I Am Half-Sick of Shadows

Forfatter: Alan Bradley
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Delacorte Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 320
Utgave: Kindle

Alan Bradley er i siget. Bøkene om Flavia de Luce blir bedre og bedre. I Am Half-Sick of Shadows er den perfekte juleboken for de som liker serien. Familien de Luce bor i et gammelt herskapshus, Buckshaw, som tilhørte moren til Flavia, men etter hennes død har familien problemer med å beholde huset. Faren tjener rett og slett ikke nok til å kunne holde huset i stand. I et siste forsøk på å beholde Buckshaw takker Oberst de Luce ja til en forespørsel fra et filmselskap om å få filme inne på Buckshaw. Flavia er langt fra begeistret, da filmcrewet viser seg å være et hinder for de fleste av familiens juletradisjoner. Når hovedrolleinnehaveren, den vakre Phyllis Wyvern, blir funnet kvalt i sitt rom, blir det derimot en spennende jul for Flavia, som har løst flere drapsgåter tidligere.

Jeg har tidligere kritisert Alan Bradley for å gjøre Flavia for veslevoksen. Hun virker til tider mye eldre enn hun er. Men i denne boken kommer det klart frem hvor ung hun egentlig er. Den viktigste bihistorien i boken handler nemlig om Flavia sitt forsøk på å fange julenissen, for å bevise at han eksisterer. Søstrene har fortalt henne at julenissen ikke er virkelig, men Flavia nekter å tro på det. Flavia sitt forhold til søstrene er, mildt sagt, problematisk, og i denne boken avslører Bradley at det ikke er uten grunn. Flavia spør Feely hvorfor hun hater henne, og får som svar at hun ikke hater Flavia - det hadde vært mye enklere om hun hatet henne. Hvorfor, det får vi ikke svar på, men jeg regner med dette er et tema som vil bli grundig utforsket i en av de siste bøkene. Det er et sårt tema, og det påvirker Flavia i mye større grad enn hun ønsker å vise.

Vi får også mer informasjon om Dogger, som jeg vil si er den mest sympatiske karakteren i serien, og kanskje den viktigste karakteren utenom Flavia selv. Oberst de Luce er like fraværende som alltid. Han mistet konen sin og har aldri klart å forsone seg med det, men etter ti år er det vanskelig å sympatisere med ham. Han glemmer å være til stede for døtrene sine. Minner de ham for mye om det han har mistet?

Detektivgåten er mindre fremtredende i denne boken enn i tidligere bøker. Hele handlingen foregår på Buckshaw, og det er familien de Luce som er i sentrum, til tross for at de har en rekke gjester boende hos seg (faktisk hele landsbyen på et tidspunkt). Jo mer vi får vite om de individuelle medlemmene i familien og om familiens hemmeligheter, jo mer vil jeg vite. Jeg håper Bradleys siste bøker om Flavia minner mer om slektsromaner enn om krim. Jeg anbefaler serien uansett, også krysser jeg fingrene for at de siste bøkene i serien er tykkere enn denne.