Ukens første avsnitt! - 2

Jeg har for alvor blitt fan av Terry Pratchett i år, og holder på med bok nummer fem i Discworld-serien, Sourcery. Det første avsnittet lyder som følger:

"There was a man and he had eight sons. Apart from that, he was nothing more than a comma on the page of History. It's sad, but that's all you can say about some people.
But the eighth son grew up and married and had eight sons, and because there is only one suitable profession for the eighth son of an eighth son, he became a wizard. And he became wise and powerful, or at any rate powerful, and wore a pointed hat and there it should have ended ...
Should have ended ...
But against the Lore of Magic and certainly against all reason - except the reasons of the heart, which are warm and messy and, well, unreasonable - he fled the halls of magic and fell in love and got married, not necessarily in that order.
And he had seven sons, each one from the cradle at least as powerful as any wizard in the world.
And then he had an eighth son ...
A wizard squared. A source of magic.
A sourcerer."

It's Monday! What Are You Reading?

Forrige uke ble det visst lite blogging. På planen denne uken er omtaleskriving, først og fremst de to Agatha Christie bøkene og bøkene av Louisa May Alcott. Dessuten er jeg opphengt i Terry Pratchett for tiden, så det kommer nok omtaler av både Mort og Sourcery om ikke så altfor lenge. Har noen i bokbloggverden hørt om Parallelle Historier av Péter Nádas? Jeg tok mottak på boken på jobben forrige uke, og ble for fristet til å la være å kjøpe den med meg hjem. Han har tydeligvis skrevet et stort verk om 1900-tallet, og sammenlignes med Marcel Proust og Thomas Mann. Jeg har likevel aldri hørt om mannen. Det blir spennende å "oppdage" hans store verk, som helt nylig er oversatt til norsk.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Joseph Conrad: Heart of Darkness (audio)
- Terry Pratchett: Mort

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Joseph Conrad: Heart of Darkness (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå:

- Louis de Bernières: Captain Correlli's Mandolin
- Terry Pratchett: Sourcery

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Terry Pratchett: Wyrd Sisters
- Péter Nádas: Parallelle Historier (Bind 1)

Også har jeg lyst til å komme i gang med Balansekunst, en bok som får mange anbefalinger, og som jeg har hatt stående i bokhyllen i flere år. Men i og med at det tar litt tid med kapteinen og mest sannsynlig vil ta en del tid å lese Nádas så får det bli neste uke.

Heart of Darkness

Forfatter: Joseph Conrad
Lest av: Kenneth Branagh
Utgivelsesår: 1902
Min utgave: 2010
Forlag: Audible, Inc
Språk: Engelsk
Varighet: 3t 51m

Denne omtalen vil i større grad handle om min opplevelse med lydbøker enn den vil handle om selve boken. Likevel skal jeg prøve å få skrevet noen ord om Conrad sin klassiker. Wikipedia skriver følgende om boken:

"The story centres on Charles Marlow, who narrates most of the book. He is an Englishman who takes a foreign assignment from a Belgian trading company as a ferry-boat captain in Africa. Heart of Darkness exposes the dark side of European colonization while exploring the three levels of darkness that the protagonist, Marlow, encounters: the darkness of the Congo wilderness, the darkness of the Europeans' cruel treatment of the natives, and the unfathomable darkness within every human being for committing heinous acts of evil."

Ordet "mørket/mørk" blir brukt seks ganger i løpet av de fem setningene ovenfor. Det er med andre ord ikke vanskelig å skjønne at dette er en mørk og dyster bok. Den virker også ganske tung, men i og med at jeg har hørt den på lydbok er det vanskelig å påstå det med sikkerhet, for lydbokversjonen var grei å følge. Kenneth Branagh er en super oppleser, som vet hvordan han skal holde på oppmerksomheten til lytteren.

Av de tre mørkene som nevnes er det uten tvil det siste som fanger min oppmerksomhet. Jungelen er tett og skummel, og skildringene av den er med på å sette tonen i boken. Beskrivelsene av de innfødte og de hvites behandling av de innfødte er grusom lesning, men jeg blir ikke fullstendig berørt før vi får et nærmere innblikk i livet til en hvit mann, Mr. Kurtz. Med en gang vi blir kjent med dem som begår grusomme handlinger blir det vanskeligere å forstå hvordan slikt kan skje. Viten om at europeere behandlet innfødte som om de var villmenn uten følelser, lavest på næringskjeden, er gale nok, men når vi blir kjent med Mr. Kurtz, en mann mange beundrer, en mann som kan snakke om kjærlighet og skrive poesi, og får lære om hans terrorvelde, da blir det virkelig. Det er først da jeg virkelig blir skremt. Det er utrolig hva "vanlige" menn kan finne på å gjøre i en uvant maktposisjon.

"I want you clearly to understand that there was nothing exactly profitable in these heads being there. They only showed that Mr. Kurtz lacked restraint in the gratification of his various lusts, that there was something wanting in him-- some small matter which, when the pressing need arose, could not be found under his magnificent eloquence. Whether he knew of this deficiency himself I can't say."

Marlowe ble kjent med denne mannen gjennom andres fortellinger om ham, og han regnet seg selv som en slags venn av Mr. Kurtz. Han beundret ham. Derfor ble synet av de svartes hodet på påler utenfor huset til Mr. Kurtz et voldsomt sjokk. Men Marlowe var ikke uten egne laster. Hans vurderinger av de innfødte viser tydelig at han ikke har svært høye tanker om dem. Det jobbet en rekke svarte menn på båten hans. Menn som ikke fikk mat, menn som fikk lønn de ikke kunne bruke. På båten var det fem hvite menn og over 30 svarte. Marlowe kunne ikke forstå hvorfor ikke disse mennene drepte han og hans kamerater, i og med at de omtrent var utsultet. I hans øyne var det altså nærmest utenkelig at de svarte ikke ville ty til kannibalisme hvis de ikke fikk mat.

Det tar ganske lang tid før historien kommer godt i gang. Før det blir interessant. Det andre kapitlet trengs for å forberede oss på det tredje, men det første er langtekkelig. Boken er viktig, men ikke fengende. Ikke i starten. Likevel er det en kort bok, så det er ingen grunn for å la være å lese den. De to siste delene av boken gjør hele opplevelsen verdt tiden man bruker på den.

Når det gjelder fenomenet lydbøker har jeg noen få kommentarer. For det første tror jeg at det er lettere å begynne på tyngre bøker i lydbokformat enn i papirbokformat. Med en oppleser som har god innlevelse kan de tørreste bøkene bli spennende. Likevel er det ikke de tyngste bøkene man bør høre på lydbok. Jeg bør ihvertfall ikke. Selv om jeg følger nøye med og har oppmerksomheten min der den skal være, føler jeg at jeg ikke får med meg like mye når jeg hører på lydbok som når jeg leser selv. Jeg glemmer handlingen raskere når jeg hører den enn når jeg leser den. Jeg får ikke bestemme tempo selv, og det er vanskeligere å gå tilbake hvis det er noe jeg ikke får med meg. I dette tilfellet fant jeg frem boken på nett for å lese de avsnittene jeg følte jeg ikke fikk med meg godt nok eller som jeg ikke forstod i tilstrekkelig grad, slik at jeg var sikker på å unngå å gå glipp av noe viktig.

Neste gang skal jeg velge en mer lettlest, og mindre dyster bok. Det å høre på lydbok var veldig kjekt - jeg kunne gjøre andre ting samtidig. Husarbeid, spille spill, gå på tur, alle ypperlige aktiviteter å drive på med mens jeg hører på lydbok. Så nå gjelder det å finne en bok som fenger, samtidig som at man kan gå glipp av en setning her og der uten å risikere å gå glipp av noe særdeles meningsfullt eller viktig for forståelsen av historien.

Audible er tingen for meg. Norske dialekter har jeg som regel et forhold til, uansett hvilken det gjelder, og da kan det lett bli "feil" dialekt. Stemmen kan føles feil i forhold til historien. Slikt kan jeg irritere meg over, og det kan ødelegge lytteropplevelsen. Britisk, derimot, er britisk, og selv om jeg kan høre forskjell på enkelte dialekter er ikke det noe som plager meg nevneverdig. Dessuten er de fleste britiske dialekter ganske sjarmerende.

Alt i alt er jeg strålende fornøyd med å ha fullført en lydbok, og gleder meg til å begynne på neste (som jeg tror vil være en meget passende bok å høre i stedet for å lese), nemlig "The Hippopotamus". Skrevet og lest av Stephen Fry.

It's Monday! What Are You Reading?

Endelig ferdig med siste jobbeuke, nå skal det bli tid til å fullføre bøker igjen.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Nada

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- Louis de Bernières: Captain Correlli's Mandolin
- Joseph Conrad: Heart of Darkness (lydbok)

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Conn Iggulden: Wolf of the Plains
- Terry Pratchett: Mort
- Louisa May Alcott: Good Wives
- Péter Nádas: Parallelle Historier (bind 1)

Joda, dette er altfor tykke bøker til at jeg kan drømme om å fullføre dem på en uke, men det er da likevel disse jeg planlegger å fullføre i nærmeste fremtid.

Ukens første avsnitt!

Kasiopeiia har laget en ny, ukentlig bloggpost, som skal hjelpe bloggleserne å oppdage nye bøker. Konseptet går rett og slett ut på å dele det første avsnittet i boken du holder på å lese (eller eventuelt i en annen bok du mener andre bør oppdage). På denne måten kan vi få bedre kjennskap til bøkene som til en hver tid leses i bloggosfæren.

For tiden leser jeg "Captain Correlli's Mandolin" av Louis de Bernières, og den begynner slik:

"DR IANNIS HAD enjoyed a satisfactory day in which none of his patients had died or got any worse. He had attended a surprisingly easy calving, lanced one abscess, extracted a molar, dosed one lady of easy virtue with Salversan, performed an unpleasant but spectacularly fruitful enema, and had produced a miracle by a feat of medical prestidigitation."

Boktema fra a til å: S

Ny uke, ny bokstav: S.

Jeg sliter med denne bokstaven, for det er overraskende mange gode bøker som har titler som starter med S.

Den beste boken må likevel være "The Secret History" av Donna Tartt. Jeg har ikke skrevet omtale av boken på bloggen min, men jeg skrev en kort notis noen uker etter at jeg leste den:

"Jeg elsket den intense stemningen i boken, og det var grusomt å måtte legge den fra meg. En bok jeg fremdeles tenker på, som jeg allerede gleder meg til å lese om igjen en dag."

Det er synd jeg aldri skrev en skikkelig omtale, for denne boken fortjener så mye mer enn de få ordene ovenfor. Jeg har aldri lest bedre krim, og jeg har sjelden lest bedre bøker. Denne kommer jeg garantert til å lese den om igjen, mest sannsynlig i år eller til neste år.

To andre bøker må også nevnes:

Mark Haddon - A Spot of Bother

Douglas Adams: So Long, and Thanks for all the Fish

The Old Man and the Sea

Forfatter: Ernest Hemingway
Utgivelsesår: 1952
Min utgave: 2004
Forlag: Arrow Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 99
ISBN: 9780099908401

"My choice was to go there and find him beyond all people. Beyond all people in the world. Now we are joined together and have been since noon. And no one to help either of us."

Santiago har ikke hellet med seg. Han har ikke fanget en stor fisk på mange måneder. Gutten som hjalp ham får ikke lenger lov av foreldrene til å fiske med mannen, grunnet hans manglende hell. Likevel passer gutten på den gamle mannen, helt til han drar ut for å prøve lykken igjen. Santiago drar lenger ut enn han noensinne har gjort, og får en fisk på kroken som er større enn båten. Santiago nekter å gi slipp på fisken og fisken nekter å dø uten å kjempe. Begge risikerer å dø.

Santiago har verken mat eller evner til å ta vare på seg selv. Gutten gjør mer for ham enn han ønsker å innrømme for seg selv. Han kan ikke leve som fisker uten å fange fisk. Det er med andre ord ikke bare fisken som kjemper for livet; Santiago trenger fisken for å overleve selv. Han må drepe eller dø. Men det finnes også andre motiverende faktorer. Han blir glad i fisken, og er usikker på om det gjør det lettere eller vanskeligere å drepe ham:

"You did not kill the fish only to keep alive and to sell for food, he thought. You killed him for pride and because you are a fisherman. You loved him when he was alive and you loved him after. If you love, it is not a sin to kill him. Or is it more?"

Det er forholdet mellom mannen og gutten som gjør at jeg faller for denne boken. De er så forskjellige, men likevel trenger de hverandre. Gutten har funnet sin plass i livet, og er villig til å trosse foreldrene for å beholde den. Han er en fisker, og han vil lære av mesteren. Dessuten har han en enorm respekt for den gamle mannen, selv om han ikke lenger er det han en gang var.

Santiago viser sin styrke i kampen mot fisken. Han holder ut i flere dager, med kramper i hendene og nesten uten mat. Han fortjener fisken han fanger. Men slutten er tragisk. På sjøen er det også den sterkestes rett, og når det ikke lenger er en mot en forblir ikke Santiago sterkest. Likevel har også slutten lyspunker. Mannen er heldig. Han har gutten. Han trenger ikke å velge ensomhet.

The Old Man and the Sea er en nydelig liten roman, som jeg anbefaler helhjertet videre.

Julistatistikk

Noen andre som syns sommeren forsvant urovekkende raskt? Plutselig er ferien over, og nå er snart sommerjobbingen over også. Jeg har en masteroppgave å tenke på, noe som nok vil bli en god blanding av stressende og gøy. Og jeg har nye rutiner å pønske ut i og med at det bor en liten, skjønn og rampete valp sammen med meg. Han er en gledesspreder! Men jeg får naturlig nok mindre tid til litteratur når jeg må ta meg av han. Likevel har dette vært en god lesemåned.

Bøkene

11 bøker (yay, igjen!)

- John Connolly: The Book of Lost Things
- Alexandr Pushkin: Dubrovsky
- Louis de Bernières: Red Dog
- Honoré de Balzac: Eugénie Grandet
- Terry Pratchett: The Light Fantastic
- Ransom Riggs: Miss Peregrine's Home for Peculiar Children
- Selma Lønning Aarø: En Rekke Avbrutte Forsøk
- Agatha Christie: Liket i Biblioteket
- Agatha Christie: Mord etter Alfabetet
- Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea
- Louis de Bernières: Senor Vivo and the Coca Lord

Kjønn

Fremdeles overvekt av menn. Jeg har to kvinnelige forfattere på listen, som til sammen har skrevet tre av bøkene jeg leste denne måneden. Desverre er de nevnte bøkene de tre dårligste bøkene jeg leste i juli, uten at det betyr at de faktisk var dårlige, men betyr heller at de andre bøkene var enda bedre. Jeg tror jeg må finne frem Nemirovsky igjen for å være sikret en god kvinnemåned.

Terningkast

Kun ett terningkast 6, nemlig den første boken som ble lest i juli, The Book of Lost Things. Ellers ble det hele seks terningkast 5 og fire terningkast 4. Med andre ord en meget god lesemåned. Mer er det ikke å si om den saken.

Land

Ingen store overraskelser her. Fem bøker av britiske forfattere (dog bare skrevet av tre forskjellige briter), en irsk forfatter, en norsk forfatter (!), en russisk forfatter (den STORE russiske forfatteren! - i følge russerne selv), en fransk forfatter og to amerikanere. Ikke akkurat eksotiske, spennende land, men så har jeg altså for lengst skjønt at jeg har en forkjærlighet for britene som gjør at de alltid topper leselistene mine. Amerikanere dukker som regel også opp, selv om de ikke evner å sjarmere meg slik som britene kan, og en russer i ny og ne er godt for sjelen (og for å holde meg underholdt).

Sidetall

Ganske mange korte bøker på denne listen. Kanskje ikke så rart at listen ble såpass lang som den ble, i og med at gjennomsnittssidetallet sikkert ligger på under 200. Halvparten av bøkene er på under 200 sider, Noen av dem ligger i overkant av 300 sider, mens den beste også er den lengste med sine 500 sider (ca). Ingen mursteiner i juli. I august og september skal jeg lese Dickens, så da tar jeg igjen noe av det tapte.

Tema

Oj, dette blir nok litt vel omfattende. Kort oppsummert blir det sånn ca slik:

Agatha Christie: Mord
Louis de Bernières: Et hundeliv, lik i hagen, et enkeltmenneskes kamp mot narkobaroner
Selma Lønning Aarø: Hukommelsesproblemer og masete familiemedlemmer
Honoré de Balzac: Hva penger gjør med mannfolk
Ernest Hemingway: Fisk, haier, gamle menn og ulykke
Terry Pratchett: Hvordan redde verden
Ransom Riggs: Barn som er annerledes (bør holde seg for seg selv)
Alexandr Pushkin: Kampen mot urettferdighet
John Connolly: Frykt ulver og ikke ta dine søsken for gitt

Sjanger

Tre klassikere, to krim, fem romaner og en fantasybok (eller science fiction eller hva nå enn Pratchetts bøker karakteriseres som).

Hva jeg ikke har lest

Det er da så mangt, men ingenting jeg har dårlig samvittighet for akkurat denne måneden.

It's Monday! What Are You Reading?

Leselysten dukket opp i midten av forrige uke, og nå er den tilbake for fullt. Det er deilig å lese igjen.







Bøker jeg leste forrige uke:

- Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea
- Louis de Bernières: Senor Vivo and the Coca Lord
- Louisa May Alcott: Little Women

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Louis de Bernières: Senor Vivo and the Coca Lord (terningkast 5)

Bøker jeg leser nå:

- Louis de Bernières: Captain Correlli's Mandolin

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Terry Pratchett: Mort
- Mikhail Bulgakov: The Heart of a Dog

Om en uke er det tid for å finne tema for masteroppgaven. Sommerjobbingen er dermed over etter denne uken, og skolen kan igjen bli fokus. Da blir jeg også mer fleksibel og klarer forhåpentligvis å finne enda mer tid til å lese skjønnlitteratur, i tillegg til all faglitteraturen som må fordøyes.

Senor Vivo and the Coca Lord

Forfatter: Louis de Bernières
Utgivelsesår: 1991
Min utgave: 1998
Forlag: Vintage
Språk: Engelsk
Sidetall: 280
ISBN: 9780749399627

Louis de Bernières er en hvit, småfeit, nesten skallet mann, med en koselig engelsk aksent. Han virker sjarmerende og kanskje også litt kjedelig. Mitt førsteinntrykk av forfatteren etter å ha sett ham i et intervju i en youtube video er at han er seriøs, intellektuell og harmløs. En koselig brite, som kunne passet som professor. Man må lese bøkene hans for å forstå hvilket geni denne mannen virkelig er. Han er original, morsom, oppfinnsom, høyst intelligent og så langt fra kjedelig som man kan komme. Jeg har tidligere skrevet at han har et fyrverkeri av en skrivestil, som engasjerer så til de grader. Han vet å underholde leseren. Men han setter også krav. Man må følge med, man må gi bøkene den oppmerksomheten de fortjener, for man kan fort ramle av lasset. Han introduserer mange karakterer, hver og en fullstendig unik, og han bytter synsvinkler gjentatte ganger i bøkene sine. La deg engasjere. Les nøye. Gi Louis de Bernières en sjanse. Du vil ikke angre! Jeg erklærer herved min kjærlighet for denne fantastiske mannen og hans fortellinger. Og jeg har enda ikke lest den han regner som sin beste, Birds Without Wings" og heller ikke publikumsfavoritten "Captain Correlli's Mandolin". Så over til dagens omtale:

"He read his own obituary and an editorial lamenting his demise and praising his fortitude, and immediately began to think up witty ways of writing to the paper to announce his continued and uninterrupted existence. The other two joined in the game with enthusiasm, and soon all three of them were howling with laughter and emptying bottles at a rate which would have alarmed even a depressed Scandinavian."

Senor Vivo heter egentlig Dionisio Vivo og er en professor i filosofi. Han skriver brev til en avis hvor han kritiserer narkotikaeliten og myndighetens mangel på tiltak mot nevnte "mafia". Som resultat prøver denne eliten, og da spesielt lederen, El Jerarca, å skremme Dionisio ved å legge igjen lik i hagen hans. Det kommer nye lik med jevne mellomrom, men heldigvis ingen Dionisio kjenner. Det kommer dog til å endre seg. Dionisio lar seg ikke skremme, og det får grusomme konsekvenser.

Bøkene til Louis de Bernières er alltid morsomme. Men de inneholder også lidelse. Humoren gjør det lettere å komme gjennom lidelsene, samtidig som man forstår alvoret. Senor Vivo er intet unntak, men det er nok likevel den boken jeg har slitt mest med å komme meg gjennom. Rett og slett fordi det som skjer er for jævlig. Siste delen av boken beskriver handlinger du ikke vil lese om i en historie basert på virkeligheten. Jeg tok en pause fra denne boken etter 22. juli, for virkeligheten var grusom nok.

Når det er sagt er dette en viktig bok, en viktig trilogi og bør være interessant for alle som fascineres av Latin Amerika, politikk og sosiologi. Dessuten, og nå gjentar jeg meg selv, er skildringene og plottene til forfatteren så ufattelig underholdende at det ikke burde være mulig å mislike dem. Dette blir en kort omtale, kort og godt grunnet at jeg ikke har mye nytt å si. Line, Bente og Astrid Terese har skrevet grundige og gode omtaler som jeg anbefaler alle å lese. Det meste jeg skrev om den første Latin Amerika boken gjelder også i denne, selv om jeg må innrømme at jeg syns Don Emmanuel var hakket bedre enn Senor Vivo. Uten at jeg helt vet hvorfor.

Senor Vivo er den andre boken i Louis de Bernières sin Latin Amerika trilogi. Hvis du vil lese mer om hva jeg syns om den første, The War of Don Emmanuel's Nether Parts, trykk her.