Forfatter: P.G. WodehouseUtgivelsesår: 1915 og 1929
Mine utgaver: 2008
Forlag: Arrow Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 260 og 316
ISBN: 9780099513780 og 9780099513827
Something Fresh
"As Wodehouse wrote, 'without at least one impostor on the premises, Blandings Castle is never itself'. In Something Fresh there are two, each with an eye on a valuable scarab which Lord Emsworth has acquired without quite realizing how it came into his pocket. But of course things get a lot more complicated than this..."Summer Lightning
The Empress of Blandings, prize-winning pig and all-consuming passion of Clarence, Ninth Earl of Emsworth, has disappeared. Blandings Castle is in uproar and there are suspects a-plenty - from Galahad Threepwood (who is writing his memoirs so scandalous they will rock the aristocracy to its foundations) to the Efficient Baxter, chilling former secretary to Lord Emsworth. Even Beach the Butler seems deeply embroiled. And what of Sir Gregory Parsloe-Parsloe, Clarence's arch-rival, and his passion for prize-winning pigs? With the castle full of deceptions and impostors, will Galahad's memoirs ever see the light of day? And will the Empress be returned...?"
Jeg har fått en ny favorittforfatter. Nye favorittkarakterer. En ny favorittserie. Blandings er et magisk sted hvor karakterene er selvopptatte, surrete og særdeles komiske, hvor alt som skjer er basert på godt konstruerte sammentreff og en god dose flaks, og hvor ingenting skal tas for seriøst. Som Stephen Fry-sitatet på baksiden av begge (!) bøkene sier: "You don't analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour." Dette er bøker man koser seg med. Bøker man kan le av på upassende offentlige steder. Bøker man ikke bør begynne å lese når man er blakk og kun har et par stykker liggende. Jeg har Wodehouse-abstinenser. Heldigvis er jeg ikke blakk lenger, men bookdepository trenger desverre mer enn et par dager på å sende meg nye bøker.
'You don't need a hat to tax a man with stealing a pig,' said the Hon. Galahad, who was well versed in the manners and rules of good society.
Galahad, eller Gally om du ønsker, er vidunderlig. Hadde han vært litt yngre og aller helst en virkelig person hadde han vært en god drømmemannkandidat. Han er ikke bare vis (jf. sitatet over), men også morsom, følsom og seriøs når det passer. Dessuten kan han skrive, noe som er meget appellerende for en bokelsker som meg. Han er en mann som vet hvordan man har det gøy og som tar utfordringer på strak arm. Min nye litterære helt.
Og så har vi butleren Beach. Nok en eldre herremann, en som sliter med helsen og som ikke har noe i mot å snakke om kroppslige problemer. Han er stadig på pletten, han er snill og lojal, selv når det kan gå utover ham selv:
A strained, haunted look he seemed to have, as if he had done a murder and was afraid somebody was going to find the body. A more practised physiognomist would have been able to interpret that look. It was the one that butlers always wear when they have allowed themselves to be persuaded against their better judgement into becoming accessories before the fact in the theft of their employers' pig.
Lord Emsworth, derimot, er en usedvanlig 'enkel' mann, best beskrevet av Wodehouse i Something Fresh:
He was as completely happy as only a fluffy-minded old man with excellent health and a large income can be. Other people worried about all sorts of things--strikes, wars, suffragettes, the diminishing birth rate, the growing materialism of the age, a score of similar subjects. Worrying, indeed, seemed to be the twentieth-century specialty. Lord Emsworth never worried. Nature had equipped him with a mind so admirably constructed for withstanding the disagreeableness of life that if an unpleasant thought entered it, it passed out again a moment later. Except for a few of life's fundamental facts, such as that his check book was in the right-hand top drawer of his desk; that the Honorable Freddie Threepwood was a young idiot who required perpetual restraint; and that when in doubt about anything he had merely to apply to his secretary, Rupert Baxter--except for these basic things, he never remembered anything for more than a few minutes. At Eton, in the sixties, they had called him Fathead.
Er det rart livet på Blandings stort sett bare består av forviklinger? Wodehouse introduserer leseren for en verden hvor overklassens småproblemer tar fullstendig overhånd. Leseren aner ikke hvordan karakterene vil løse flokene som har oppstått, men kan likevel føle seg sikker på at de vil bli løst til glede for alle. Det vil si alle utenom de vi misliker. Ingenting er gøyere enn å lese om hvordan Baxter dummer seg ut eller blir tatt på fersken i en eller annen utspekulert plan, kun ved hjelp av tilfeldigheter selvfølgelig. Intelligens er ikke alltid en fordel i Wodehouse sin verden. Er du rik, selvopptatt og litt mindre intelligent, da er livet godt. Er du, som Baxter, alltid på hugget, klar til å vise hvor smart du er ved å ødelegge andres konspirasjoner, jo da kan du regne med å få deg en på trynet. Selvopptatt er bra, selvopptatt, intelligent og arrogant derimot, er en dårlig kombinasjon. Men Baxter er ikke den eneste som får seg en på trynet:
He was feeling as he had not felt since the evening some years ago when, boxing for his University in the light-weight division, he had incautiously placed the point of his jaw in the exact spot at the moment occupied by his opponent's right fist. When you have done this or - equally - when you have just been told that the girl you love is definitely betrothed to another, you begin to understand how Anarchists must feel when the bomb goes off too soon.
Hvis du vil bli kjent med flere av Wodehouse sine geniale men gale karakterer er det bare å begynne å lese. Something Fresh er den første boken i Blandings-serien, men Summer Lightning er den desidert gøyeste av de to. Les begge. Når du er ferdig leser du enda flere. Les, le og nyt. Liker du britisk humor har du ingen unskyldning for ikke å ha lest P.G. Wodehouse. For de av dere som er godt kjent i hans univers, skriv gjerne hvilke bøker, serier, karakterer el. som er deres favoritter. Jeg er en nybegynner og har mye å lære.
Det er helt fantastisk at en ung person som du ikke bare finner fram til Wodehouse, men faktisk leser og får sansen for ham. Han hører til en forgangen verden, og en samfunnsklasse som er erkebritisk, som vi ikke har her i Norge. Wodehouse er jo blitt beskyldt for å skrive ufarlig tullball, men han er jo faktisk ganske kritisk til overklassen, de er ikke skildret som særlig intelligente, nærmest som litt tilbakestående.
SvarSlettMen Wodehouse var en mesterlig humorist, innenfor sitt eget spesielle univers. Der er det alltid sol og sommer og nydelig vær, og intrigene består av forviklinger og problematiske forlovelser. Humor er vanskelig, og man kan hevde at sukker, mel og egg finnes i alle kaker, men det er måten det blandes på, som betyr noe -- dvs. hvordan wodehouse ordner dette. Grovt inndelt kommer bøkene hans i tre kategorier: Blandings Castle m/innvånere, Jeeves og Wooster, og Psmith (uttales med trykk på den stumme p'en). Jeeves og Wooster-historiene tar nok kaka (den med egg, smør og mel), men det er smak og behag. Dessverre ble disse historiene filmet med Hugh Laurie (dr. House) og Stephen Fry i rollene. Flinke folk, men historiene egner seg ikke på film.
Wodehouse ble uglemsett fordi han stakk av fra Frankrike da nazistene kom, men ble værende og ble overtalt til å holde noen radiotaler fra Tyskland under krigen. Han ble da kalt landsforræder osv., og flyttet til California, der han bodde til sin død. Men han forble erkebritisk og puslet med universet sitt hele tiden, med det nydelige sommerværet over et Blandings Castle og over Jeeves og Wooster i London, der tiden står stille og overklassen ter seg som det de er. Fortsett å lese Wodehouse! Han går ikke av moten før humoren gjør det, og det gjør den ikke. Det er blitt sagt: Hvis det fantes en nobelpris for humoristisk litteratur, burde Wodehouse ha vunnet den fem år på rad.
Jeg leste nettopp et essay skrevet av Orwell hvor han forsvarer Wodehouse sin oppførsel under krigen. Han mente at Wodehouse var fullstendig apolitisk og at han ikke var fullt så kritisk til den britiske overklassen som det kan virke som. Selv om karakterene fra overklassen ofte er uintelligente og sære er de nesten alltid sympatiske.
SvarSlett"Wodehouse is not really attacking the social hierarchy. Indeed, no one who genuinely despised titles would write of them so much. Wodehouse's attitude towards the English social system is the same as his attitude towards the public-school moral code -- a mild facetiousness covering an unthinking acceptance. The Earl of Emsworth is funny because an earl ought to have more dignity, and Bertie Wooster's helpless dependence on Jeeves is funny partly because the servant ought not to be superior to the master. An American reader can mistake these two, and others like them, for hostile caricatures, because he is inclined to be Anglophobe already and they correspond to his preconceived ideas about a decadent aristocracy."
Orwell virket ganske overbevist om at Wodehouse ikke var klar over hva han gjorde og at han på ingen måte bevisst gikk mot England.
Jeg tror Orwell sitt essay ble skrevet før krigen var over og jeg aner ikke om det har kommet frem mer informasjon om Wodehouse sitt forhold til tyskerne og krigen i ettertid. Jeg aner med andre ord ikke om hans tolkning stemmer godt med virkeligheten eller ikke, men det hadde vært interessant å finne ut av.
Som du skriver så er humor vanskelig, og Wodehouse-humor er neppe noe for alle. Selv er jeg veldig glad i erkebritisk humor og det er sjelden det ikke funker for meg. Men jeg har ikke lest mye som holder Wodehouse sitt nivå. Stephen Fry påpekte i et intervju at det som gjorde det så vanskelig å filmatisere Wodehouse-bøker var at det i all hovedak er språket som gjør bøkene fantastiske og det er nesten umulig å overføre hans strålende skildringer av mennesker og situasjoner til filmatiseringer.
For meg er det en fryd å lese Wodehouse og jeg kommer ikke til å gi meg med det første. Jeg har lest tre Blandings-romaner og har to til liggende. Snart fortsetter jeg nok også med Mr. Mulliner og Jeeves og Wooster. Takk og pris for at mannen var produktiv. Jeg går ikke tom med det første.
Jeg vet ikke hvem du er, men takk for kommentaren. Jeg har Leave it to Psmith i bokhyllen og lo godt da jeg leste parantesen din ("uttales med trykk på det stumme p'en").
Hei igjen. (Jeg mente selvsagt å si at Wodehouse _ikke_ stakk av fra nazistene da de tok Frankrike, men ble værende og holdt radiotaler). Wodehouses forhold til nazismen skulle det vært interessant å vite mer om, ja.
SlettBåde Orwell og Stephen Fry skal man lytte til, og det du refererer, er interessant. Det er mulig Orwell er inne på noe vesentlig i det svært interessante utdraget du siterer. Noe å nøste videre i. Han var nok et barn av sin tid, Wodehouse, men alle nostaligkere er nødt til å falle for hans verden. Det er ikke alt som behøver å være så fordømt politisk og vanskelig bestandig. Han ble jo en veldig gammel mann, men holdt konsekvent på sin britiske verden, er han satt i California og skrev. Gå videre med både Jeeves, Wooster (i bokform!), Psmith, Emsworth og Mulliner! Du vil ikke kjede deg. Språket hans er uten sidestykke innenfor humorsjangeren.
Jeg er en gammel Wodehouse-entusiast, engelskfilolog og anglofil. Det kom forresten ut en biografi om W. på slutten av hans liv: "Wodehouse at work to the end", men jeg finner den ikke i farten.
Nå klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg skal lese The Inimitable Jeeves, Leave it to Psmith eller Meet Mr Mulliner. Luksusproblem, men likevel et problem. Jeg kommer nok til å se tv-serien med Laurie og Fry en eller annen gang, men jeg har lyst til å lese en del av bøkene først. I mellomtiden får jeg holde meg til å se Laurie i Blackadder og lese bøkene til Fry.
SvarSlettTakk for biografitipset, den skal jeg lete etter. Og jeg er helt enig, alt trenger ikke å være så fordømt politisk (sier hun som er statsviter...). Wodehouse-bøker er fornøyelige, rett og slett. Litt av sjarmen med bøkene hans er at du skjønner at alt vil ende godt til slutt, du bare har ingen ide om hvordan de skal løse opp i alle forviklingene. Wodehouse er som regel alltid smartere enn leseren, og det som kunne blitt forutsigbart på grunn av plot som alltid minner om hverandre blir sjelden det likevel. Det er deilig å finne bøker som både er lettleste, morsomme og spennende, men som forblir i minnet lenge etter at du har lest dem. Jeg synes at mange andre lettleste bøker også er lettvektere som du glemmer så snart du har bladd om siste side. Slik er det ikke med Wodehouse.
Wodehouse-biografien er altså "Wodehouse at Work to the End", av Richard Usborne. Penguin-paperback fra 1978. ISBN er 0 14 00.4564 3, om du er interessert. Lar seg muligens skaffe fra antikvariater eller på annet vis på nettet. Boka er på ca. 240 sider + bibliografi og filmografi, ganske midt i blinken for en Wodehouse-frelst. Lykke til.
SvarSlettHerlig innlegg! Jeg sparte på det til jeg endelig fikk tid til å lese blogger igjen, men nå fikk jeg egentlig mer lyst til å lese morsomme bøker enn å fortsette bloggferden videre. Jeg har tenkt å begynne med "Thank you, Jeeves!" siden den er 1001-bok og jeg er på jakt etter kryss. Så får jeg se hvilken jeg fortsetter med. Men jeg er så svak for den typen britisk humor, at det bare er godt å ha mange av dem å velge mellom.
SvarSlett