I Am the Messenger

Ed Kennedy is an underage cabdriver without much of a future. He's pathetic at playing cards, hopelessly in love with his best friend and utterly devoted to his coffee-drinking dog, the Doorman. His life is one of peaceful routine and incompetence until he inadvertently stops a bank robbery. That's when the first ace arrives in the mail. That's when Ed becomes the messenger. Chosen to care, he makes his way through town helping and hurting (when necessary) until only one question remains: Who's behind Ed's mission?

Denne boken viste seg å være mye mer enn jeg forventet. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, var starten på boken genial. Jeg elsket det frekke, svarte, humoristiske språket til Zusak, og forventet meg litt av et hendelsesforløp etter bankranet. Spenning og svart humor med en god dose ironi fra et stabeist av en karakter. Det var det jeg håpet på. Og jeg fikk det.. men jeg fikk også en historie om en middelmådig fyr uten ambisjoner som sakte men sikkert beveger seg ut av sitt skall og utvikler seg til en slags helt - en helt som er sta og frekk i kjeften, men likevel en helt. Zusak har skrevet en bok man blir påvirket av, en bok som får leseren til å ønske å gjøre gode gjerninger, og det uten at det blir klisjefylt. Uten at språket blir svulmende og belærende.

"Protect the diamonds

Survive the clubs

dig deep through the spades

feel the hearts"

Når Ed får det første esset i posten har han ingen tro på at han kan gjøre noe som helst for å hjelpe menneskene på kortet. Selvtilliten synker enda noen hakk da han oppdager at det bor en familie på den første adressen hvor mannen voldtar konen hver kveld mens datteren hører på. Det virker håpløst fra starten. Men det første kortet har også to andre adresser, og de viser seg å være enklere, og givende. Han bygger opp selvtilliten ved å hjelpe en gammel dame og en ung jente, på hver sin måte. Det skal ikke alltid så mye til.. Og etter hvert lærer han seg å takle de mer voldelige og brutale problemene i tillegg. Vanskeligst blir det når hjerteresset kommer, og han må hjelpe sine egne venner.

Jeg skrev i min smakebit på fredag at jeg ikke trodde "nydelig" ville være et ord som passet på denne boken, men at "morsom" gjerne ville bli brukt i stor grad. Nå skal det sies at boken var morsom. Til tider svært morsom. Dette er ikke en "skjønn" fortelling. Det er en ungdomsbok men jeg ville vært skeptisk til at de yngste ungdommene skulle lese den. Selv om språket er ganske grovt og karakterene er fulle av feil og mangler har boken rørende øyeblikk, og jeg tror nok jeg vil si at fortellingen var nydelig allikevel. Spesielt slutten:

"If a guy like you (Ed) can stand up and do what you did, then maybe everyone can. Maybe everyone can live beyond what they're capable of."

"I'm not the messenger at all. I'm the message."