The Silent World of Nicholas Quinn

The Silent World of Nicholas Quinn er den tredje boken av totalt 13 bøker som Colin Dexter har skrevet om Inspector Morse. Den kom ut i 1977. Hvis ikke jeg husker helt feil er det den sjette jeg leser, og jeg har altså ikke lest dem i rekkefølge. Første boken jeg leste kjøpte jeg da jeg var i Oxford (Morse sin hjemby), for Morse er obligatorisk lesning der borte. Uten noe direkte relevans kan jeg også nevne at man må få med seg Tolkien, C.S. Lewis og Lewis Carroll når man er i Oxford. Hvorfor ikke lese forfatterne i deres egen hjemby?

Så over til boken:
The Oxford Foreign Examinations Syndicate skal ansette en ny medarbeider, og til tross for store uenigheter i styret mellom syndikatssekretæren, Dr. Bartlett, og et kommitémedlem, Mr. Roope, kommer medlemmene til slutt til enighet og ansetter Nicholas Quinn. Han er særdeles kvalifisert for jobben, med unntak av at han er faretruende nærmt å bli helt døv. Til gjengjeld er han spesielt dyktig når det gjelder å lese på lepper. Desverre for Nicholas Quinn blir hans ansettelsesforhold kortvarig, grunnet at noen putter cyanide i hans sherry og dermed forgifter ham. Det viser seg etter hvert at han kan ha oppdaget korrupsjon i egne rekker; noen har solgt konfidensielle eksamensoppgaver. Men hvem er skyldig? Etterforskningen dreier seg rundt fem ansatte i syndikatet, og rundt Mr. Roope, som jobber for universitetet.



Jeg har lest flere omtaler av denne boken, og det er en generell enighet om at karakteren Morse ikke er helt ferdigutviklet såpass tidlig i serien. Man kjenner likevel igjen mange typiske karaktertrekk for Morse: blant annet kryssordløsing, damebedåring (i mindre grad enn vanlig) og hans evne til bedre tankestrøm etter noen øl, som illustrert ved Morse sin hemmelighet til et bedre liv: "The Secret of a happy life, Lewis, is to know when to stop and then to go that little bit further." Ja, han snakker om øl! Problemet med denne saken er at ølet ikke virker som godt som det pleier for Morse, og han blir i dårligere humør utover i boken, noe som går utover stakkars Lewis. Han må gjøre drittjobbene, og han får aldri den positive responsen han forventer når han vet han har skaffet informasjon som hjelper saken fremover. Morse arresterer til og med uskyldige personer, og sliter med å komme til bunns i saken. Ikke før de siste sidene blir det klart hvem morderen er.

Plottet er egentlig ganske enkelt når man ser tilbake på det etter å ha lest boken, men mens man holder på river man seg i håret sammen med Morse og tenker hvem i alle dager er skyldig? Eller, rettere sagt, hvem er ikke? Dette er tradisjonell britisk krim, og jeg vil si på sitt beste (eller ihvertfall bedre). Alt handler om å finne en drapsmann, og man må lete blant en liten gruppe mennesker som alle tilsynelatende har alibi. For de som er glad i Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle (Sherlock Holmes), er Colin Dexters bøker et must.

"The grave's a fine and private place,
But none, I think, do there embrace..."

For min egen del er det å lese om Morse som å besøke en gammel venn. Jeg vet det blir en positiv opplevelse og jeg vet hva jeg kan forvente (selv om jeg på ingen måte vet hvordan bøkene ender). Det at jeg har vært i Oxford gjør min leseropplevelse mer levende - jeg kan se for meg handlingen i byen på en måte jeg ikke kunne gjort ellers. Det at jeg har fulgt tv-serien i mange år gjør også forholdet mitt til disse bøkene spesielt, og jeg er veldig glad i dem. Om denne boken når samme kvalitet som de som kommer seinere tror jeg ikke at jeg er kvalifisert til å uttale meg om, men jeg kan si at jeg storkoste meg med denne boken i like stor grad som jeg gjorde med Kains Døtre i fjor sommer (en av de seinere Morse-utgivelsene). Morse er og blir min gamle venn, som underholder meg med klassiske "whodunits". Neste gang jeg er i Oxford skal jeg ta meg en øl for Morse og Lewis!