Forfatter: Louis de BernièresUtgivelsesår: 1991
Min utgave: 1998
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 280
ISBN: 9780749399627
Louis de Bernières er en hvit, småfeit, nesten skallet mann, med en koselig engelsk aksent. Han virker sjarmerende og kanskje også litt kjedelig. Mitt førsteinntrykk av forfatteren etter å ha sett ham i et intervju i en youtube video er at han er seriøs, intellektuell og harmløs. En koselig brite, som kunne passet som professor. Man må lese bøkene hans for å forstå hvilket geni denne mannen virkelig er. Han er original, morsom, oppfinnsom, høyst intelligent og så langt fra kjedelig som man kan komme. Jeg har tidligere skrevet at han har et fyrverkeri av en skrivestil, som engasjerer så til de grader. Han vet å underholde leseren. Men han setter også krav. Man må følge med, man må gi bøkene den oppmerksomheten de fortjener, for man kan fort ramle av lasset. Han introduserer mange karakterer, hver og en fullstendig unik, og han bytter synsvinkler gjentatte ganger i bøkene sine. La deg engasjere. Les nøye. Gi Louis de Bernières en sjanse. Du vil ikke angre! Jeg erklærer herved min kjærlighet for denne fantastiske mannen og hans fortellinger. Og jeg har enda ikke lest den han regner som sin beste, Birds Without Wings" og heller ikke publikumsfavoritten "Captain Correlli's Mandolin". Så over til dagens omtale:
"He read his own obituary and an editorial lamenting his demise and praising his fortitude, and immediately began to think up witty ways of writing to the paper to announce his continued and uninterrupted existence. The other two joined in the game with enthusiasm, and soon all three of them were howling with laughter and emptying bottles at a rate which would have alarmed even a depressed Scandinavian."
Senor Vivo heter egentlig Dionisio Vivo og er en professor i filosofi. Han skriver brev til en avis hvor han kritiserer narkotikaeliten og myndighetens mangel på tiltak mot nevnte "mafia". Som resultat prøver denne eliten, og da spesielt lederen, El Jerarca, å skremme Dionisio ved å legge igjen lik i hagen hans. Det kommer nye lik med jevne mellomrom, men heldigvis ingen Dionisio kjenner. Det kommer dog til å endre seg. Dionisio lar seg ikke skremme, og det får grusomme konsekvenser.
Bøkene til Louis de Bernières er alltid morsomme. Men de inneholder også lidelse. Humoren gjør det lettere å komme gjennom lidelsene, samtidig som man forstår alvoret. Senor Vivo er intet unntak, men det er nok likevel den boken jeg har slitt mest med å komme meg gjennom. Rett og slett fordi det som skjer er for jævlig. Siste delen av boken beskriver handlinger du ikke vil lese om i en historie basert på virkeligheten. Jeg tok en pause fra denne boken etter 22. juli, for virkeligheten var grusom nok.
Når det er sagt er dette en viktig bok, en viktig trilogi og bør være interessant for alle som fascineres av Latin Amerika, politikk og sosiologi. Dessuten, og nå gjentar jeg meg selv, er skildringene og plottene til forfatteren så ufattelig underholdende at det ikke burde være mulig å mislike dem. Dette blir en kort omtale, kort og godt grunnet at jeg ikke har mye nytt å si. Line, Bente og Astrid Terese har skrevet grundige og gode omtaler som jeg anbefaler alle å lese. Det meste jeg skrev om den første Latin Amerika boken gjelder også i denne, selv om jeg må innrømme at jeg syns Don Emmanuel var hakket bedre enn Senor Vivo. Uten at jeg helt vet hvorfor.
Senor Vivo er den andre boken i Louis de Bernières sin Latin Amerika trilogi. Hvis du vil lese mer om hva jeg syns om den første, The War of Don Emmanuel's Nether Parts, trykk her.
Dette var en nydelig omtale, og jeg hiver meg med på din kjærlighetserklæring til Louis de Bernières. Han må være en fantastisk mann. Jeg likte også Don Emmanuel hakket bedre, og har kommet frem til at det er fordi personskildringene er skarpere, og at boken veksler mellom flere fargerike personer enn denne gjorde. Den politiske satiren er også mer fremtredende. Jeg er forresten veldig glad for at du valgte akkurat det sitatet, for jeg ville gjerne ha det med, men måtte stryke det fordi det var altfor mange gode å velge mellom.
SvarSlettJeg hadde akkurat lest ut boken da jeg slo på nyhetene 22. juli, og ble helt satt ut av timingen. Å ha bokens hendelser så ferskt i minnet samtidig som så mange mennesker ble drept i mitt eget land ble nesten for mye for meg. Jeg skjønner godt at du slet med å lese den etterpå, for det var trist nok å lese den uten en slik kontekst. Men det er samtidig derfor den er så viktig.
Jeg sier det enda en gang: Les Kaptein Corelli! Jeg skal snart gjøre et unntak fra regelen min om å lese bøker bare en gang, for den er for vakker til ikke å hentes frem flere ganger i løpet av et liv.
Alle bøkene jeg har lest av Louis de Bernières har vært fulle av fantastiske sitater. Kill your darlings blir en nødvendighet når man skal skrive omtale. Men da er det fint at vi er flere som skriver =)
SvarSlettJeg opplever nå et Bernières-kick, og skal ta din anbefaling til hjertet og begynne på Captain Correlli, akkurat nå! Leste nettopp ferdig en bok, og har derfor all verdens tid til å begynne på en ny. Dessuten har jeg senvakt i morgen og kan derfor bruke både kvelden og dagen på å komme skikkelig inn i boken. Jeg gleder meg også vilt til å lese Birds Without Wings, men det får bli Correlli først.
Det jeg liker med Louis de Bernières er den sjeldne kombinasjonen av oppfinnsomhet, et nydelig språk, stor underholdningsfaktor og viktige historier. Jeg har lest mange nydelige bøker som tar opp viktige temaer, men de underholder sjelden på samme måte som en spennende ungdomsbok eller en lettlest roman. Underholdningsromaner og store litterære perler er som regel to vidt forskjellige ting, men Louis de Bernières klarer å kombinere de to aspektene. Derfor tror jeg at de fleste kan like hans bøker. Det eneste problemet er at de ikke nødvendigvis er lettlest. Og det pleier de fleste bestselgerne å være. Bøkene krever skikkelig konsentrasjon, men tenk så mye vi får igjen for det!
Jeg håper du liker den like godt som jeg gjorde! Og jeg er helt enig i oppsummeringen din av stilen hans. Bøkene er mindre lettleste enn underholdningslitteratur, men der var Kaptein Corelli et unntak for meg. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og husker den som veldig lettlest. Men jeg leste den på norsk, det er mulig originalen er tyngre. Er veldig spent på hva du synes om den:-)
SvarSlett