Rebecca

Maxim de Winter mister konen sin, Rebecca, i en båtulykke og reiser fra sitt engelske herrehus til Monaco for å prøve å starte et nytt liv. I Monaco møter han en ung jente og tar henne med seg hjem til godset Manderley som sin kone. Men livet på Manderley blir ikke lett for den nye fru de Winter - hvor alt minner henne om at hun har tatt over en posisjon som tilhørte Rebecca, og som i følge enkelte i huset fremdeles burde tilhøre Rebecca.



Boken viste seg å være noe helt annet enn jeg forventet. Ikke i en negativ forstand, men jeg ble overrasket. Da jeg leste bakpå boken fikk jeg inntrykk av at jeg nå skulle oppleve en overnaturlig spøkelsesverden, hvor Rebecca fysisk kom tilbake og gjorde livet surt for den nye fru de Winter. Overnaturlige elementer var fullstendig fraværende, og det vi fikk i stedet var en historie om sorg, samlivsproblematikk, tvil og redsel. Unge fru de Winter kommer ikke utenom Maxims avdøde kone. Det var hun som dekorerte huset, som planlagte menyen, som var vakker og elegant og likt av alle. Usikkerheten til fru de Winter ødelegger livet hennes, og det hjelper ikke stort at hun konstant blir påminnet at hun er så annerledes enn Rebecca. Det er denne formen for psykologisk tortur som preger boken, og gjør den nervepirrende og skremmende. I tillegg finner vi etter hvert ut at Rebeccas dødsulykke slett ikke var noen ulykke. Hvem trenger spøkelser når man har drap og psykologisk selvpining?

"De klarer aldri å beseire henne. Hun er fremdeles frue her på Manderley, selv om hun er død. Hun er den virkelige Fru de Winter, ikke De. Det er De som er skyggen og spøkelset. Det er De som er glemt, som ingen vil ha her, som er puffet til side. Vel, vel! Hvorfor overlater De ikke Manderley til henne? Hvorfor reiser De ikke?

Hvorfor reiser De ikke? Ingen av oss vil ha Dem her. Ikke han heller. Han trenger Dem ikke. Han kan ikke glemme henne. Han vil være alene her sammen med henne. Det er De som skulle ligge der i gravkammeret i kirken, ikke hun. Det er De som burde være død, ikke fru de Winter."

Det var ganske merkelig å sitte ute i solen i Kroatia å lese denne dystre boken, som foregår i et svært, gammelt hus på landsbygden i England. Ikke den helt rette settingen for å lese en slik bok. Men den underholdt, og jeg kan med glede anbefale den videre. Denne boken griper deg der og da, og du vil ikke få lyst til å legge den fra deg. Men den er fort lest, for glemt. Anbefales for de som vil bli underholdt, men ikke nødvendigvis oppdage sin neste favorittbok.