W or the Memory of Childhood

Forfatter: Georges Perec
Utgivelsesår: 1975
Min utgave: 2011
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 164
ISBN: 9780099552352

"I have no childhood memories."

Georges Perec har skrevet en delvis selvbiografisk roman som er delt i to deler. Annethvert kapittel gjenforteller en historie som bokens Perec skrev da han var tolv år, mens resten av innholdet består av uklare barndomserindringer. Utsagnet over er ikke falskt, ikke helt. Minnene forfatteren deler med oss er svært uklare, tatt ut av kontekst og han vet ikke alltid selv om minnene er virkelige eller ikke. I starten virker det som om han skildrer en ganske normal barndom til tross for at han er en jødisk mann som har barndomsminner fra krigen. Det blir presentert hint underveis om hva familien har vært gjennom, men vi får ikke vite faktaopplysninger om det som skjedde. Perec nevner blant annet ofte alle "tantene" han bodde hos under krigen. Hva så med foreldrene?

Fortellingen man leser i annethvert kapittel virker ikke relatert til Perec sine barndomsminner på noen måte. I den blir vi kjent med en desertør, Gaspard Winkler, som byttet navn under krigen og flyktet til Sveits. Gaspard finner etter hvert ut at han har fått identiteten sin fra en ung gutt som er både døv og stum. Gutten forsvant i en båtulykke og den voksne Gaspard får i oppdrag å lete etter ham. Gutten er sporløst forsvunnet. I sitt søk finner Gaspard en øy som har et helt spesielt sett med leveregler. Levesettet er basert på sportsregler. De har turneringer hvor mennene deltar. Seier betyr ære og ekstra goder. Et merkelig, men interessant system.

Jeg begynte å lese denne boken uten å ane noe om Perec eller historien hans. Utviklingen i boken ble derfor særdeles uhyggelig. Jeg var ikke forberedt på det som skulle følge den noenlunde normale - dog litt forvirrende - starten. Det var med den følgende beskrivelsen jeg forsto at det var grusomme ting i vente:

"The force of the collision was fantastic. Angus Pilgrim was literally smashed against his cabin bulkhead; Hugh Barton's skull was shattered when the mainmast fell on him, Zeppo was torn to shreds on the rocks and Felipe was decapitated by a steel hawser. But the most horrible death was Caecilia's: she did not die instantly like the others, but, with her back broken by a badly lashed cabin trunk which had come adrift in the impact, she had tried, probably for hours on end, to reach and to open her cabin door; when the Chilean rescue team found her, her heart had only just stopped beating, and her bleeding fingernails had made deep scratches in the oak door."

Leseren er fullstendig klar over at mannskapet på båten døde. Det kommer ikke som en overraskelse. Sjokket kommer av hvor fryktelig beskrivelsen er. Før det avsnittet virket boken relativt harmløs. Når forfatteren tar seg tid til å beskrive de siste øyeblikkene til uviktige karakterer på en slik måte kan det ikke være tvil om at man har enda flere grusomheter i vente.

Livene til innbyggerne i W beskrives på en nøytral måte. Geografisk oppdeling, bosamfunn, regler og normer ramses opp. Fire landsbyer kjemper mot hverandre i tre forskjellige mesterskap. Vinnerne deltar på seiersfesten, taperne må dra tomhendt hjem. Guttene trenes opp til å bli idrettsutøver fra de er ung og entrer en stadion for første gang i tenårene. Litt sært, guttebarn tvinges inn i en rolle de ikke får velge selv. Men de har det da ikke direkte vondt, har de det? Eller?

"What is much more significant, on the other hand, and constitutes one of the singular features of W society, is not that the losers are excluded from the festivities - but that they are purely and simply denied their evening meal."

Og det er bare starten i en rekke forskrekkende faktum om samfunnet på øyen W. Mennene som taper konkurranser risikerer mye mer enn et måltid. De kan bli verbalt misbrukt, fysisk misbrukt eller rett og slett steinet til døde. De kan bli tvunget til å ta på seg skoene feil vei og løpe noen runder. Jo flere konkurranser man taper, jo mer utmattet og fysisk svak blir man. Måltidene er nøye planlagt. De får tre måltider som inneholder alt de trenger for å holde seg i live, men det fjerde måltidet (som kun vinnerne får) inneholder det man trenger for å kunne trene, for å bygge og opprettholde en god fysikk. Taperne forblir tapere. Sportslig mobilitet eksisterer kun på papiret.

Om ikke det høres grusomt ut kan jeg fortelle dere om jentenes skjebne. For det første blir fire av fem jentebarn drept etter fødselen. Det skal ikke være nok jenter til alle, bare nok jenter til at alle de viktigste samfunnsposisjonene kan bli fylt, til at populasjonen ikke faller drastisk. De som får æren av å beholde livet blir kledt naken når de er gammel nok og må løpe foran en fylt stadion. Bak dem løper menn som forsøker å ta dem igjen. Det lykkes de alltid med og premien er selvsagt jentene. De blir banket og voldtatt. Barna blir tatt fra dem og plassert i egne hjem hvor de lever sammen, hvor de eldste tar vare på de yngste. Det finnes ingen lykkelige familier. Det finnes ingen familier.

Poenget med historien om W? For de av dere som ikke har gjettet det anbefaler jeg å lese boken. Det siste kapittelet forklarer klart og tydelig hvordan Perec sine barndomsminner passer sammen med historien om W. Selv om jeg har avslørt mye av innholdet vil jeg si det er vel verdt å lese boken. Da får dere med dere Perecs egne ord og de vil påvirke dere. Hyggelig lesning er det ikke. Men de beste bøkene er sjeldent hyggelige.