann ved navn Hermann Kermit Warm. Hva har Warm gjort for å fortjene en slik skjebne? Det spiller ingen rolle for Eli og Charlie Sisters. Vi er i USA, det er midten av 1800-tallet, og vi befinner oss i en vill og brutal verden.

Det viktigste først: Hermann Kermit Warm. FOR et navn. Jeg er frelst allerede. Og bedre skal det bli. Charlie liker å drepe, han liker å drikke og han liker å ligge med horer. Eli liker å pusse tennene, han liker å møte pene damer som ikke er horer og han liker tanken på å åpne en butikk i Oregon og å slutte å drepe folk. De fryktede Sisters brødrene. Eli høres ikke så farlig ut, gjør han vel? Så hvorfor frykte ham?

"My very center was beginning to expand, as it always did before violence, a toppled pot of black ink covering the frame of my mind, its contents ceaseless, unaccountably limitless. My flesh and scalp started to ring and tingle and I became someone other than myself, or I became my second self, and this person was highly pleased to be stepping from the murk and into the living world where he might do just as he wished. I felt at once both lust and disgrace and wondered, Why do I relish this reversal to animal?"

En kompleks karakter, med andre ord. Eli er en særdeles sympatisk mann som kan gjøre særdeles usympatiske gjerninger uten at jeg slutter å heie på ham. Jeg kan ikke la være å le av ham når han skal rengjøre tennene sine for første gang, og jeg kan ikke la være å bli sjarmert når han finner ut at han bør slanke seg, slik at en dame han nettopp har møtt kan like ham bedre. Han knytter sterke bånd med den gamle, utslitte og ubrukelige hesten sin, og han er fullstendig lojal overfor Charlie. Han ønsker ikke å drepe. Men han kjenner ikke til et annet liv. Og som han skriver i sitatet ovenfor: han liker sin andre personlighet, denne mannen som kan gjøre som han vil, uten å tenke på lover og regler, uten å vurdere moralske og etiske dilemmaer. Han bærer en svart hatt, selv om han ønsker å bære en hvit hatt. Jeg er både interessert og sjarmert.

På veien til California møter de indianere, en bjørn, menn som ønsker å drepe dem, menn de ønsker å drepe, en tannlege, en dyrlege, horer og pene damer. Det Eli sliter med å finne er sunn mat:

'What's the problem, sir?' she asked, wiping her hands on her sleeves.
'I never said there was a problem. I only wonder if there's a lighter option than the meals listed on the bill of fare.'
The cook looked at the waiter and back to me. 'Aren't you hungry?'
'We could give you half a portion, if you're not hungry,' said the waiter.
'I've already told you that I'm hungry. I'm famished. But I'm looking for something that isn't so filling, do you see?'
'When I eat a meal, I want to get full,' said the cook.
'That's the object of eating!' said the waiter.
'And then, when you finish, you pat your belly and say "I'm full"'
'Everybody does that.'

Jakten på Hermann Kermit Warm er spennende. Hvem er denne mannen? Hvorfor skal han drepes? Jeg skal ikke røpe svarene, men det jeg kan si er at jakten på Warm også er en jakt etter en selvstendig og snillere rolle for Eli. Han utvikler seg i takt med historien, og det er en fryd å følge både den ene og den andre utviklingen. Det er klasse over deWitts språklige valg og hans evne til å gjøre settingen troverdig. Som dere kanskje har skjønt har denne boken både humor og dybde, og det er først og fremst studiet av Eli som gjør boken så god som den er. Hans fortellerstemme skaper engasjement hos leseren.

Min entusiasme for The Sense of an Ending har ikke blitt mindre siden sist, men jeg må likevel meddele at The Sisters Brothers er min favoritt til å vinne årets Bookerpris. Det er det mest originale boken jeg har lest i år, og Eli havner nok på min topp ti liste over beste karakterer i bøker jeg har lest. Jeg falt pladask for historien, for karakterene, for humoren og for språket til Patrick deWitt. Jeg likte den så godt at jeg kunne ønske det kom en oppfølger, til tross for det faktum at historien slutter på en slik måte som gjør det meget vanskelig å lage en interessant oppfølger. Denne MÅ dere lese. Jeg kommer til å grine hvis jeg leser negative omtaler av boken, og jeg krysser alt jeg har for at deWitt blir utropt som vinner på tirsdag (selv om jeg fremdeles mener Julian Barnes også fortjener prisen). Til slutt, nok et sitat:

"I took a short drink of it. It tasted entirely separate from any brandy I had ever drunk. It was so far removed from my realm of the brandy-drinking experience I wondered if it might not be some other type of spirit altogether. Whatever it was I enjoyed it very much, and promptly took another, longer drink."