Bookerprisens shortlist 2014 - en diskusjon

Nå er det bare noen timer til vi får vite hvem som blir årets Bookerprisvinner! Siden 23. juli har en rekke bloggere lest de nominerte, og etter 9. september har vi konsentrert oss om de seks bøkene (av opprinnelig tretten) som har mulighet til å stikke av med prisen. Da årets shortlist ble publisert for ca. en måned siden arrangerte Clementine, Linn, Elida og jeg et nett-treff på et Bookerpris-diskusjonsforum på Facebook opprettet av Clementine, slik at de som ønsket kunne få utløp for frustrasjoner, gleder og andre tanker rundt årets potensielle vinnere. Det resulterte i livlig diskusjon, en rekke tråder og det ble etter hvert mye å holde styr på. Det var også fantastisk artig! De som ønsker kan lese de opprinnelige trådene her, men i dette innlegget tenkte jeg å gi dere en oppsummering av det som ble sagt, forhåpentligvis i en noe ryddigere form.

De seks shortlistede bøkene er som følger:

• Karen Joy Fowler - We Are All Completely Beside Ourselves
• Ali Smith - How to Be Both
• Richard Flanagan - The Narrow Road to the Deep North
• Joshua Ferris - To Rise Again at a Decent Hour
• Neel Mukherjee - The Lives of Others
• Howard Jacobson - J

Diskusjonen begynte med at en del av oss uttrykket skuffelse over årets shortlist. Longlist virket sterk, noe som førte til at vi dermed ble ganske forbauset både over utelatelsen av bøker vi forventet at skulle gjøre det bra, samt at bøker noen av oss mente var blant de svakeste faktisk kom med. Den aller største overraskelsen var at storfavoritten The Bone Clocks, skrevet av David Mitchell, ikke var blant de utvalgte. Clementine mente at den var mer enn god nok for shortlist. Hun spekulerte i hvorvidt den kanskje ble for lik Howard Jacobson sin bok siden begge er fremtidsdystopier. Når de da valgte å ta med Jacobson ble det ikke plass til The Bone Clocks. Hvorfor de foretrakk J fremfor The Bone Clocks er ikke godt å si. Er det noen som har lest begge og kan forsøke å svare?

Den andre grunnen til at flere av oss ble skuffet over årets shortlist var at personlige favoritter ikke kom med. Jeg vet at mange bloggere heiet på Siri Hustvedt, muligens fordi hun er godt kjent i Norge og dermed var en av få de fleste hadde hørt om, og fordi de som kjenner til henne sier at hun skriver knakende godt. Selv hadde jeg to sterke favoritter, begge irer, og skjønner ikke hvorfor de ikke i det minste tok med en ire på shortlist. Det var dessuten flere andre bøker på longlist som var mer eksperimentelle og som virket mer interessante enn mange av de shortlistede bøken, som The Wake av Paul Kingsnorth, Orfeo av Richard Powers og den tidligere nevnte av David Mitchell.

Clementine kom med en meget interessant kommentar om at det tidligere år har vært stort fokus på bøker som utfordrer grensene for hvordan skjønnlitteratur kan skrives og at det var et vesentlig poeng at bøkene på shortlist skulle kunne leses om igjen, mens det i år ikke ser ut til å være noen slike bøker på listen. Muligens med unntak av Ali Smith sin How to Be Both - en bok jeg nå i ettertid kan si at jeg tror jeg kunne fått mye ut av å lese på nytt. Det kan virke som om årets jury har lagt mer vekt på at bøkene på shortlist skal appellere til mange, noe som for øvrig også var tilfelle i 2011 (i enda større grad enn i år) og som juryen da fikk sterk kritikk for. Selv irriterte jeg meg ihvertfall over at publikumsfavoritter kom med til fordel for smalere og (etter min mening) bedre litteratur, og da tenker jeg spesielt på Fowler. Jeg skrev at shortlist ville skapt større engasjement dersom flere av de smale bøkene som utfordrer leseren på en eller annet måte hadde kommet med da de ofte er artigere å lese og ikke minst å diskutere i ettertid. Både meg og Linn var enig om at Hustvedt, Williams, Kingsnorth og Mitchell hadde dannet en mer spennende og utfordrende shortlist.

Vi gikk etter hvert over på å diskutere de individuelle bøkene, men ingen av oss hadde på det tidspunktet lest How to Be Both eller J, så diskusjonen rundt de to bøkene ble litt begrenset. Siden dette kun er ment som en oppsummering av diskusjonen vi hadde når shortlist ble publisert vil jeg ikke si for mye om noen av bøkene foreløpig. J har jeg begynt på, men ikke fullført, og How to Be Both har blitt min favoritt fra shortlist. Hvorfor jeg likte den så godt skal jeg skrive mer om i et eget innlegg, men det er definitivt den jeg heier på i kveld! Både meg og Clementine ga under diskusjonen uttrykk for at vi gledet oss til å lese boken, for Clementine sin del fordi hun har lest bøker av Ali Smith før og dermed visste hvor god hun kan være.

Linn hadde lest The Narrow Road to the Deep North og den var på det tidspunktet hennes favoritt fra shortlist, og det skriver hun på bloggen sin at den fremdeles er, sammen med The Lives of Others. Hun skrev at hun ikke oppsøker rene historiebøker og liker derfor når hun kommer over romaner hvor hun kan lære om historiske hendelser. Videre skrev hun følgende om boken: "Jeg likte hvordan Dorrigo selv syntes han ikke var en bra mann, det høres jo ikke så bra ut - men i kontrasten av en annen karakter som syntes han var en super kar gjorde det inntrykk." Kjæresten hennes hadde dog ikke vært like positiv, han mente det var for mye romantikk i boken og at den ble "for klisjefylt og belærende" og trakk sammenligningen med en mer sofistikert Paulo Coelho. Linn nevnte at hun forsto hans synspunkt da hver karakter hadde noe de ønsket å formidle til leseren, sin egen livsvisdom. Jeg hadde begynt på boken, men slet med å komme inn i den, synes den var skrevet på en ganske rotete måte, men jeg innser at jeg ikke ga den en skikkelig sjanse. Etter å ha lest det Linn skrev om kjærestens mening må jeg si jeg er tilbøyelig til å tro at jeg vil være enig med ham, det høres ikke helt ut som min type bok.

Det var flere som hadde noe å si om The Lives of Others. Hvis dere besøker bloggen til Clementine kan dere lese at hun er mektig imponert over boken til Mukherjee. Elida var også veldig begeistret og sammenlignet den med Buddenbrooks av Thomas Mann og The Lowlands av Jumpha Lahiri. Karete var enig i at den minnet om boken til Lahiri, som for øvrig var nominert til fjorårets Bookerpris, men hun synes ikke sammenligningen var like positiv og mente at boken var interessant men at hun likevel ikke likte spesielt godt å lese den. Den levde ikke helt opp til forventningene hennes. Selv har jeg kun lest en liten del av den, og fant ut at den ikke var noe for meg. Men jeg tviler ikke på at det er en god bok, og har ingenting i mot om den skulle stikke av med seieren. For meg var det nok å kave meg gjennom Buddenbrooks.

Clementine åpnet diskusjonen om We Are Completely Beside Ourselves ved å si at det svir at denne boken tok plassen på shortlist til en bok som kunne vært fantastisk. Dette var boken vi alle var enig om at ikke fortjente plassen på shortlist. Linn trodde hun hadde fått meg seg at en i juryen hadde påstått at boken kunne leses flere ganger, mens Linn mente selv at det holdt lenge med en gang. "Livet er for kort!" Jeg kommenterte at jeg mener at de bøkene som med fordel kan leses gjentatte ganger er bøker som tvinger leseren til å tenke, som utfordrer seg på en eller annen måte og som faktisk kan gi deg noe nytt for hver gang du åpner den på nytt. Det at en bok er lettlest er ikke nødvendigvis et positivt trekk. Jeg mente - og mener - at Fowler sitt store feiltrinn er at selv om hun presenterer interessante problemstillinger så forsøker hun å komme med alle svarene i stedet for å oppfordre leseren til å tenke selv. Både meg og Linn så likhetstrekk mellom denne og The People in the Trees, men hvor sistnevnte var betydelig bedre skrevet og mye mer interessant da forfatteren virkelig utfordrer leseren på mange måter og på ingen måte forsøker å dele ut hans egen moralske oppfatninger. Hvis denne boken vinner blir jeg ganske oppgitt og jeg er neppe alene om det.

Den siste boken, To Rise Again at a Decent Hour, hadde vi ganske ulike meninger om. Clementine synes den var helt herlig og falt for humoren i boken. Hun likte hovedpersonen godt og synes boken var en verdig shortlistkandidat til tross for at hun mente den sakket litt ned på slutten og skrev at "jeg synes ihvertfall at han overdimensjonerte den religiøse sekten, det ble for mye og for snålt". Linn likte boken i starten men følte at den "gikk fra å være en slags komedie til å bli klaustrofobisk teologisk". Hun kunne se at Ferris er en dyktig forfatter og elsket dialogene mellom karakterene, men hun syntes boken sklir veldig ut og at hun til slutt satt igjen med mange tråder som ikke helt hang sammen og med følelsen av at hun ikke forsto hva nå enn Ferris prøvde å kommunisere til leseren. De var begge enig i at boken i det minste var langt bedre enn boken til Fowler. Jeg syntes derimot ikke det, men mye av grunnen til det er nok ganske subjektiv.

Først og fremst begynte jeg med å si at "boken til Ferris har et ganske interessant utgangspunkt for diskusjon, men jeg synes ikke den var god nok for shortlist. Jeg følte han fokuserte for mye på tema og for lite på karakterene i boken, noe som ødelagte veldig for meg. Og personlig synes jeg ikke den var så morsom som jeg hadde håpet." Men det var bare halve grunnen til at jeg mislikte boken. Jeg leste et intervju med forfatteren hvor han knyttet hovedkarakteren opp mot den nye ateistiske bevegelsen frontet av blant andre Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens. Jeg følte hovedkarakteren var skapt for å fremme et tema - om å finne tilhørighet og mening med livet i religiøse sirkler (enten man tror på gud eller ikke) - mens den nye ateistiske bevegelsen prøver å vise at det er fullt mulig å finne mening med livet og tilhørighet etter å ha forkastet religion og gudetro, og likte dermed ikke sammenligningen. Jeg synes dessuten at mange av observasjonene og kommentarene til hovedpersonen var overfladiske og ikke spesielt reflekterte og at han absolutt ikke ville vært med på å gi noen et bedre syn på ateister. Det var mye jeg personlig ikke likte med denne boken, men jeg skjønner at alt ikke nødvendigvis vil plage andre i samme grad. For eksempel skrev jeg følgende: "jeg irriterte meg over fremstillingen av gudstro som noe positivt. Hovedkarakteren er kritisk til religion men mener gudstro ville gjort livet hans mye bedre. Han kunne ønske det var sant. Hva med litt mer refleksjon rundt det - ville det egentlig vært bedre om det fantes en gud? Hvordan ville det vært bedre? Skal vi kun være kritisk til religion men ikke til gudstro? De henger jo sammen.. kan dere huske om han tar opp dette?" Delte meninger om boken til Ferris med andre ord...

Basert på diskusjonen vi hadde for over en måned siden samt det jeg har lest i etterkant vil jeg tro både Neel Mukherjee og Ali Smith vil anses som verdige vinnere, og mange vil nok også synes det er greit dersom Jacobson vinner for andre gang. Jeg innbiller meg at det er litt mer uenighet rundt boken til Flanagan, men jeg tror ikke det blir noe krise dersom han vinner heller (hvor sannsynlig er det at vi får en australsk vinner året etter at vinneren kom fra New Zealand?). Jeg tror derimot at det vil bli en del reaksjoner dersom Ferris vinner, og jeg tror det vil bli ramaskrik dersom Fowler vinner. Personlig blir jeg meget glad dersom skotten stikker av med seieren!