En smakebit på søndag - nr. 7

Siden jeg nå holder på med Tordengudens Sønn av Arto Paasilinna, en forfatter jeg koste meg med for første gang i sommervarmen i 2009, vil jeg mimre litt i dagens smakebit. Boken jeg leste for et år siden var Kollektivt Selvmord, og den inneholdt en passasje jeg aldri kommer til å glemme. Den er både morsom og tragisk. En luksusbuss full av finske selvmordskandidater er på vei ut fra Nordkapp og ned i det kalde Nordishavet. Norge er visstnok stedet for selvmord:

"Busseier Korpela tråkket gassen i bånn og satte på parkeringsbremsen. Så satte han bussen i gir. Motoren gikk fortere og fortere, viseren på turtelleren svingte seg opp i det røde feltet. Langsomt begynte han å slippe kløtsjen. Bussen ble stående og skjelve på stedet, som et tungt lastet bombefly som står for enden av rullebanen og ruser motorene, klart til take-off.

Korpela slapp kløtsjen og bremsene. Med den rasende styrken fra fire hundre hestekrefter stormet luksusbussen fram så røyken sto av dekkene.

Viseren på speedometeret steg, veien suste vekk under selvmordsbussen , stupet nærmet seg med svimlende fart. Korpela tutet med hornet, det gjallet og dundret i hele Nordkapp-området, det sprutet svart eksosrøyk ut i lufta. Bussen ruset framover, fortere enn noensinne. Nordishavets isnende grav ventet på dem.

Plutselig ble et rødt lys tent i overkant av sjåførplassen, og de hørte flere skrikende lydsignaler. Nødlyset begynte å blinke, flere livslystne hender gikk i været og trykte på stoppknappene. Korpela var nær ved å kveste bremsene, bussen knelte, passasjerene ble kastet ut av setene, den kraftige oppbremsingen fikk det til å ryke av dekkene. Nordishavet nærmet seg, Lismanki og Sorjonens forbløffede skikkelser strøk forbi. Et rekkverk av stål kom til syne foran dem. På kanten av stupet vred Korpela alt han kunne på rattet, og i siste øyeblikk greide han å få svingt kjøretøyet ut langs rekkverket og tilbake på veien. Bussen krenget truende som et skip i havsnød, i et flyktig øyeblikk kunne de skimte det grusomme, mørkegrå oseanet som lå der og ventet på dem. Bussen vinglet videre i høy hastighet og tilbakela hundre meter langs kanten av stupet. Til slutt stanset den. Hydraulikken freste og bruste. Det kom damp fra motorrommet; de voldsomme omdreiningene hadde varmet opp kjølevæsken til kokepunktet.

Korpela snudde seg og betraktet passasjerrommet, der det satt tretti rystede mennesker med ansikter hvite av dødsangst."

Tenk om vi alle kunne hatt en stoppknapp for å forhindre oss selv i å gjøre noe dumt. Noen ganger oppdager man gjerne ikke hvor dumt det er før i siste liten...