Notre-Dame de Paris

Forfatter: Victor Hugo
Utgivelsesår: 1831
Min utgave: 1996
Forlag: Penguin Popular Classics
Språk: Engelsk
Sidetall: 501
ISBN: 9780140622225

"It is three hundred forty-eight years, six months, and nineteen days ago today that the citizens of Paris were awakened by the pealing of all the bells in the triple precincts of the City, the University, and the Town."

Paris, 1482: Presten Frollo forelsker seg i den vakre sigøynerpiken Esmeralda, men hun vil ikke ha ham. Hennes hjerte tilhører soldaten Phoebus, en sjarmør som er vant med at damene faller som fluer. Frollo forsøker desperat å få Esmeralda til å elske ham, uten nytte. Hvis ikke han kan få hennes skal heller ingen andre få kjenne hennes kjærlighet...

Her snakker vi ikke om et trekantdrama, men heller et femkantdrama (!) når det viser seg at både poeten Gringoire og den stygge pukkelryggen Quasimodo også vil ha sigøyneren. Phoebus er vel den eneste som ikke vil ha henne, selv om hun lever i håpet helt til slutten. Gringoire skifter forsåvidt fokus etter hvert, og hans nye "kjærlighet" ga meg nesten latterkrampe. Hugo bringer definitivt humor til en ellers dyster bok. Plottet kan neppe sies å være det beste med denne boken. Kjærlighetsdrama-delen av boken var nesten mer morsom enn tragisk. Styrken til Hugo ligger et helt annet sted.

Beskrivelser, beskrivelser og atter beskrivelser. Høres kjedelig ut? Det er faktisk ikke det. Han gir liv til en by de fleste kjenner på et tidspunkt ingen kjenner. Han tar det for gitt at leseren kjenner Paris som sin egen bukselomme, så beskrivelsene handler ikke om at leseren skal bli kjent med byen, men heller at leseren skal forstå forskjellene mellom Paris i 1482 og i 1831. Han fryder seg også over likhetene, det som gjenstår av en annerledes og tapt tid. Jeg har sjelden følt meg så tilstede mens jeg har lest en bok. Jeg var der, i Paris på slutten av 1400-tallet, og ikke bare kunne jeg se det for meg, jeg fikk også stor kunnskap om skikker, hverdagsliv og politikk i middelalderens Paris. Hugo utdanner meg, og jeg liker det. Hans språklige valg gjør det aldri tørt og kjedelig.

Noen av karakterene er herlig komplekse, som Frollo og Quasimodo. Frollo tok seg av Quasimodo fra han var fire år gammel, da ingen andre ville ha ham. Han ga ham et hjem, trygge rammer og en profesjon - ringeren i Notre Dame. Han har i utgangspunktet et mål, å lære mest mulig om alkymi for å kunne forvandle metaller til gull. En kjemiker med en drøm... Fokuset skifter når han møter Esmeralda. Intensjonene er gode, men når hun avviser ham klarer han ikke å se forbi sin egen skam og hater henne og alle som står i veien for ham. Quasimodo er forhatt, kun på grunn av hans utseende. Esmeralda er den eneste personen i verden som viser ham vennlighet, annet enn Frollo, og for det elsker han henne. Selv om hun ikke orker å se på ham.

"The presence of this extraordinary being infused the cathedral with a certain breath of life. There seemed to escape from Quasimodo - at least so said the exaggerated superstitions of the crowd - a mysterious emanation which enlivened all the stones of Notre-Dame, and made the ancient church pulsate to its very entrails. When it was known that he was there, it was enough to make you think you saw life and motion in the thousand statues of the galleries and doorways. And indeed, the cathedral seem like a creature, docile and obedient in his hands. She waited upon his will to lift up her loud voice; she was possessed by him; she was filled with Quasimodo, as with some familiar spirit. You would have said that he made this immense structure breathe."

Andre karakterer er stereotypiske og kjedelige. Phoebus er en flørt og selvdigger. Kunne ikke brydd seg mindre om Esmeralda. Hun er pen, han vil ligge med henne. Det er det. Esmeralda er søt og uskyldig og ganske naiv. "Damsel in distress", uten evne til å hjelpe seg selv. Den kjedeligste karakteren i boken. Gringoire er min favoritt. En håpløs poet som krevet et publikum som ikke vil følge med. Han vil ha Esmeralda, men aksepterer at hun ikke vil ha ham. Når han ikke får kvinnen skifter han fokus. Ikke mot hevn, men mot noe annet. Først dyr, så stener. Dikteren skaper mange avbrekk fra den ellers så mørke og tragiske historien. Han er et friskt pust.

Hva er det med Hugo og digresjoner? Vi forlater hovedhandlingen gjentatte ganger, både i starten når vi holder på å bli kjent med karakterene og på slutten, midt i det mest spennende partiet. Noen av digresjonene har et poeng, du må bare være tålmodig. Andre kunne egentlig vært utelatt, men gjør boken uforutsigbar og artig. Jeg måtte riste på hodet av Hugo gjentatte ganger mens jeg leste boken, men jeg liker det. Han må ha vært en merkelig mann. Han fascinerer meg. Boken fascinerer meg.

"Our readers must excuse us if we stop a moment to investigate the enigmatic words of the archdeacon: 'This will kill that. The book will kill the edifice'."

Hugo var en sterk motstander av dødsstraff og viser det svært tydelig i boken. Han kritiserer metodene som blir brukt for å finne sannheten etter at forbrytelser er begått og kan kritiserer straffen. Når Esmeralda blir truet med tortur nøler hun ikke med å tilstå. Uten at hun er gjerningsmannen (gjerningskvinnen?). Ikke at noen bryr seg om skyldsspørsmålet. Hun er sigøyner, hun har magiske krefter, hun er en heks. Heng henne! Hvem bryr seg om at mannen hun er beskyldt for å ha drept ikke er død og ikke ble knivstukket av henne?

"She had overestimated her strength in braving these tortures. Poor child whose life till then had been so joyous, so pleasant, so sweet - the first experience of pain had vanquished her."

Selv om plottet ikke er det mest originale eller spennende er det ingen grunn til å la være å lese boken. Den har lag på lag på lag (dog et par urelevante lag). Man kan finne samfunnskritikk, humor, svart humor, nydelige beskrivelser, grusomme beskrivelser, morsomme karakterer, motbydelige karakterer, selvgode karakterer, komplekse karakterer. En historisk roman som virkelig transporterer deg til Paris i 1482. Jeg har vært helt oppslukt hver gang jeg har åpnet boken. Den er kanskje ikke for alle, men den har mange kvaliteter og er aldri kjedelig (med ett unntak - A Bird's View of Paris). Jeg skulle likt å studert hjernen til Hugo. En merkelig mann og en merkelig bok. Men dæven så genial!