The Dog

Forfatter: Joseph O'Neill
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Fourth Estate
Språk: Engelsk
Sidetall: 241
ISBN: 9780007339426

The Dog er en merkelig bok. Den har ikke egentlig noe stort og godt utviklet plot å snakke om, det leseren får ut av boken derimot er god kjennskap til hovedkarakteren - en litt tafatt, men svært intelligent, middelaldrende mann som forteller om sitt liv som advokat for en styrtrik familie i Dubai, samt en rekke mer og mindre relevante digresjoner.

Nå maler jeg muligens et ganske grått og trist bilde av boken, det er ikke meningen. O'Neill har skrevet en bok som må sies å være så fargesprakende som det er mulig å få en historie om en advokat til å være. Det er definitivt en av de mest underholdende bøkene jeg har lest på lenge. Jeg er dog godt plassert i målgruppen forutsatt at målgruppen er mennesker som elsker karakterdrevne romaner, humor og digresjoner, og ikke de som synes det er kjempespennende å lese om advokater og finans, noe jeg i utgangspunktet ikke synes. Det er desto mer imponerende at O'Neill har gjort meg interessert i denne verdenen.

Hovedkarakteren - som ikke blir navngitt - er en stresset mann, som hele tiden bekymrer seg for ulike situasjoner på jobb, deriblant at han ikke får tak i den ene sjefen, at han må passe tenåringssønnen til en annen sjef ved å gi han et internship, og ikke minst muligheten for at han kan være ansvarlig for andres snusk. Hver gang det oppstår en situasjon på jobb som han er misfornøyd med sender han det han kaller 'mental-mail', som altså er en e-post han formulerer i tankene men aldri skriver ned eller sender. I stede konfrontere sjefene sine bruker han masse tid på å pønske ut hvordan han kan unngå å sitte igjen med ansvaret for ulovligheter begått av familien han jobber for eller deres samarbeidspartnere. Han er definitivt en mann som overanalyserer alt, men med den jobben han har er det kanskje likegreit.

'We all set with Bryan Adams?'
'You mean Bryan Ferry,' I say. 'Yes, we -'
'I mean Bryan Adams. What am I going to do with Bryan Ferry? Mireille loves Bryan Adams.'
'You asked me to book Bryan Ferry. You didn't ask me to book Bryan Adams.'
'Bryan Adams. I told you to book fucking Bryan Adams. You booked Bryan Ferry?'
'I booked who you asked me to book.'
Sandro points at me again. He's always pointing. 'Now you're fucking with my sex life.' He goes to the door, where, in a cheesy move, he turns to face me darkly. 'Do not fuck with me on this. You got nine days to get Bryan Adams.'
Exeunt Sandro and all of his bullshit. Re-enter the kid and all of his.
I'm so angry, I can't even mental-mail. (han er nå litt skjønn..) 

På toppen av det hele får han plutselig konen til en dykkerkompis, Ted Wilson, på døren etter at kompisen på mystisk vis har forsvunnet. Hun bor i Chicago og har kommet til Dubai for å finne ektemannen fordi han ikke har gitt lyd fra seg på en god stund. Det viser seg dog at hun ikke er den eneste Mrs. Wilson - mannen har levd et dobbeltliv. Enda et problem som havner i fanget på vår kjære hovedkarakter, uten at det egentlig har noe med han å gjøre. Det er ikke rart han tilbringer så mye tid i leiligheten sin og har et nært og kjært forhold til doen..

I may be wrong, but I seem to do more shitting than ever. Certainly I often find myself thinking, when I take a seat: Again? Still, I'm not complaining. In there, in the bathroom, everything is out of your hands. Time out. Pax. And am I the only one to appreciate the sweet egality of it all? For a little while, you're no better or worse than anyone else. You're shooting par. 

Det er heller ikke første gangen han brukt toalettet som fristed. Før han flyttet til Dubai bodde han i New York med eks-kjæresten Jenn. Forholdet var imidlertid kjærlighetsløst og ustabilt og det er nok ikke en overdrivelse å si at han ble utsatt for psykologisk mishandling. Når han endelig bestemmer seg for å komme seg ut av forholdet går det over i voldshandlinger og han ender opp med å gjemme seg fra henne på badet, for så å love at han skal forbli i forholdet. Men i stedet pakker han tingene sine mens hun er på jobb og kommer seg vekk uten å gi beskjed. Igjen gjør han alt han kan for å unngå konfrontasjoner, men i dette tilfellet er det ganske forståelig. Samtidig legger han det meste av skylden på seg selv. Han sviktet henne, han ga henne ikke et barn, han var en dårlig mann.

I can say that I do not ever again want to be in the situation of seeing someone in the amount of pain and upset suffered by Jenn that was visible to me - and definitely not in the position of again seeing such a person in such a state from the vantage point of the one who has inflicted the pain and done the upsetting (i.e., me). Hence my decision: never again. Never again me-woman.
This must be doable. It may be that most lives add up, in the end, to the sum of the mistakes that cannot be corrected. But I have to believe there's a way for the everyman (the masculine includes the feminine) to avoid the following epitaph: 

HERE LIES (EVERYMAN).
ON BALANCE, HE DID HARM.

Han har mildt sagt ikke et enkelt liv, men hans elendighet gir strålende underholdningsverdi for leseren.   Samtidig er det ikke vanskelig å se at humoren har sitt utspring i et ulykkelig og vanskelig liv, som gjør at boken blir så mye mer enn bare en farse. Jeg vet ikke om alle vil like hovedkarakteren, men jeg tror de fleste vil føle sympati for ham. Selv synes jeg har var merkelig, men sjarmerende, og jeg fått mye ut av å bli kjent med ham.  Det er synd at The Dog ikke ble vurdert som god nok for Bookerprisens Shortlist. Begge irene på longlist har overrasket positivt og er ihvertfall foreløpig de bidragene jeg tror jeg kommer til å huske best fra årets liste. Jeg håper flere bloggere vil forsøke seg på denne selv om den ikke er blant de siste seks nominasjonene.