Barndom og Ungdom

Jeg har et ikke så lite problem når det gjelder å skrive denne bokanmeldelsen. Jeg har nemlig lånt vekk boken til min mor, som også er begeistret for Coetzee, og det har i tillegg gått en del uker siden jeg leste boken ferdig. Med andre ord kan jeg ikke gå tilbake å bla litt i boken før jeg skal skrive anmeldelse. Jeg har heller ikke skrevet ned noen gode sitater (noe som plager livet av meg, for det var så mange fantastiske sitater og ta av), og står dermed på bar bakke når det gjelder hjelpemidler. Hukommelsen min er det eneste som er igjen, og den er grei nok, men jeg foretrekker å ha boken foran meg når jeg skriver - uansett om jeg bruker den i større eller mindre grad. I tillegg får jeg alltid prestasjonsangst når jeg skal skrive om de beste bøkene, for jeg har så lyst å klare å formidle hvor gode de faktisk er. Men jeg prøver meg likevel:

Barndom gir oss lesere et innblikk i livet til den åtte (?) år gamle J.M. Coetzee. Vi lærer om hans familieliv, hans dager på skolen og hans forhold til landet han vokser opp i. Det er Coetzee det dreier seg om, og han går tett innpå sin egen barndom, men det er en roman, ikke en selvbiografi. Han omtaler seg selv som "han". "Han" misliker faren, og holder bevisst moren på avstand. "Han" vet at det er hun som holder familien sammen, men han klarer ikke å behandle henne bra. På skolen blir han spurt hvilken religion han tilhører, og fordi han liker romerne svarer han katolikk (foreldrene var ikke-troende). Dette fører til at han blir utstøtt, han og jødene. De svarte har har ikke særlig problemer med, men boerne, derimot, mener han er uintelligente og håpløse. Selv snakker han engelsk.

Man får et helt spesielt innblikk i hvordan det er å vokse opp i Sør-Afrika gjennom øynene til denne gutten. Coetzee avslører mange hatefulle holdninger, og det er ikke kun de svarte som får gjennomgå: både jøder, boere, katolikker og kvinner kan sies å være offer for rasisme. Jeg blir mer og mer glad i bøker som skildrer samfunnet gjennom barns øyne. Det er noe naivt og uskyldig over perspektivet, samtidig som det forteller leseren en hel del. Det er også en sår bok om det å være annerledes, om å skille seg ut uten å vite helt hvorfor. Jeg syns boken var nydelig, fascinerende, og til tider ganske mørk og dyster. Jeg kunne ønske jeg hadde sitater å vise til, for det var mange passasjer jeg kunne tenkt meg å dele med dere. Men les den selv. Coetzee er en dyktig forfatter, med en skarp penn. Jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor han fikk nobelprisen for sitt samlede forfatterskap. Jo mer jeg leser av ham jo mer får jeg lyst til å lese av ham.


Når det er sagt var jeg likevel ikke like opprømt over den andre boken i hans trilogi om seg selv. Ungdom følger Coetzee gjennom årene fra han er 19 til 24, og på reisen fra et universitet i Sør-Afrika til en jobbtilværelse i London. Coetzee er opptatt av litteratur og vil gjerne bli en stor poet, til tross for at han studerer mattematikk. London er byen han skal utvikle seg i, og leve et utsvevende liv som en kunstner. Men livet går ikke slik han vil, og ender opp med en jobb han ikke liker, som programmerer. Han klarer ikke å legge fra seg sin Sør-Afrikanske bakgrunn til tross for at han ønsker å glemme hjemstedet, og han føler seg som en utlending. Han får heller ikke til å skrive, og frustrasjonen vokser.

Ungdom var både interessant og godt skrevet, men det var noe med den dystre, deprimerende stemningen som gjorde den ganske tung å lese. Jeg syns ikke den nådde helt opp til Barndom. Men jeg er likevel veldig spent på siste boken, Sommer, for å få enda et innblikk i livet til en meget fascinerende forfatter.