The Grass is Singing

Forfatter: Doris Lessing
Utgivelsesår: 1950
Min utgave: 2013
Forlag: Harper Perennial
Språk: Engelsk
Sidetall: 260
ISBN: Kindle-utgave

But, in the interval, there would be a few brief moments when he would see the thing clearly, and understand that it was 'white civilization' fighting to defend itself that had been implicit in the attitude of Charlie Slatter and the Sergeant, 'white civilization' which will never, never admit that a white person, and most particularly, a white woman, can have a human relationship, whether for good or for evil, with a black person. For once it admits that, it crashes, and nothing can save it.

Hvis du er en person som leser bøker for spenningen sin del eller for å identifisere deg med ulike karakterer, for å få en god følelse eller for å bli berørt av tragiske skjebner, da kan du nok hoppe over akkurat denne boken. Den er ikke noe for deg. Jeg vil tro det er et fåtall som utelukkende leser bøker av de overnevnte grunnene, så jeg drister meg til å anbefale denne likevel.

Boken åpner med å avsløre slutten på historien, altså at Mary Turner er funnet drept i sitt eget hjem og at det er den svarte tjeneren Moses som er gjerningsmannen. Forfatteren prøver ikke å skjule den bakenforliggende årsaken til drapet, og legger dermed ikke opp til et løp hvor leseren må fullføre boken for å få svar på en gåte. Hun fjerner i grunn det meste av spenning ganske effektivt i løpet av det første kapitlet. Det hun derimot lykkes med er å skildre de psykologiske faktorene som fører til drapet på Mary Turner, deriblant fattigdom, ekteskapsproblemer og rasisme.

The stinting poverty in which they lived was unbearable; it was destroying them. It did not mean that there was not enough to eat: it meant that every penny must be watched, new clothes foregone, amusements abandoned, holidays kept in the never-never-land of the future. A poverty that allows a tiny margin for spending, but which is shadowed always by a weight of debt that nags like a conscience, is worse than starvation itself. That was how she had come to feel. And it was bitter because it was a self imposed poverty.

Det mest imponerende med boken er Lessings portrett av Mary.

If he had genuinely, simply, because of the greater strength of his purpose, taken the ascendency over her, she would have loved him, and no longer hated herself for becoming tied to a failure.

Så langt kom jeg da jeg skrev denne omtalen i vår. Mange detaljer fra boken har for lengst forsvunnet ut av minnet, og jeg vet ikke hvordan jeg hadde tenkt å forklare hvorfor Mary er en fantastisk litterær karakter. Jeg kan forestille meg at jeg hadde planer om å presisere at Mary ikke er en fantastisk person. Hun er faktisk en ekstremt usympatisk kvinne, og på ingen måte en heltinne man kan identifisere seg med. Selv om man kan tenke at hun ikke fortjente å dø (hvem fortjener vel det?) er det heller ingen tragisk skjebne hun lider, utenfor hennes kontroll, helt uforventet og trist.

Men det er nettopp det at hun tar uforventede valg, oppfører seg på måter vi aldri ville drømt om selv og  det at hun til tider irriterer vettet av leseren, som gjør boken så interessant. Som leser ble jeg genuint opptatt av å finne ut hvorfor hun er som er. Og hvorfor hun velger å leve med en mann som er så ulik henne.

Perhaps it is not such a bad marriage after all? There are innumerable marriages where two people, both twisted and wrong in their depths, are well matched, making each other miserable in the way they need, in the way the pattern of the life demands.

Les den hvis du orker, for det er en vakker bok, på sin måte. Og les Hedda sin strålende anmeldelse for å få et mer komplett bilde av boken.