Landsbyens Blod

Forfatter: Yan Lianke
Utgivelsesår: 2006
Min utgave: 2009
Forlag: Font Forlag
Målform: Bokmål
Sidetall: 267
ISBN: 9788281690653

Vi følger livet i en liten landsby i Kina på slutten av forrige århundre. Befolkningen blir lovet gull og grønne skoger hvis de går med på å selge blodet sitt. Faren til fortelleren blir den lokale blodbaronen, og det er også han som blir syndebukken etter at mange blir syke. Han er en stolt og rik mann som nekter å ta på seg skylden for det som skjer, og fortsetter å utnytte både syke og friske. Bestefaren prøver å få sønnen sin til å komme med en unnskyldning til hver og en av familiene i landsbyen, men forsøket lykkes ikke. Vi følger denne og andre familier gjennom sykdom og død i noe som virker som en historie fra 1800-tallet. At forfatteren skildrer 1990-tallet er helt uvirkelig. Myndighetene er ansvarlig for en AIDS-epidemi, og gjør lite eller ingenting for å hjelpe de smittede.

Bestefaren er en spennende karakter. Han er egentlig vaktmester, men har jobbet på skolen så lenge at han får kalle seg lærer. Når de syke flytter inn på skolen er det han som leder dem. Han forsøker til det ytterste å hjelpe befolkningen og å hjelpe sin sønn ut av skammen (en skam sønnen ikke føler selv). Han er klok, men også naiv når det kommer til utenforstående krefter. Han vet ikke mye om byer og regjeringer. Han virker som en rettferdig og vis mann, men på slutten av boken handler han stikk i strid med slike karakteristikker. Og han feirer handlingen som noe positivt. Lianke har uten tvil skapt en kompleks karakter i bestefaren.

Sønnen til blodbaronen blir forgiftet av sinte landsbybeboere, og han dør. Likevel er det han som står for fortellerstemmen. Selv om han snakker om "pappa" og "bestefar" så blir det hele ganske upersonlig, fordi gutten har ingenting med historien å gjøre (før helt på slutten). Han hører ikke til, han er ikke en av dem som opplever tragedien, selv om hans død er et resultat av den. Det språklige flyter fint, jeg liker den rolige og stillferdige tonen i boken. Det passer med landsbylivet. Hadde den bare blitt kombinert med en mer personlig fortellerstemme. Jeg følte meg noe distansert fra alt som skjedde. En bok med et slikt tema skal man bli grepet av, man skal bli trist og ikke minst sint fordi hendelsene er så unødvendige og tragiske. Da likte jeg bedre etterordet. Jeg ble mer grepet av det, enn av selve boken, nettopp fordi etterordet er svært personlig for forfatteren.

Jeg synes denne boken tar opp meget interessante og viktige tema. Blir du grepet av denne boken vil jeg tro at den kan bli en favoritt, en bok du husker lenge. Jeg ble desverre ikke grepet i like stor grad som jeg håpet på, men er fornøyd med å ha lest boken og med å ha lært mye om en moderne tragedie. I Kina er dette en forbudt bok.