Februar, mars og april: en oppsummering

Sovjetisk science fiction hvor hele handlingen foregår i en eneste bygning. Det er det man får hvis man åpner den lilla boken som ligger på bordet. Hvis man har den åpen for lenge får man en oppmerksomhetssyk og smågretten liten bartefant som heldigvis lyser opp med en gang boken lukkes og han skjønner at han skal få leke. I går forsøkte jeg å ligge å sole meg på et teppe i parken med båndet til Max festet rundt livet og en bok i hendene. En liten stund var det toppen av lykke. Det er april og jeg kan sole meg i parken uten å få frostskader. Jeg har en hund som klarer å ligge i ro en liten stund - dog ble det vanskelig da det dukket opp en annen hund - og boken jeg leser på er både godt skrevet og original. Med andre ord en nydelig aprildag jeg gjerne skulle opplevd på nytt. Det rare var det ikke føltes unaturlig å lese om et frossent vinter-Island på 1800-tallet mens jeg stekte ute i solen i Bergen. Utrolig hva man kan leve seg inn i bare forfatterne er gode nok.

Den lilla boken er forresten en av syv bøker jeg har lest de siste tre månedene. Åtte hvis man regner med Islandboken, noe jeg sikkert vil gjøre da den mest sannsynlig blir ferdiglest før mai. Perioden begynte dårlig. Tre bøker lest som av diverse grunner ikke fenget. Det står ikke alltid på kvaliteten, jeg må nok innrømme at i to av tre tilfeller var det hovedsakelig personlige preferanser som gjorde at bøkene ikke slo an. De av dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har en forkjærlighet for russiske forfattere. Og alle russerne jeg har lest har skapt begeistring hos meg, Pushkin for sine eventyrlige historier, Tolstoy for sitt språk og sin dybde, Gogol og Bulgakov for sin fantastiske humor, Dostoyevsky for sine skildringer av mørke menneskesinn, Solzhenitsyn for sin brutale realisme. Men så leste jeg Chekhov. Der sa det stopp. Det var tørt, det var ikke alltid antydninger til et plot og selv om jeg gremmes av å bruke det ordet var det rett og slett kjedelig. Og det virket nesten tilfeldig hvor han valgte å stoppe novellene. Jeg har i ettertid lært at det er et poeng i seg selv at historiene bare ebber ut uten en skikkelig slutt, noe dere kan lese mer om hos Frøken Vims. Det er helt sikkert stor litteratur og jeg vil gjerne høre fra noen som kan forklare meg hvorfor det er det, men foreløpig sier jeg bare at det ikke var noe for meg. Det finnes flere russiske fisker i havet.

Belgieren Amelie Nothomb og nordmannen Gert Nygårdshaug sto for de to andre bøkene som ikke overbeviste. Av og til digger jeg Nygårdshaug. Bøker som Klokkemakeren og Fortellernes Marked kommer garantert til å bli gjenlest og jeg er sikker på at jeg vil oppdage enda mer ved bøkene som fascinerer meg ved gjenlesning. Jeg synes mannen er en dyktig forfatter og regner med å lese det meste han har skrevet (bare gi meg 20 år). Problemet med Pergamentet handler igjen om personlige preferanser. Ergo: jeg liker ikke å lese politikrim. Skarphedin Olsen er og blir politi og det er myye gøyere for meg å lese om kokken og kryptografen Fredric Drum hvis jeg først skal lese Nygårdshaugs krim. På den positive siden ga jeg boken videre til en som satt mer pris på den. Nothomb sin bok er jeg mer skeptisk til på et generelt grunnlag. Det er en stund siden jeg leste den nå, men jeg mener å huske at jeg ikke synes boken var så troverdig. Når det virker som om mennesker som sitter i en konsentrasjonsleir egentlig bare har en litt kjip måned så er det noe som ikke helt fungerer. Jeg satser på å skrive et mer omfattende innlegg om boken, Sulphuric Acid, senere.

Den lilla boken sto for den første virkelig fine leseropplevelsen siden januar. Stillferdig sovjetisk science fiction om autoritære regimer og sensur. Virkelig fascinerende lesning, som jeg også skal forsøke å knote ned noen flere ord om i en egen omtale. Bøkene til Jon Richardson og Michael Wood har jeg allerede skrevet om. Richardson er for øvrig årets store overraskelse i positiv forstand. Den siste boken jeg har lest ferdig overrasket imidlertid ikke, og med det mener jeg at jeg forventet at den skulle være strålende og det var den. Old Filth er første bok i en trilogi av britiske Jane Gardam og den tredje boken i serien ble nominert til den nyopprettede Folioprisen tidligere i år. Den første er en kort bok som likevel rommer ufattelig mye og jeg har definitivt skjønt hvorfor så mange briter elsker gamle Filth. Jeg skal lese de to andre bøkene og deretter gjøre mitt beste for å overbevise dere om at dette er prisverdig litteratur.

Jeg er glad for å være tilbake i bokbloggverden. Det beste med bokbloggere er at de stadig kommer med kjærlighetserklæringer til bøker og forfattere jeg ikke en gang har hørt om. De minner meg på entusiasmen jeg hadde for forfattere jeg ikke har lest på lenge. Av og til deltar de i eller starter diskusjoner om bøker jeg elsker, eller for den saks skyld hater, noe som kan være minst like moro. Fremover skal jeg lese Nancy Mitford og Gabriel Garcia Marquez takket være to særdeles overbevisende og dyktige bloggere. Zweig og Wodehouse står også på tapetet. Ellers blir det hva nå enn jeg føler for i øyeblikket. Og det kan være litt av hvert…