Visitation

Forfatter: Jenny Erpenbeck
Utgivelsesår: 2008
Min utgave: 2010
Forlag: Portobello Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 150
ISBN: 9781846271908

TYSKLAND

"He himself pees off the balcony and defecates in the garden, but only because he would rather be alone for these activities. Only recently, now that they have penetrated deep into German territory, has the fury of the soldiers reached such a level that they are using the insides of their own bodies to wage war. The more German houses they set foot in, the more painfully they are faced with the question of why the Germans were unable to remain in a place where nothing at all, not the slightest little thing, was lacking."

I Visitation følger vi de menneskene som på et eller annet tidspunkt i løpet av 1900-tallet har vært tilknyttet den samme, nydelige tomten ved Brandenburginnsjøen i Øst-Tyskland. Vi møter den rike bonden og hans fire døtre, som eide hele tomten. Vi er med når han selger tomten, når den blir delt opp og når den midlertidig blir overtatt av russiske soldater. Vi er vitne til idylliske sommerminner og brutale forbrytelser. Vi er vitne til historie.

Erpenbecks bok blir ofte sammenlignet med Glassrommet av Simon Mawer fordi begge tar utgangspunkt i en fysisk struktur på en tomt i Tyskland. Begge romanene følger husets utvikling og begge er sentrert rundt 2. Verdenskrig, selv om handlingene starter tidligere og ender mye senere. Jeg har lest Glassrommet og syns det var en god bok. Likevel finnes det ingen tvil om at Visitation fester seg på en helt annen måte enn Mawers bok. Den følger ikke et spesifikt sett med karakterer, men heller alle som kommer i kontakt med tomten. Tomten er hovedkarakteren, ikke menneskene. Mens vi i Glassrommet er vitne til en families utvikling, er vi i Visitation vitne til verdenshistorie sett fra Tyskland. Vi er vitne til noe stort, til Erpenbecks fantastiske evner som forfatter.

Visitation har en tidløs kvalitet over seg, til tross for at tidsforløpet i boken er svært viktig. Det at vi kun får små glimt fra livene til karakterene skaper en spesiell og noe mystisk stemning. Erpenbeck vet å la de små glimtene telle. Hun forteller kun det viktigste, og hun forteller det i korte trekk. Likevel bryr jeg meg om hver og en av menneskeskjebnene jeg blir introdusert for.

"For three years the girl took piano lessons, but now, while her dead body slides down into the pit, the word piano is taken back from human beings, now the backflip on the high-bar that the girl could perform better than her schoolmates is taken back, along with all the motions a swimmer makes, the gesture of seizing hold of a crab is taken back, as well as the basic knots to be learned for sailing, all these things are taken back into uninventedness, and finally, last of all, the name of the girl herself is taken back, the name no one will ever again call her by: Doris."

Dette er en av de vakreste bøkene jeg har lest. Den gir oss et skremmende innblikk i hvor liten betydning hvert menneske har i det lange løp, hvor lite vi påvirker naturen. 100 år forsvinner over 150 sider. Men den viser også hvor stor betydning vi har i forhold til hverandre. Hvor mye mennesker påvirker hverandre, hvor kortene livene våre er og hvor tilfeldig det er om livet fylles av nydelige sommerminner eller brutale forbrytelser. Hvilken tid vi lever i og hvilke mennesker vi kommer i kontakt med er uhyre viktig for vår utvikling, men verden fortsetter uansett hvilket liv vi lever. Og vi er kun en kort bifortelling i vår verdens lange historie.