The Man Booker Prize 2014

Nå er det under en uke til det braker løs: Bookerprisens longlist publiseres 23. juli. For min egen del er dette årets litteraturhøydepunkt og hvert år finner jeg nye favoritter blant de nominerte. Jeg har oppdaget fantastisk gode forfattere på grunn av Bookerprisen, deriblant Julian Barnes, Ned Beauman, og Jim Crace. Det er også knallgøy å lese og diskutere de nominerte sammen med andre interesserte bloggere. I år kommer Booker-diskusjoner til å foregå på diverse blogger, samt i en diskusjonsgruppe som Clementine opprettet på Facebook. Der kommer Clementine, Elida, Linn og jeg til å legge ut informasjon og meninger om de nominerte bøkene i håp om å få i gang litt Booker-engasjement. Facebookgruppen finner dere her.

I neste uke kommer jeg til å legge ut min egen longlist basert på det jeg har lest og hørt om bøkene som kan bli nominert. Jeg gjør det bare for å ha det litt gøy og for å se om jeg kan klare å treffe med noen av valgene. I mellomtiden kan dere få lese litt om bøkene jeg allerede har lest og som jeg holder på å lese som potensielt kan bli nominert neste onsdag.

Andrew's Brain (E.L. Doctorow)
“I asked this question: How can I think about my brain when it’s my brain doing the thinking? So is this brain pretending to be me thinking about it?” 

Andrew's Brain virker som en eneste lang monolog, selv om Andrew snakker med noen. En psykolog fikk jeg inntrykk av, men vi hører kun fra ham. Han forteller om ekskonen som har flyttet sammen med en ny mann, om hans andre kone som døde. Om barnet han ikke klarer å ta vare på. Om den uventede karrieren og hans syn på seg selv. Alt leder opp til hvorfor han befinner seg der han er nå og hvor han faktisk er. Som leser må man stille seg spørsmålet: kan jeg egentlig stole på det han sier? Svaret er selvsagt nei, han gir ingen objektiv gjennomgang av livet sitt, han prøver å erindre hva som har skjedd. Han hopper frem og tilbake i tid, tar for seg hendelser slik det passer ham. Vi vet ingenting annet om livet hans enn det han velger å fortelle. Jeg er veldig glad i bøker med upålitelige fortellerstemmer hvor leseren er prisgitt informasjonen som kommer fra denne stemmen. Du blir kjent med slike karakterer på en helt annen måte enn i bøker hvor du får informasjon fra flere hold. Spenningen blir ofte mer intens da karakterene ofte gjør sitt beste for å skjule vesentlig informasjon - enten det er bevisst eller ikke - og du som leser ikke har mulighet til å gjøre noe annet enn å høre på det han eller hun forteller. Leseren blir en slags hobbypsykolog som må rote rundt i Andrew's hjerne (i dette tilfellet). Jeg likte boken med andre ord. Samtidig har jeg lest en del bøker av denne sorten, og det er flere som gjør det enda bedre enn Doctorow etter min mening. Han når ikke helt opp til andre Booker-vinnere som Kazuo Ishiguro og Julian Barnes for eksempel og av den grunn vil jeg helst ikke se denne på longlist neste uke. Kan anbefales som interessant lesning, men på longlist bør man kun finne det beste av det beste.

Glow (Ned Beauman)
Dette er Ned Beaumans tredje roman, og desverre også hans svakeste. Om jeg hadde fått boken i gave med blankt omslag hadde det ikke tatt meg lang tid før jeg ville forstått hvem som hadde skrevet den, bøkene hans er veldig gjenkjennelige. Du har en litt snodig fyr med et merkelig syndrom som bor i London og forvikler seg inn i sære saker. I Glow møter vi Raf fra London, som har en intern klokke med 25 timer i døgnet, noe som gjør det umulig for ham å opprettholde normale jobber og normale forhold. Den Burmesiske kameraten hans, Theo, forsvinner, og han forsøker å nøste opp i mysteriet og å finne ut hva det har å gjøre med en ny type narkotika og en internasjonal bedrift.
Beauman skriver godt, som alltid, men Glow engasjerer ikke på langt nær like mye som i The Teleportation Accident og som den brilliante Boxer, Beetle. Det kan være det bare var saken han viklet seg inn i var så mye mindre interessant for meg enn Fishy sin nazistsak i hans første bok. Men jeg følte også at den både var mindre dyster og mindre morsom enn de forrige to. Jeg synes ikke han mestrer den svarte humoren like godt i denne boken, selv om sjarmen fremdeles er inntakt. Jeg tror neppe denne får en plass på longlist.

The Good Lord Bird (James McBride)
"The old face, crinkled and dented with canals running every which way, pushed and shoved up against itself for a while, till a big old smile busted out from beneath 'em all, and his grey eyes fairly glowed. It was the first time I ever saw him smile free. A true smile. It was like looking at the face of God. And I knowed then, for the first time, that him being the person to lead the colored to freedom weren't no lunacy."

The Good Lord Bird handler om en slavegutt i USA på 1850-tallet som blir ufrivillig frigjort og havner med en gruppe hvite menn ledet av John Brown, som arbeider for å avskaffe slaveriet. Gutten blir tatt for å være en jente og for å holde seg på god fot med hans frigjører later han som om han er det. Selv når de går hver til sitt fortsetter han å være jente, da det øker sjansene hans for å overleve livet som fri "mann". Jeg har ikke lest denne ferdig enda, men etter å ha lest halve boken har jeg ikke annet enn godord å si om den. McBride har funnet et annerledes perspektiv på slavetiden i USA. Little Onion, som gutten blir kalt av Brown, hadde det bedre som slave enn med denne banden som må stjele mat og som stadig havner i farlige situasjoner (med vilje) og han er ihvertfall ikke glad i å gå med kjoler som klør. Nei, han vil tilbake til eieren sin. Noe sier meg at han sikkert kommer til å forstå verdien av å være fri etter hvert, samt se kampen for frihet i et større bilde og ikke bare se sin egen skjebne, men enn så lenge er han ytterst misfornøyd med situasjonen han har havnet i. Det skaper ganske mange morsomme situasjoner som gjør boken særdeles sjarmerende, til tross for det seriøse temaet. Den gir oss også et annet perspektiv på den store frigjøringsforkjemperen og helten, John Brown, som fremstilles som en veldig sær mann som ikke akkurat kan sies å være en god leder. The Good Lord Bird er en godt skrevet bok som både kan leses som en særdeles god underholdningsroman og også som en realistisk beretning om hvordan kampen mot slaveriet var for de som frivillig (og ufrivillig) kjempet den. Her er det lite som er svart/hvitt. Denne boken har jeg et lite håp om at skal havne på longlist. Hvor realistisk det er vet jeg dog ikke. Jeg kommer uansett til å skrive en mer utfyllende omtale når jeg er ferdig å lese boken.

The People in the Trees (Hanya Yanagihara)
Denne vil jeg ikke skrive så mye om enda, da jeg ikke har lest mer enn 100 sider. Omtale kommer når jeg er ferdig med den. Foreløpig vil jeg bare si at hvis denne fortsetter like bra som den begynte så bør den havne på longlist. Forklaringen kommer.. Les Linn sin omtale i mellomtiden.

I tillegg er det mange potensielle Booker-nominasjoner jeg ønsker å lese og jeg håper noen av dem blir nominert slik at jeg får en unnskyldning til å begynne på dem fortest mulig. Deriblant:

- Philip Hensher: The Emperor Waltz
- Martin Amis: The Zone of Interest (ikke publisert enda)
- Ian McEwan: The Children Act (ikke publisert enda)
- Damon Galgut: Arctic Summer
- Edward St. Aubyn: Lost for Words
- Sebastian Barry: The Temporary Gentleman
- Tom Rachman: The Rise and Fall of Great Powers
- Helen Dunmore: The Lie
- Donal Ryan: The Thing About December
- Michael Cunningham: The Snow Queen