A Game of Thrones

Forfatter: George R.R. Martin
Utgivelsesår: 1996
Forlag: Bantam
Språk: Engelsk
Sidetall: 864

'I did warn you not to trust me.'

Kort oppsummert (på amazon.com) handler denne boken om følgende:

"In a world where the approaching winter will last four decades, kings and queens, knights and renegades struggle for control of a throne. Some fight with sword and mace, others with magic and poison. Beyond the Wall to the north, meanwhile, the Others are preparing their army of the dead to march south as the warmth of summer drains from the land."

En ganske standard formel for fantasy, er det ikke? Familier som kriger mot hverandre, sverdkamp, magi, forræderi, overnaturlige vesener og et unaturlig klima. Jeg kan ikke mye om fantasysjangeren, men for meg virker det som om plottet er akkurat slik man vil forvente av en stor, episk fantasy-serie. Jeg begynte å lese den med et nysgjerrig sinn og en sunn skepsis. I starten var den forvirrende. Etter de første kapitlene begynte den å bli engasjerende. Da jeg fikk oversikt over hvem som samarbeidet med hvem og hvem som var nøytrale og hvem som bodde hvor osv... jo da var det gjort. Jeg var hektet. Men det var da alle mine forventninger om hva som skulle skje videre, om hvem som var lojal mot hvem og om hvem som var "gode" og "onde" ble knust sønder og sammen, da skjønte jeg hvor god denne serien virkelig er.

Så hvorfor skal man velge å lese akkurat denne serien? To grunner. Den første årsaken: Historien er omtrent så lite forutsigbar som den kan bli. Det man forventer at skal skje skjer ikke, det man håper at skal skje skjer ikke, det er til og med vanskelig å bestemme seg for hva man håper skal skje, for det finnes så mange muligheter. Ikke en eneste av de mulighetene er utelukkende gode. Selv om serien er lettlest er det likevel tungt å lese den. Mange av hendelsene i boken er hjerteskjærende - og desto mer realistisk. Det er krig og det er kaos og man vinner små seire og taper store slag. Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på, og det er vanskelig å vite hvem som vil bidra med all sin styrke og hvem som vil gjemme seg og lukke øynene for virkeligheten.

Årsak nummer to: Karakterene! Enkelte forfattere klarer ikke å lage et stort nok skille mellom karakterene. De blir for like, og ofte endimensjonale. "A Game of Thrones" presenteres fra intet mindre enn 8 synsvinkler, og alle har sin egen særegenhet, sine egne motivasjoner og mange lag. Ingen er bare gode eller bare onde. Ingen er utelukkende naive eller utelukkende kyniske. Det gjør det vanskelig å velge en helt. Jeg fikk fire favorittkarakterer mens jeg leste denne boken. Tre av dem kommer fra Stark-familien i nord, og det er nok den familien man får mest sympati med. Men den siste favoritten min kommer fra Lannister-familien, som er Stark-familiens fiender. Altså heier jeg på karakterer fra begge sider av kampen om tronen. Dessuten er det enkelte av de "slemme" karakterene, om man kan kalle dem for det, som det er vanskelig å ikke beundre (f.eks. Littlefinger). Skjønner dere nå hvorfor dette ikke er en enkel og grei, rett frem, "de gode mot de onde"-historie? Nei, det er nok mer komplisert enn det. Karakterenes mange lag gir historien driv, gjør den mer realistisk og gjør leseren fullstendig investert i både historien og utfallet - uansett hvordan det måtte gå.

‘Is there word of the king?’ Ned demanded. ‘Just how long does Robert intend to hunt?’ ‘Given his preferences I believe he’d stay in the forest until both you and the Queen die of old age’ Lord Petyr replied with a faint smile. ‘Lacking that I imagine he’ll return as soon as he’s killed something.’

Mine favoritter

Eddard "Ned" Stark: Det er umulig å ikke like denne mannen. Han er det nærmeste man kommer en virkelig god mann i serien. Han er en god far, han er en tøff, men rettferdig hersker og han evner å sette andres behov fremfor sine egne. Han ønsker ikke makt over hele riket, men blir uvillig plassert i en slik maktsituasjon. Han største synd var å få en sønn med en annen kvinne enn sin kone (noe som generelt er en akseptert praksis - jeg har inntrykk av at Ned er den eneste som har skyldfølelse for utroskap). Konen Catelyn er en meget sterk og intelligent kvinne, som regel god, men jeg klarer likevel ikke å like henne. Måten hun behandler ektemannens uekte sønn, Jon Snow, er grusom. Det går an å forstå den reaksjonen, men jeg mister respekt for henne likevel.

Bran Stark: Han er åtte år, elsker å klatre i trær og vet alt om sitt hjemsted i nord. Han er full av liv, dog ganske naiv og langt i fra den naturlige lederen han må bli den dagen faren og storebroren ikke lenger kan ta vare på ham. Men han er åtte. Det burde være en god nok unnskyldning. Han utvikler seg veldig i løpet av boken, og selv om han forblir fysisk svak ser man en styrke i ham som går langt utover årene hans. Bran var min favoritt fra start til slutt, til tross for alle endringene han opplevde underveis (og det kommer nok mange flere i de neste bøkene).

Arya Stark: Arya er den typiske guttejenten. Hun vil lære seg å bruke et sverd, hun vil kjempe og leke ute i sølen med sine venner. Hun bryr seg ikke om fine klær eller etikette. Hun viser en bemerkelsesverdig overlevelsesevne og hun er sta og lojal. Men hun er ung, og langt fra fryktløs. Og viser sin alder gjentatte ganger. At ikke Ned blir gal av alle kranglene til Arya og hennes med overfladiske søster, Sansa, forstår ikke jeg. En karakter med både styrker og svakheter, som det til tross for svakhetene er vanskelig å ikke beundre.

Tyrion Lannister: Han er en dverg, deler få egenskaper med sterke og modige krigere, men er til gjengjeld meget smart. Han kompenserer ved å lese bøker og ved å ha et lager av "smarte" kommentarer. Han er frekk i kjeften, noe som både gir ham problemer og får ham ut av problemer. Han er ikke maktsyk, som sine søsken Cersei og Jaime Lannister, men han støtter dem og er glad i dem til tross for deres ugjerninger. Han er kanskje den mest interessante karakteren i hele serien.

Dette er bare noen få av karakterene vi møter. Andre sterke karakter, på godt og vondt, er Daeneris Targaryen, Petyr "Littlefinger" Baelish, Jon Snow, Tywinn Lannister, Robb Stark og Samwell Tarly. Noen av karakterene er til gjengjeld særs ubehagelige, da spesielt Viserys Targaryen. Noen er svake: Robert Barantheon (kongen) og Lisa Arryn. Jeg garanterer deg at hvis du liker fantasy vil det glede deg å bli kjent med alle karakterene i denne fantastiske serien. Jeg må virkelig holde meg i skinnet for ikke å begynne å lese neste bok med en gang. Et av de aspektene jeg gleder meg mest til ved resten av serien er nye synsvinkler. På den måten blir man bedre kjent med gamle karakterer og introdusert for nye karakterer, samtidig som man kanskje vil endre syn på karakterer som tidligere kun har blitt beskrevet av andre.

‘And this is Bronn, a sellsword of no particular allegiance. He has already changed sides twice in the short time I’ve known him, you and he ought to get on famously, father.’

Til slutt må jeg nevne at boken er godt skrevet, den har både dystre og fine øyeblikk og humor er langt fra fraværende. Mest av alt er boken spennende. Krigen mellom Stark-familien og Lannister-familien er kun en del av historien. Man har Targaryen familien som satt på tronen før Robert Barantheon, man har den resterende Barantheon-familien, man har hva nå enn som lever nord for muren og man har karakterer som Littlefinger, som kun jobber for seg selv. Jeg aner ikke hvordan dette vil gå til slutt, eller i neste bok for den saks skyld, og jeg elsker at jeg ikke vet. Dette er nervepirrende spenning man ikke klarer å legge fra seg.