Comedy in a Minor Key

Forfatter: Hans Keilson
Utgivelsesår: 1947
Min utgave: 2010
Forlag: Hesperus
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781843914563

"He would never have to wait for anything again. He had defended himself against death from without, and then it had carried him off from within. It was like a comedy where you expect the hero to emerge onstage, bringing resolution, from the right. And out he comes from the left. Later, though, the audience members go home surprised, delighted, and a little bit wiser for the experience. They feel that the play did turn out a bit sad after all, at the very end. We thought he would enter from the right..."

Wim og Marie bestemmer seg for å gjøre sin patriotiske plikt; de lar en jødisk mann bo i skjul i huset deres. Etter et år dør mannen av en vanlig sykdom, og ekteparet må kvitte seg med liket. I Comedy in a Minor Key følger vi utviklingen etter at den jødiske mannen, Bram Cohen, dør og i tillegg får vi glimt fra perioden han bodde i huset.

Keilson har skrevet en lavmælt fortelling. En hverdagsfortelling som likevel ikke er hverdagslig. Flyangrep er dagligdags, "alle" tar inn folk i hjemmene sine, politiet er enten på den gode siden eller så er de farlige. Livet går sin gang. Hadde det ikke vært for flyalarmer, mangel på kjøtt og jøder på loftet hadde det vært vanskelig å forstå at krigen var virkelig. Men det var den...

På baksiden av boken står det "Hans Keilson may be the greatest novelist you've never heard of...", og jeg klarer ikke å la være å lure på hvor mange gode skjønnlitterære fortellinger det fantes i 1947 som omhandlet krigen. Jeg vil tro at denne boken må ha vært ganske original på den tiden. Selv med de enorme mengdene av krigsbøker som eksisterer i dag, nesten 70 år senere, synes jeg Keilson sin bok virker særegen. Joda, vi har lest historier om jøder i skjul tidligere. Men aldri før har jeg lest om den meningsløsheten som oppstår når den jødiske mannen ikke blir oppdaget, ikke dør i et bombeangrep, ikke tar sitt eget liv fordi livet ikke lenger er verdt å leve, men heller dør av en sykdom. En vanlig sykdom. Det er banalt, det er meningsløst, men det må ha skjedd med mange. Likevel har jeg aldri tenkt over muligheten. Når man kjemper mot eksterne krefter for å leve skal man ikke dø av interne krefter. Det blir så feil. Men selvsagt skjer det.

Boken gir et sterkt inntrykk fordi språket er så enkelt, fordi fortellingen varierer mellom å være dagligdags og absurd. Jeg likte den godt. Keilson var utvilsomt en dyktig forfatter. Men den beste romanforfatteren jeg aldri har hørt om er fremdeles Jenny Erpenbeck, som også skrev om krig, men fra et helt annet perspektiv. Både henne og Keilson bør leses av mange.