Evermore

Sixteen-year-old Ever Bloom is the sole survivor of a car accident that killed her family. Exiled to sunny California, Ever is haunted by her little sister and by the ability to see people's auras, hear their thoughts and know their entire life story by touching them. She wants to hide from the world, but when a stunningly handsome new guy arrives at school, she can't seem to keep away. Falling in love with Damen is dangerous - he's not what he seems. But if Damen is her destiny, how can Ever walk away?


I utgangspunktet tenkte jeg at det ville bli kjekt å lese lettere litteratur innimellom alle romanene jeg leser, og det var derfor jeg bestemte meg for å lese denne ungdomsboken. Det at den er lettlest og ungdommelig trenger vel ikke å bety at det blir en dårlig leseropplevelse eller at boken generelt er dårlig skrevet? Jo, i dette tilfellet gjør det faktisk det. Jeg føler meg som en litteratursnobb for å tenke slik, men dette er noe av det dårligste jeg har lest på lenge.

Kine på bokelskere.no skriver:

"Mulig det er jeg som har lest for mye av denne sjangeren i det siste, for dette ble bare kjedelig. Her var det lett blanding av tidligere sette tv serier og bok serier. Litt Ghost Whisperer, litt Twilight high school romantikk, litt Sookie Stackhouse overnaturlige evner så har man EverMore -the imortals. Blir ikke å lese fortsettelsen ihvertfall, jeg finnes ikke nyskjerrig på hva som skjer videre."

Jeg er helt enig. Det at den minnet såpass mye om andre bøker og tv-serier gjorde den forutsigbar og kjedelig. Det kunne jeg oversett hvis karakterene hadde vært interessante og historien godt skildret, men det var den ikke. Absolutt alle følelser karaktene opplever blir presset i leseren med teskje. I stedet for at forfatteren skildrer hvordan hovedpersonen Ever har blitt mentalt skadet av å miste sine foreldre i en bilulykke sier Ever selv at hun er skadet - og hun sier det om og om igjen i tilfelle vi ikke har fått det med oss. Forfatteren skildrer ikke problemene Ever har med å sette pris på alt tanten gjør for henne - hun får Ever til å kommunisere til oss at hun ikke orker å behandle tanten som hun burde, selv om hun selvfølgelig skjønner at hun burde. Forfatteren har gitt Ever en rekke feil, og hun er selv klar over dem alle, uten å være i stand til å gjøre noe med dem. Det blir ikke troverdig i det hele tatt.

Ever sin sorg og hennes forhold til sin døde søster Riley kunne vært en nydelig, hjerteskjærende del av boken, men dette blir heller ikke fremstilt på en troverdig måte. Ever virker ikke trist eller innesluttet, hun bare påpeker at hun er det. Dette er virkelig det store problemet med boken: Forfatteren evner ikke å skildre Evers følelser på noen måte, hun bare får Ever til å presentere sine følelser for leseren. På den måten får jeg inntrykk av at hun er kald, uinteressant og selvsentrert. Ikke akkurat den perfekte oppskrift på en heltinne. Det er greit nok at dette er en ungdomsbok, men jeg vet om mange forfattere som har skrevet ungdomsbøker som er betydelig bedre enn denne.

Jeg kommer ikke til å følge Ever videre.