Dagens tips!

For de av dere som ikke har fått det med dere, og sånn i tilfelle hun hvisker litt for stille, så skriker jeg det ut her:

KARIN ER TILBAKE!!! MED NY BLOGG!!!



Så vet dere det. Dagens gladnyhet! Link, spør dere? Den er grei: Karinleser (igjen)! Hurra! (sorry, tok litt av med utropstegn)

En ivrig liten kar

Tanken på å opprette en hundeblogg hvor jeg kan legge ut bilder av mitt lille vidunder er så absolutt til stede, men akkurat for øyeblikket har jeg såvidt tid til å oppdatere bokbloggen innimellom. Derfor klarer jeg ikke å motstå fristelsen til å legge ut noen hundebilder her i ny og ne. Jeg lover å lage en ren hundeblogg til sommeren slik at dere som ikke er like hundefrelst som meg kan slippe alle hundeinnleggene. Heldigvis vet jeg at det finnes en del dyremennesker i bokbloggverden =D

Meg og Echo dro til Osterøy på lørdag hvor han fikk leke med to dalmatinere og en langhåret dvergdachs. Echo var veldig forsiktig og tilbaketrukket i starten, men fant etterhvert ut at de store dalmatinerne var snille som lam.

Notre-Dame de Paris

Forfatter: Victor Hugo
Utgivelsesår: 1831
Min utgave: 1996
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 501
ISBN: 9780140622225

"It is three hundred forty-eight years, six months, and nineteen days ago today that the citizens of Paris were awakened by the pealing of all the bells in the triple precincts of the City, the University, and the Town."

Paris, 1482: Presten Frollo forelsker seg i den vakre sigøynerpiken Esmeralda, men hun vil ikke ha ham. Hennes hjerte tilhører soldaten Phoebus, en sjarmør som er vant med at damene faller som fluer. Frollo forsøker desperat å få Esmeralda til å elske ham, uten nytte. Hvis ikke han kan få hennes skal heller ingen andre få kjenne hennes kjærlighet...

Her snakker vi ikke om et trekantdrama, men heller et femkantdrama (!) når det viser seg at både poeten Gringoire og den stygge pukkelryggen Quasimodo også vil ha sigøyneren. Phoebus er vel den eneste som ikke vil ha henne, selv om hun lever i håpet helt til slutten. Gringoire skifter forsåvidt fokus etter hvert, og hans nye "kjærlighet" ga meg nesten latterkrampe. Hugo bringer definitivt humor til en ellers dyster bok. Plottet kan neppe sies å være det beste med denne boken. Kjærlighetsdrama-delen av boken var nesten mer morsom enn tragisk. Styrken til Hugo ligger et helt annet sted.

Beskrivelser, beskrivelser og atter beskrivelser. Høres kjedelig ut? Det er faktisk ikke det. Han gir liv til en by de fleste kjenner på et tidspunkt ingen kjenner. Han tar det for gitt at leseren kjenner Paris som sin egen bukselomme, så beskrivelsene handler ikke om at leseren skal bli kjent med byen, men heller at leseren skal forstå forskjellene mellom Paris i 1482 og i 1831. Han fryder seg også over likhetene, det som gjenstår av en annerledes og tapt tid. Jeg har sjelden følt meg så tilstede mens jeg har lest en bok. Jeg var der, i Paris på slutten av 1400-tallet, og ikke bare kunne jeg se det for meg, jeg fikk også stor kunnskap om skikker, hverdagsliv og politikk i middelalderens Paris. Hugo utdanner meg, og jeg liker det. Hans språklige valg gjør det aldri tørt og kjedelig.

Noen av karakterene er herlig komplekse, som Frollo og Quasimodo. Frollo tok seg av Quasimodo fra han var fire år gammel, da ingen andre ville ha ham. Han ga ham et hjem, trygge rammer og en profesjon - ringeren i Notre Dame. Han har i utgangspunktet et mål, å lære mest mulig om alkymi for å kunne forvandle metaller til gull. En kjemiker med en drøm... Fokuset skifter når han møter Esmeralda. Intensjonene er gode, men når hun avviser ham klarer han ikke å se forbi sin egen skam og hater henne og alle som står i veien for ham. Quasimodo er forhatt, kun på grunn av hans utseende. Esmeralda er den eneste personen i verden som viser ham vennlighet, annet enn Frollo, og for det elsker han henne. Selv om hun ikke orker å se på ham.

"The presence of this extraordinary being infused the cathedral with a certain breath of life. There seemed to escape from Quasimodo - at least so said the exaggerated superstitions of the crowd - a mysterious emanation which enlivened all the stones of Notre-Dame, and made the ancient church pulsate to its very entrails. When it was known that he was there, it was enough to make you think you saw life and motion in the thousand statues of the galleries and doorways. And indeed, the cathedral seem like a creature, docile and obedient in his hands. She waited upon his will to lift up her loud voice; she was possessed by him; she was filled with Quasimodo, as with some familiar spirit. You would have said that he made this immense structure breathe."

Andre karakterer er stereotypiske og kjedelige. Phoebus er en flørt og selvdigger. Kunne ikke brydd seg mindre om Esmeralda. Hun er pen, han vil ligge med henne. Det er det. Esmeralda er søt og uskyldig og ganske naiv. "Damsel in distress", uten evne til å hjelpe seg selv. Den kjedeligste karakteren i boken. Gringoire er min favoritt. En håpløs poet som krevet et publikum som ikke vil følge med. Han vil ha Esmeralda, men aksepterer at hun ikke vil ha ham. Når han ikke får kvinnen skifter han fokus. Ikke mot hevn, men mot noe annet. Først dyr, så stener. Dikteren skaper mange avbrekk fra den ellers så mørke og tragiske historien. Han er et friskt pust.

Hva er det med Hugo og digresjoner? Vi forlater hovedhandlingen gjentatte ganger, både i starten når vi holder på å bli kjent med karakterene og på slutten, midt i det mest spennende partiet. Noen av digresjonene har et poeng, du må bare være tålmodig. Andre kunne egentlig vært utelatt, men gjør boken uforutsigbar og artig. Jeg måtte riste på hodet av Hugo gjentatte ganger mens jeg leste boken, men jeg liker det. Han må ha vært en merkelig mann. Han fascinerer meg. Boken fascinerer meg.

"Our readers must excuse us if we stop a moment to investigate the enigmatic words of the archdeacon: 'This will kill that. The book will kill the edifice'."

Hugo var en sterk motstander av dødsstraff og viser det svært tydelig i boken. Han kritiserer metodene som blir brukt for å finne sannheten etter at forbrytelser er begått og kan kritiserer straffen. Når Esmeralda blir truet med tortur nøler hun ikke med å tilstå. Uten at hun er gjerningsmannen (gjerningskvinnen?). Ikke at noen bryr seg om skyldsspørsmålet. Hun er sigøyner, hun har magiske krefter, hun er en heks. Heng henne! Hvem bryr seg om at mannen hun er beskyldt for å ha drept ikke er død og ikke ble knivstukket av henne?

"She had overestimated her strength in braving these tortures. Poor child whose life till then had been so joyous, so pleasant, so sweet - the first experience of pain had vanquished her."

Selv om plottet ikke er det mest originale eller spennende er det ingen grunn til å la være å lese boken. Den har lag på lag på lag (dog et par urelevante lag). Man kan finne samfunnskritikk, humor, svart humor, nydelige beskrivelser, grusomme beskrivelser, morsomme karakterer, motbydelige karakterer, selvgode karakterer, komplekse karakterer. En historisk roman som virkelig transporterer deg til Paris i 1482. Jeg har vært helt oppslukt hver gang jeg har åpnet boken. Den er kanskje ikke for alle, men den har mange kvaliteter og er aldri kjedelig (med ett unntak - A Bird's View of Paris). Jeg skulle likt å studert hjernen til Hugo. En merkelig mann og en merkelig bok. Men dæven så genial!

Topp ti tirsdag

Denne ukens tema er "vårens 'skal lese'-haug", og de ti bøkene jeg gleder meg mest til å lese denne våren er følgende:

1. Evelyn Waugh - Brideshead Revisited.

Jeg har ikke sett filmatiseringer, jeg vet nesten ingenting om boken, men likevel er denne en must read. "Simply unputdownable!" skriver en leser på Amazon.com. Jeg tror aldri jeg har lest noe negativt om boken. Britene skuffer sjelden.

2. Charles Dickens - David Copperfield.

Det er på tide å lese flere bøker av Dickens. Jeg har mål om å lese åtte av hans romaner i år, og har kun lest en foreløpig. David Copperfield har jeg hatt planer om å lese siden jeg var 15 år, så det begynner å bli på tide.

3. Philippe Claudel - Grå Sjeler.

Den første Claudel-boken jeg kjøpte, og den eneste jeg enda ikke har lest. Det kommer en ny norsk oversettelse nå i vår, men før jeg leser den vil jeg lese den som har stått i bokhyllen i flere år. Det kan jeg endelig tillate meg å gjøre siden jeg snart kan plassere en ny i bokhyllen.

4. Aesop's Fables.

Den er på 1001-listen og må derfor leses. Hvis dere mener jeg bør ha en bedre grunn kan jeg gi følgende: fabler er artig lesning og det er alltid spennende å lese bøker som ble skrevet for flere tusen år siden. Det blir som å oppdage en helt ny verden, som ofte viser seg å være overraskende lik vår egen.

5. Ivan Goncharov - Oblomov.

2012 er året jeg skal lese masse russiske klassikere, og jeg har skjønt at Oblomov er et must i den sammenhengen. Det er i alle fall det jeg leser på librarything.

6. Stefan Zweig - Amok.

Jeg har heldigvis en rekke uleste bøker og noveller av Zweig, noe som betyr at jeg har masse godt i vente. Denne våren skal jeg lese Amok, som er på 1001-listen, pluss tre andre noveller i novellesamlingen. Jeg kjøpte selvbiografien hans da jeg var i Salzburg, den skal også leses, men det er mulig den må vente til sommeren kommer.

7. John Banville - The Sea.

Jeg kjøpte den i Oslo i begynnelsen av månden, etter å ha vurdert å kjøpe den i flere år. Det er noe med den som tiltaler meg, uten at jeg helt vet hva. Blir spennende å lese den og å forhåpentligvis oppdage hvorfor den virker så god.

8. Leo Tolstoy - Childhood, Boyhood og Youth.

Hans første utgivelser må nesten leses. Er det her Coetzee har funnet inspirasjon til sine egne selvbiografiske verk?

9. Ivo Andric - The Bridge Over the Drina.

Nok en 1001-bok som virker forlokkende. Anbefalt av Rose-Marie.

10. Sigrid Undset - Kristin Lavransdatter.

Det begynner å bli på tide å lese de store norske klassikerne, så denne våren begynner jeg med Kristin Lavransdatter.

Februarstatistikk

Dette innlegget har jeg vegret meg for å skrive, for februar var den dårligste lesemåneden jeg har hatt siden jeg begynte å blogge. Statistikken kan gjennomgås kjapt og enkelt:

- Jeg leste tre bøker i februar:

1. Julian Barnes - England, England
2. Richard Wiseman - Paranormalitet
3. Philip Pullman - Northern Lights

- To fikk terningkast 5, en fikk terningkast 4.

- Alle forfatterne er britiske.

- Alle forfatterne er menn.

- Sidetall lå på mellom 250 og 400. Ganske standard, med andre ord.

Siden det ikke ble så mye å skrive om fra februar tar jeg en gjennomgang av litteraturmålene mine for 2012. Hvordan ligger jeg an?

1. Fullføre alle bøkene i Lines lesesirkel.

Her ligger jeg godt an. Har fullført de to første bøkene og er godt i gang med den tredje.

2. Fullføre ti bøker fra 1001-listen, ikke medregnet bøkene i Lines lesesirkel.

På dette punktet ligger jeg foran skjema. Har fullført to 1001-bøker som ikke er med i lesesirkelen, nemlig The Kreutzer Sonata av Tolstoy og The Master and Margarita av Bulgakov. I tillegg holder jeg på med en tredje, The Vicar of Wakefield av Oliver Goldsmith, og planlegger å lese flere i mars.

3. Lese åtte bøker skrevet av Charles Dickens.

I år har jeg kun lest en, men jeg tror jeg skal klare å nå målet likevel. Satser på å lese en til før sommeren starter, for så å lese tre i sommer og tre i høst/vinter.

4. Lese ti faktabøker.

Jeg har lest to. Fortsetter jeg med en i måneden klarer jeg kanskje tolv. Men det spørs om jeg rekker å lese faktabøker i mars.

5. Lese 100 bøker i løpet av året.

Jeg kommer ikke til å klare det i år, med mindre jeg leser sinnsyke mengder etter 1. juni. Jeg rekker over altfor lite nå som jeg skriver masteroppgave, og jeg har i tillegg en del tykke bøker på leselisten, som vil kunne ødelegge for dette målet. Jeg går for kvalitet over kvantitet i år, selv om jeg normalt liker å få til begge deler. Har lest 12 bøker så langt, burde ha lest over 20.

6. Lese åtte bøker i Discworld-serien.

Jeg har ikke lest en eneste en så langt i år. Tror jeg sparer Pratchett til de travleste mai-dagene. Da kan det være fint med noe lettlest og morsomt innimellom innleveringsstress.

7. Lese ti bøker fra Jorden Rundt på 200 Bøker-utfordringen.

Jeg har ikke oversikt i det hele tatt. Skal se nøye på dette målet når jeg får tid, men regner med at de ti bøkene må leses etter 1. juni, med mindre jeg snubler litt tilfeldig over nye land før den tid.

8. Lese de nominerte til Booker-prisen.

Dette kan ikke gjøres før vi vet hvem de nominerte er, og det blir nok i sommer en gang. Regner med at jeg leser alle og koser meg med dem, som jeg gjorde i fjor.

Bloggen min har bursdag!

Og det har jeg prestert å glemme. Men nå er det faktisk slik at bloggen min har toårsdag i dag, noe jeg planlagte å feire med giveaway. Planen skal utføres, men i og med at både dagen og kvelden skal tilbringes på lesesalen, kommer det neppe et giveaway-innlegg før i morgen. Brownies skulle jeg også bake, men det er dårlig med bakeutstyr på lesesalen. Det får bli en liten melkesjokolade-cookie til lunsj og kinamat til middag i stedet. Hurra for bloggen min! Det er ikke hver dag man får lov til å feire eget arbeid.

Gratulasjoner må selvsagt sendes til Julies Bokbabbel som også feirer seg selv i dag! Tenk at vi har blogget i to år. For min egen del tror jeg at det blir ganske mange bloggår til, og jeg håper at Julie også kommer til å fortsette lenge.

Hvor kommer de egentlig fra?

Russerne er ikke alltid russere. Eller er de det? Jeg plasserer forfattere i bokhyller organisert etter hjemland, og er helt i villrede angående hvor jeg skal plassere følgende forfattere:

Mikhail Bulgakov (1891-1940). Han ble født i Kiev, som på den tiden var en del av Det russiske keiserdømmet. Han flyttet ikke til det som i dag er Russland før i 1919. Jeg er usikker på hvilken nasjonalitet foreldrene hadde. I 1921 flyttet han til Moskva og bodde der resten av livet. Er han russisk eller ukrainsk?







Nikolai Gogol (1809-1852). Også han ble født i det som i dag er Ukraina, og faren var ukrainsk. Området var på den tiden en del av Det russiske keiserdømmet. Han bosatte seg i St. Petersburg i 1828. Russiske redaktører så på Gogol som en ukrainsk, heller enn en russisk, forfatter. Han bodde i en rekke europeiske land, men dro til slutt tilbake til Russland. Er han russisk eller ukrainsk?



Jeg har ikke sjekket ordentlige kilder, men heller brukt wikipedia. Kan dermed ikke garantere at alt av faktaopplysninger stemmer. Jeg har alltid tenkt på begge forfatterne som russiske, men er de ikke egentlig ukrainske i og med at de begge er født og oppvokst i Ukraina? Samtidig så tilbragte de størsteparten av livene sine i Russland, og det var der de fikk sine litterære gjennombrudd og skrev de fleste av sine historier (eller, Gogol skrev nok en del mens han bodde i diverse europeiske land). Hva sier dere? Hvilken bokhylle bør de plasseres i? Er de russiske fordi Ukraina på den tiden var en del av et russisk imperium?

The Wind in the Willows

Forfatter: Kenneth Grahame
Utgivelsesår: 1908
Min utgave: 2008
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 193
ISBN: 9780099511830

"The Mole had been working very hard all the morning, spring-cleaning his little home."..."It was small wonder, then, that he suddenly flung down his brush on the floor, said 'Bother!' and 'O blow!' and also 'Hang spring-cleaning!' and bolted out of the house without even waiting to put on his coat."

Mole kommer seg til overflaten og begir seg ut på tur i det fine været. Ved elven møter han Rat, en intelligent vannrotte, og de knytter vennskapelige bånd. Rat lærer Mole hvordan han skal te seg på elven, og hvor godt livet kan være ved elven i solen. Gjennom Rat stifter han også bekjentskap med urokråken Toad, som har en ny fascinasjon annenhver måned. Denne måneden er det biler som er gøy. Toad bor i Toad Hall og er en rik, men sta og egenrådig padde. Sammen opplever de mye. Mole glemmer sitt gamle hjem.

Det meste er nytt for Mole. Han er forsiktig, men nysgjerrig, og vil gjerne møte Badger, som bor i skogen. Men Rat advarer ham mot å besøke Badger, for han liker ikke alltid å få besøk. Det er best om Badger møter dem. Mole vil ikke ignorere Rat sine råd, så han holder seg unna skogen. En dag tar nysgjerrigheten likevel overhånd, og nok en gang begir Mole seg ut på eventyr. Desverre går han seg vill, og hadde nok ikke klart seg hvis ikke Rat hadde oppdaget at han var vekke og funnet ham i skogen. Sammen klarer de å snuble over Badger sitt hjem, og der møter de en vennlig og hjelpsom grevling. Nok et vennskap er skapt.

Jeg forelsket meg fullstendig i den første delen av historien. Den er idyllisk, akkurat passe barnslig, og karakterene er helt særegne og herlige. Badger krever respekt, men til gjengjeld gir han alt han kan. Water Rat er intelligent og kan bli irritert på sine venner, men angrer alltid, og gjør alt for å gjøre det godt igjen. Mole er trofast og forsiktig, men uhyre nysgjerrig og vil gjerne møte nye dyr og lære mest mulig. Toad er et umulig lite stabeist som har høye tanker om seg selv, men som samtidig har en viss sjarm. Språket er godt og tonen er lystig og optimistisk. Det er vanskelig å se for seg at idyllen skal sprekke...

... men sprekke gjør den. Toad kjøper biler, kræsjer biler, får trøbbel med politiet og bruker opp store deler av arven sin. Vennene er bekymret og ønsker å hjelpe til, men det er blitt vinter, og da er det ikke vanlig at dyr bruker mye krefter på noe som helst, spesielt ikke på å fikse enn håpløs padde. Våren kommer sakte men sikkert, og vennene tar affære. De flytter inn i Toad Hall, og stenger Toad inne på rommet sitt. Badger snakker med Toad, men lykkes ikke i å overtale ham til å opptre fornuftig. En dag klarer Toad å lure Rat til å hente en doktor, og i mellomtiden rømmer Toad ut vinduet. Han går til nærmeste by og der ser han en bil. Trangen til å kjøre den tar overhånd, og bilturen ender i katastrofe. Toad dømmes for tyveri og for å være frekk mot politiet. Straffen: 20 år i fengsel.

The motor-car went Poop-poop-poop,
As it raced along the road.
Who was it steered it into a pond?
Ingenious Mr Toad!

Stakkars Toad, helt alene i fengselet. Jeg skal ikke røpe hvordan det går etter dette, men jeg kan nevne at prøvelsene ikke er over for den ufornuftige padden. Men han har trofaste venner som fremdeles kan lære ham å bruke sunn fornuft, og som kan jekke ned egoet hans.

Selv om historien beveger seg fra barnetv-idyll til heseblesende togjakt, tyveri, fengsling, rømning, pistolskudd, krig og diverse annet man ikke forventer i en bok for barn, endrer ikke språket og tonen i boken seg. Den er fremdeles lystig og optimistisk, selv i de mest håpløse situasjoner. Det gjør at en bok som kunne blitt mørk og dyster holder seg fornøyelig gjennom hele historien. Uansett hvor ufordragelig Toad oppfører seg slutter man aldri å heie på ham. Som de beste barnebøkene finner man selvsagt moral i Grahame sin historie, og de handler om å sette pris på de vennene man har, og å være fornuftig og ydmyk, uten at det betyr at man aldri kan ha det gøy.

Det som overrasket mest var nok hvor voksne enkelte av situasjonene i boken var. Da Rat, Mole og Badger prøver å hjelpe Toad fikk jeg assosiasjoner til narkotikaavvenning. På slutten av boken må vennene komme seg forbi bevæpnede vakter for å ta tilbake Toad sitt hus. Og Toad selv, han lærer sakte og nesten ikke i det hele tatt, før helt på slutten. Han er ikke akkurat et godt forbilde for barn, selv om han er en av hovedkarakterene i boken, og god innerst inne. Han jekker seg nok til at leseren forstår at han har lært noe, men jeg tviler på at han ga slipp på alle sine negative karaktertrekk helt og holdent.

Både den første og andre delen var ypperlig lesestoff, og jeg tror nok både voksne og barn vil kose seg med boken. Spesielt voksne, faktisk. Den overrasket igjen og igjen, samtidig som den aldri helt ga slipp på idyllen fra begynnelsen av boken. Historien var god, karakterene var knallgode. Anbefales til alle som liker fornøyelige karakterer og eventyr.

En bergenser i Oslo

Dagen i dag har blitt brukt til å utforske spennende butikker i Oslo. Ironisk nok begynte vi med Clas Ohlson, som verken er spennende eller lokal, dog veldig praktisk, men vi kom oss etter hvert videre til butikker vi ikke er godt kjent med fra før. Jeg fant meg kjole og dressjakke på Mango, en klesbutikk vi kun har en av i Bergen, og hvor jeg aldri har handlet tidligere. Tanum fikk et besøk, og den må jeg si at passet under kategorien "spennende butikker i Oslo". For det første var den enorm. For det andre var den ryddig og koselig. For det tredje hadde den ekstremt høye bokhyller med lange stiger. En genial bokhandel som jeg tror jeg skal avlegge et besøk til før jeg drar hjem. Den eneste Tanum'en vi har hjemme er på Flesland og er ikke akkurat svær. Norli i Universitetsgaten måtte jeg også innom, for den er koselig og der får jeg rabatt. Tronsmo spares til i morgen i og med at jeg ikke orket å bære flere bøker etter besøket i Universitetsgaten.



Vi kom oss til Bogstadveien og tok runden der også, og venninnen min forelsket seg i en klesbutikk som het Massimo Dutti. Selv snublet jeg innom en kjent og kjær skobutikk hvor jeg kjøpte meg Uggs, til tross for min venninnes protester. Ja, de er stygge, men på en koselig måte. Også var de billig. Monsoon og zara fikk et besøk, uten at vi ble spesielt imponert. Veskebutikk fant vi, og en veldig stilig italiensk restaurant med god mat og god service. Hadde jeg visst hva den het skulle jeg gitt dem litt gratis reklame, men gullfiskhukommelsen min tillater ikke det.

Så til det viktigste: hvilke bøker kjøpte jeg?

- Leo Tolstoy: Hadji Murat
- Leo Tolstoy: Childhood, Boyhood, Youth
- Nikolai Gogol: The Collected Tales of...
- Ivan Goncharov: Oblomov
- Ismail Kadare: 3 Elegies for Kosovo
- John Banville: The Sea
- Kazuo Ishiguro: An Artist of the Floating World
- Vladimir Nabokov: Lolita
- E.M. Forster: A Room With a View

En fin dag, med en god fangst. Selv om vi var ganske sliten på slutten.

Topp ti motbydelige karakterer + Oslotips

Jeg stjeler ideen til Tussi og lager en topp ti liste over motbydelige karakterer i litteraturens verden:

10. Daffy og Feely de Luce. De eldste søstrene på Buckshaw gjør alt de kan for å gjøre livet til lillesøster Flavia til et helvete. Det er krig - en urettferdig krig i og med at de eldste rotter seg sammen mot den yngste. Det virker som om de virkelig hater henne, men det ligger nok noe mer bak. Forfatteren hinter om at vi får svar på hva sånn etterhvert. Foreløpig er de søstrene fra helvete.

9. Herr Grandet. Faren til Eugenie Grandet er en kald fisk, som kun bryr seg om penger. Datteren og konen lever som fattigfolk, selv om Herr Grandet er en velstående mann. Pengene hans skal ikke brukes, spesielt ikke på uviktige ting som mat og oppussing av huset. Når broren trenger finansiell hjelp nekter han å bidra. Når datteren gir vekk det lille hun har av penger for å hjelpe en venn stenger han henne inne på rommet og nekter å ense henne. Han oppfører seg som om hun ikke eksisterer. Han styrer livene deres med jerngrep.

8. Catherine Earnshaw. En mer selvopptatt, barnslig, sta og irriterende karakter skal du lete lenge etter. Jeg godtet meg når hun døde. Good riddance.

7. Denethor. Mannen som ikke kunne elske sin yngste sønn før han lå for døden. Mannen som ville ta sønnen med seg i døden. Mannen som visste hva som ville skje men som ikke gadd å prøve å forhindre det. Jeg er vanligvis mer opptatt av bøker enn filmversjoner, men John Noble gjør en fantastisk jobb i rollen som denne særdeles ubehagelige og motbydelige mannen. Jeg ser alltid for meg han når jeg tenker på Denethor.



6. Gladys Eysenach. Nok en selvopptatt kvinne. Forfengelig som få. Ingenting er viktigere for henne enn utseende. Menn må elske henne, kvinner må beundre henne. Når datteren blir gravid gjør hun alt for å skjule det fra omverdenen. Ingen kan få vite at Gladys skal bli bestemor. Hun er jo ung og vakker. Eller kanskje ikke så ung lenger...

5. Broud. Mannen (neandertaleren) som hater Ayla. Han behandler henne så dårlig som han kan. Han er sjalu. Hvorfor er hun så spesiell? Hvorfor behandler de henne så bra? Hun er jo stygg. Slik tenker Broud. En dag voldtar han henne. Når han forstår hvor mye hun misliker det bestemmer han seg for å fortsette med det. Han lar henne ikke være i fred. Til slutt forviser han henne fra klanen. For en jævel.

4. Joffrey Lannister. En guttunge jeg skulle likt å ydmyke foran en hel verden. Han er en drittunge med makt, som er en grusom kombinasjon. Han er skyldig i å drepe en av mine favorittkarakterer. Jeg elsker når Tyrion setter han på plass.



3. The Crooked Man. Han lurer barn inn i en farlig eventyrverden. Han er utspekulert og ubarmhjertig. Tortur er hans favoritthobby, samtidig som han ødelegger barnas håp om en lykkelig fremtid.

2. Dolores Umbridge. Det var ikke før hun kom på banen at jeg tenkte: "Nå går alt til helvete". Harry Potter-serien er full av ondskapsfulle karakterer, men Umbridge tar kaken. Hun er i en posisjon hvor hun har innflytelse på og makt over uskyldige barn og ungdom. Man forventer grusomheter fra Voldemort og hans tilhengere, men Umbridge sin trang til å herske over og å skade barn gjør henne til den mest motbydelige karakteren i serien. Hun er også den av de "onde" karakterene som føles mest virkelig. Voldemort er en eventyrfigur, men det finnes nok en del Umbridger i verden.



1. Læreren i Forsoningen. Nok en person med autoritet over barn som sjokkerer med sine kjølige og ondskapsfulle utsagn. Kanskje det verste jeg har lest noensinne, selv om han ikke bruker vold, kun ord.


By the way...: Jeg drar til Oslo i morgen og blir værende til søndag. Mens jeg er der har jeg lyst til å gå innom flest mulig litteraturrelaterte steder, som bokbutikker, antikvariat, litteraturhuset og eventuelle andre steder jeg kommer over. Kan dere tipse meg om hvilke bokbutikker og antikvariat jeg bør stikke innom? Jeg kjenner til butikkene på Karl Johan, men det er vel det... Andre tips tas også i mot med takk. Vet dere forresten også om en god restaurant jeg kan besøke i morgen? Venninnen jeg reiser med kommer til Oslo litt senere enn meg fordi hun skal innom en slektning å spise middag, så jeg må finne med et eget sted å spise middag og jeg vet ikke om jeg gidder å surre rundt på leting etter noe. Foretrekker å ha en plan på forhånd. Helst noe i sentrum som ikke er altfor vanskelig å finne.