The War of Don Emmanuel's Nether Parts

Forfatter: Louis de Bernières
Utgivelsesår: 1991 (1990)
Forlag: Vintage Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 376
ISBN: 9780749391300

"When the spoilt and haughty Dona Constanza tries to divert a river to fill her swimming pool, she starts a running battle with the locals. The skirmishes are so severe that the Government dispatches a squadron of soldiers led by the fat, brutal and stupid Figueras to deal with them. Despite visiting plagues of laughing fits and giant cats upon the troops, the villagers know that to escape the cruel and unusual tortures planned for them, they must run. Thus they plan to head for the mountains and start a new and convivial civilisation." (bookdepository.co.uk)

Tonen er satt fra første side:

"The Capitan then shot the driver through the head and liberated entirely the truck, its contents, and many thousands of peso. The Lieutenant began to write a brief report on the driver - 'shot whilst resisting arrest' - and sealed it in an envelope with the man's identity card; meanwhile the Capitan took the truck and the jeep to the farm with the airstrip and sold the marijuana to the gringo with the aeroplane for many more thousands, then he sold the truck for next to nothing to a white farmer who could arrange the documents, and then he drove in the jeep back to his platoon's encampment by the river."

Språket og skrivestilen til Bernières er nok til å sende meg til skyene. Han skriver virkelig som en gud, og gir meg lyst til å lese så sakte som mulig for å absorbere mest mulig, for å få med meg hver detalj. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive hva som gjør det genialt, men prøver likevel. Han skriver om et meget seriøst tema, om maktmisbruk, diktatur, drap, voldtekter. Men han bruker humor som et middel for å vise grusomhetene. Makaber humor. Likevel har han en lett penn. Det virker uanstengt. Språket flyter naturlig, til tross for at han holder seg på et sinnsykt detaljnivå i sine beskrivelser av både mennesker, natur og handlinger. Det er enkelt å se for seg handlingen i boken, og engasjement fra leseren er ikke vanskelig å opparbeide seg når det man leser er resultatet av et tydelig engasjement fra forfatterens side.

Karakterene fra landsbyen er like snodige som de er livlige. Delene av boken som handler om deres dagligliv og små irritasjoner og gleder er herlig lesning. Minner om Notwithstanding av samme forfatter, men med vidt forskjellige karakterer, som reagerer på hver sin måte på landsbylivets oppturer og nedturer. En annen forskjell er at idyllen ikke varer like lenge i forfatterens oppdiktede latinamerikanske land som i hans England. En jente blir voldtatt av soldater. Befolkningen gjør opprør. Det hele ender med at flere blir drept av en granat. Det er nok av slike tragiske hendelser i boken. Skrivestilen gjør dog at boken kan være underholdende og til tider lystig selv med så dystre og alvorlige hendelser. Dessuten er det ikke utelukkende grusomt, alt det som skjer i boken.

Alt skal heller ikke tas dønn alvorlig, som når de døde møtes og gifter seg, eller når det plutselig dukker opp en skokk med katter, eller når soldater som har vært frosne i 200 år blir tint og tvunget til å jobbe som slaver. Til tider grenser handlingen til det absurde, men forfatteren går aldri over grensen. Det er hele tiden mening i det han skriver - leseren (jeg) tar poengene han prøver å få frem (de tydeligste i det minste, skal ikke på død og liv love å ha forstått alt). Jeg liker godt de "magiske" delene av boken, og de absurde. Det passer både til den sinnsyke historien og til det fyrverkeriet av en skrivestil som forfatteren bruker.

Både språket og handlingene i boken er til tider svært ironisk. Følgende sitat er et eksempel på det:

"..Indians made very inadequate slaves. They would not give up their gods and preferred to starve themselves to death rather than submit to indignity. The Negroes on the other hand, being from different parts of West Africa, had no common language, so it was a simple matter to confuse them and to brutalise them into being enlightened by Christianity."

Som dere kanskje skjønner er ironien et virkemiddel for samfunnskritikk. Selv om det er mye å kritisere i et land med autoritært styre, korrupte politikere, korrupte soldater, fattigdom, vold og lite frihet viser Louis de Bernières også det vakre og spesielle med denne delen av verden, og med innbyggere som kjemper for en bedre tilværelse. Han viser mange sider av et latinamerikansk samfunn, og det er en fantastisk reise vi får være med på, full av nedturer, men ikke uten oppturer.

Jeg kan ikke rose Louis de Bernières nok. Historien er viktig, interessant og høyst underholdende. Fantasien til denne mannen er omtrent så vill og fantastisk som den kan bli, og kan har evner til å levendegjøre fantasien sin gjennom et rikt karaktergalleri og en skarp penn som jeg misunner ham enormt. "The War of Don Emmanuel's Nether Parts" er utrolig nok den første boken av Louis de Bernières, og er første del i hans Latin Amerika trilogi. Så snart jeg kommer meg gjennom min planlagte leseliste skal jeg begynne på nr. 2, "Senor Vivo and the Coca Lord".

Dette er min bokomtale nummer 100 (yay!!). Ingenting er bedre enn å kunne skrive om denne helt unike og brilliante boken på min lille jubileumsdag. Hvis du som leser dette tenker at boken kan være noe for deg, ikke stuss. Les den! Avslutter med et Monty Pyhton-esque sitat:

"The People's Liberation Force were mainly a demolition group, whereas, for example, the People's Vanguard were mainly an ambushing group, the People's Liberation Front dealt mostly with kidnapping, the Popular Action Front specialised in blackmail and extortion, and the Revolutionary Socialists in assassinating important people. The People's Liberation Force probably chose their particular speciality because it was one of the safest; there is, after all, very little danger in planting bombs and then retreating to a safe distance."