Aldebaran

HoboForlag er i ferd med å lansere en ny bok av debutant Jan Martin Fongen, som jeg har fått gleden av å lese før den offisielle utgivelsen. Tittelen Aldebaran kommer i følge forfatteren av et arabisk ord og betyr "følgesvenn" eller "den som følger etter".

”Jeg løfter igjen hånden fra tastaturet. Dette er vanskeligere enn jeg hadde trodd. For det er ikke mye av det jeg skal skrive, som jeg er stolt av. Jeg var jo ikke nødt til å reise”

Romanen handler om Kristian Gilder, som i starten av boken nettopp har mistet sin far, Bo. Han sliter med skyldfølelse for det som har skjedd og med å forstå sitt eget forhold til faren. Kristians reaksjonen på disse følelsene dreier seg om å komme seg lengst mulig vekk - å distansere seg selv fra farens liv og død. Men en reise til Istanbul skyver ikke vekk minnene om det som har hendt, og ønsket om forståelse fører til at Kristian begynner å skrive om farens liv, fra barndom til voksenliv. Når han kommer hjem igjen fra Istanbul tar skyldfølelsen overhånd, og han beslutter seg for at han fortjener å bli straffet for farens død. Men har han egentlig gjort noe han fortjener å straffes for?

Fongen skriver i et intervju at det skapes en unødvendig distanse mellom fedre og sønner når sønnen er gammel nok til å klare seg selv. Da er farens jobb over, og forholdet endres. Jeg får inntrykk av at skyldfølelsen til Kristian overfor farens død handler om denne distansen som har vært mellom dem.

”Igjen fortalte Bo om stjernene. Og jeg lurer på hvorfor jeg husker akkurat dette. Vi snakket nok ikke så ofte sammen. I hvert fall ikke om nære ting. Kanskje det var lettere å prate om det som var langt borte”.

Kristians leting etter en forklaring på forholdet til faren fører ham til historier om bestefaren, som i stor grad styrte Bos liv. Kanskje prøver Bo å skape distanse til sin egen sønn for å unngå å bli kontrollerende, som farens hans var.

Fongen skriver godt - han skaper en melankolsk stemning i boken som trekker leseren inn i historien, og gjør lesningen til en følelsesladet opplevelse for leseren. Denne stemningen minner meg litt om Henning Mankells "A Bridge to the Stars", hvor temaet også handler om et far/sønn forhold (selv om historiene er svært ulike). Det er interessant for meg å lese om forholdet mellom fedre og sønner fordi det er et emne jeg har lite kunnskap om.

Jeg likte spesielt skildringene av barndommen til Bo; forfatteren er flink til å skildre et barns tanker og følelser. Jeg slet av og til litt med å forstå handlingene til Kristian, og kunne ønske det var enda flere historier om hans eget forhold til faren, enn de små glimtene vi får innimellom.

Det var likevel en bok jeg ikke hadde lyst å ligge fra meg, og kan trygt anbefale den til alle som vil lese en god, sterk og interessant historie!