The Lake of Dead Languages

Mange år etter at hun var ferdig som student ved Heart Lake flytter Jane Hudson tilbake for å arbeide som lærer i Latin. Det som skal være en ny start viser seg likevel å bringe tilbake minner fra fortiden. Jane mottar små sitater fra hennes dagbok som elev ved skolen - en dagbok som forsvant i hennes siste år på Heart Lake, et år som var preget av dødsfall. Etter et tilsynelatende selvmordsforsøk av en av hennes nåværende elever, begynner Jane å forstå at fortiden er i ferd med å innhente henne. Boken bytter mellom nåtid og fortid, og gamle løgner blir avslørt en etter en, mens en gammel kjenning skjuler sine motiver for hevn.

Jeg fortrekker klart historiene fra fortiden, og beskrivelsene av omgivelsene gir meg sterke assosiasjoner til The Secret History av Donna Tartt. Jeg har aldri vært spesielt glad i bøker skrevet i presens, spesielt i "jeg"-form. Enkelte formuleringer mister all troverdighet, og jeg klarer ikke å tro på at karakterene gjør noe samtidig som jeg leser at de gjør det, som: "I turn my chair around so that I face the window". Det blir for sært for meg. Likevel er det noe med denne boken som fenger. Spesielt godt liker jeg settingen: en kostskole hvor elevene spesialiserer seg i klassiske språk og verker. Legenden om de tre søstrene som døde i innsjøen på skolens område skaper spenning og mystikk, og det er få, om noen, dødpunkter i boken. Akkurat som jeg fikk lyst til å studere gammelgresk etter å ha lest The Secret History opplevde jeg en sterk trang til å lære meg latin på grunn av The Lake of Dead Languages.

Boken rommer løgner, mysterier, hevntanker, incest, graviditet, vennskap, ritualer, latin, selvmordsforsøk og mord. Stemningen er melankolsk og gotisk (om man kan kalle en stemning gotisk?), og er den viktigste drivkraften i boken. Det eneste negative jeg kan påpeke, utenom min misnøye med bøker skrevet i nåtid, er at den var ganske forutsigbar. Jeg visste svært tidlig hvem som stod bak hendelsene i perioden Jane var lærer, og det var en haug med mindre avsløringer som heller ikke var spesielt overraskende. Men til tross for dette mistet ikke boken for mye av spenningsmomentet, grunnet at jeg ikke visste hva som ville skje videre eller hvordan den ville ende. Jeg visste hvem, men ikke hvorfor og hva.

Likte du The Secret History vil jeg anbefale denne. Boken står fint på egne ben, den blir ikke for lik Donna Tartts verk, men preges av lignende omgivelser og atmosfære. Ikke forvent en bok som når helt opp til Tartt, men det skal mye til. The Lake of Dead Languages er uansett verdt å lese!