Speaking From Among the Bones

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2013
Forlag: Orion
Språk: Engelsk
Sidetall: 402
Versjon: Kindle

"His death did not seem to fit what one thinks of as a village murder: the jealousy, the angry words, the blow, the strangulation, the poisoning, the booby-trapped bed warmer. Instead, he had been brutally murdered within the closed casing of a historical pipe organ, his body hauled out of doors and through the churchyard, dropped down into an open grave, dragged through a tunnel, and tossed at last into a hidden chamber atop the tomb of a long-dead saint. It didn't make any sense."

Drapet på kirkens organist, Mr. Collicutt, er det store mysteriet i den femte boken om Flavia de Luce. Flavia blir vitne til oppdagelsen av nok et lik i Bishop's Lacey og denne gangen er hun ikke den eneste hobbydetektiven på saken. Flere av sporene hun finner leder henne imidlertid til egne familiehemmeligheter og det er uten tvil de Luce-familiens historie som står i sentrum for boken som helhet. Og det er nettopp det Bradleys lesere ønsker. Ihvertfall denne leseren.

Det er mange grunner til å lese og like denne serien. Flavia de Luce er hovedgrunnen. Hun er ung men skarp, umoden til tider men mer intelligent enn de fleste, sterk men også skjør. Mysteriene hun løser er allid unike og spennende, Flavias bemerkninger er ofte herlig humoristiske. Bradley blander engelsk småbysjarm med makabre saker og en politisk ukorrekt heltinne. Det er utrolig underholdende lesning.

"The thing ignored me. Perhaps it was hungry. Perhaps Miss Tanty had been so disturbed that she had forgotten to feed it. I took hold of a chunk of suet which was jammed between the wires of the cage. The bird made a sudden lunge and I jerked back my hand before I lost a finger. I'm afraid I called Polly a nasty name."

Likevel er det ikke kun den rene underholdningsverdien av en god krimgåte og en unik heltinne som har gjort serien til en suksess. Særlig de siste bøkene må sies å være mye mer enn som så. Når Flavia ikke farter rundt omkring i Bishop's Lacey på sykkelen Gladys er hun hjemme i det forfalne herregårdshuset Buckshaw hvor hun (stort sett) forgjeves prøver å få farens oppmerksomhet. Moren forsvant da hun var liten og faren prøver å holde liv i en skadeskutt økonomi samtidig som han trekker seg mer og mer unna familien, spesielt den yngste datteren som minner ham altfor mye om konen. De eldre søstrene har lite til overs for Flavia og behandler henne deretter. Den britiske idyllen finner man kun i de ytre lag av fortellingene, innerst er det sårbarhet og tragedier som dominerer.

Hvis Alan Bradley holder seg til planen så er dette den nest siste boken om Flavia, og det er tydelig at han i denne boken forsøker å gjøre alt klart til avslutningen. Vi får en god del informasjon om moren, men ingen definitive svar. Familiens økonomiske situasjon når bristepunket:

"Surrender in a man who had survived a prisoner-of-war camp was almost unthinkable, and I realised with a sudden twinge in my heart that the bone-dry little men of His Majesty's Board of Inland Revenue had done to Father what the Empire of Japan had failed to do. They had caused him to give up hope." 

Jeg grugleder meg til siste avsnitt om familien de Luce. Bradleys evner til å kombinere spenning og underholdning med dybde har gjort meg helt hektet på serien. Jeg bryr meg om hver og en av karaktene og jeg vet det blir trist å måtte si farvel til dem. Forhåpentligvis blir det en verdig slutt på serien. Når den siste boken er lest kan jeg dessuten få glede av å lese hele serien om igjen uten ett års pause mellom hver bok. Kanskje jeg da endelig kan finne ut hvorfor jeg ikke var helt overbevist etter å ha lest de første to bøkene i serien. Jeg skjønner fremdeles ikke hva som endret seg fra den andre til den tredje boken.

En liten notis på slutten: Jeg har bloggbursdag i dag! Bloggen fyller tre år. Siden jeg ikke har vært så aktiv her på en stund får det holde med notisen, så får det heller bli et stort innlegg på fireårsdagen. Jeg feirer med favorittsitatet fra Speaking From Among the Bones (som du mest sannsynlig må ha kjenskap til serien for å sette pris på):

"Then the miracle happened. As the vicar glanced uneasily at the remains of Mr. Collicutt, the Inspector slowly closed and reopened his right eye so that only I could see it. He had winked at me! Inspector Hewitt had winked at me! Somewhere, church bells rang. Somewhere cannons boomed. Somewhere fireworks exploded crazily in a darkened sky."