Kjøter

"DET ER DØDELIG I BERGEN BY"... Og der ble jeg interessert. Det er ikke ofte jeg får lese bøker fra Bergen - spesielt ikke bøker med bergenske seriemordere. Kjøter er Lene Solhaugs forfatterdebut, og boken ble publisert av Panthera Publishing. Det er et lite forlag som utelukkende utgir bøker som er skrevet av forfattere under 23 år. Lene Solhaug var kun 19 år da hun skrev Kjøter.




Boken handler om Steffen Eriksen, en kassamann på Rema 1000 som får tilbud om å jobbe i politiet for onkelen Lennart. Den første saken hans blir ikke helt som forventet: politiet finner en jente i et gammelt, forlatt hus, lenket til veggen med et hundehalsbånd og med mat- og drikkeskåler beregnet for hunder. Hun har sultet ihjel, etter å ha vært fanget og behandlet som en hund i ni år av sin kidnapper. Etter hvert dukker det opp flere lik som har fått samme, eller verre behandling. Er det en seriemorder løs i Bergen?


Jeg likte historien. Den var spennende, godt oppbygd, og nervepirrende på slutten. Vi ble godt kjent med de viktigste karakterene, og en stygg, merkelig hund med navnet Clinton (etter Bill). Karakterene er jordnære og lett å identifisere seg med. Til tross for bokens brutale hendelser har den likevel en uformell, munter tone, som gjør boken lettere å lese, og mindre dyster. Solhaugs språk flyter greit for det meste, utenom et par setninger innimellom som burde vært omformulert. Men jeg har likevel litt pirk som plaget meg mens jeg leste:

1. Boken burde vært gjennom en språkvask. Det er såpass mange skriveleifer at det ble plagsomt. Manglende bokstaver, komma som ikke burde vært der, feilplasserte komma, "med" der det skal stå "meg", og lignende leifer. Dette burde være enkelt å fikse. En ny korrekturgjennomgang er nødvendig.
2. Dialogen er skrevet på dialekt, noe som fungerer fint så lenge det er konsistent. Men det er ikke alltid det er konsistent. Jeg reagerte spesielt på søsteren til det ene offeret som snakket bokmål, til tross for at hun var fra Haugesund (eller var det Karmøy?). Politimennene på dette stedet snakket dialekt. I tillegg ble et par bergenseres dialoger skrevet på bokmål noen ganger i løpet av boken.
3. Bergensken var for det meste som forventet, men enkelte steder var den litt merkelig. Fins det bergensere som sier "nå" istedet for "no", når de ellers snakker "ujålete gatebergensk"? Solhaug skriver alltid "nå", til tross for at karakterene ellers bruker ord som "nokken", "ka", "aen" osv.. Hun bytter også mellom "hjemme" og "heme". Og hvem i all verden sier "skjøl"??? Mulig hun er fra en annen del av Bergen enn meg, men "k"-en kan virkelig droppes..
4. Hva er det med Solhaug og mat? Hun skriver i et intervju med BA (Bergensavisen) at hun ikke ville ha en jente som hovedperson fordi det da ville det blitt så mye "følelser, venninnesnakk og grining". Med mannlige hovedpersoner blir det visst mye spising. Hvis du er lett påvirkelig vil du nok bli veldig sulten av å lese denne boken. Den kan friste med nugatti, skillingsboller, napoleonskake, pizza fra pizzabakeren, pizza fra Dolly Dimples, Kebab, loff med hvitost, after eight, smultringer, ostehorn, sandwich fra Big Bite, sjokolademelk, melkesjokolade pluss en hel haug med andre matretter.
5. Det skulle stått: ADVARSEL - dette er en "fortsettelse følger"-bok. Jeg liker bøker som har en skikkelig konklusjon på slutten, ikke en som skal lure meg til å lese bok nummer 2.

Men jeg må innrømme at det var gøy å lese dialog som var skrevet på min egen dialekt. Det er ikke ofte jeg får lese "hallaisen, din slaur" (ikke det at jeg hører det så ofte heller.. jeg er ikke den største slauren tror jeg), og jeg måtte jo le litt av "what the fuck is an undikk?".. Det var faktisk ikke så rent lite humor i denne krimboken, noe jeg likte godt. En av mine favoritter må være engelskmannen Jerry som ikke alltid skjønner norske vaner: "Tss, den som fant på å blande sjokolade med urtekrem fortjener et hardt slag i bakhodet med en stor, kokt skinke."

Krim er ikke den sjangeren jeg liker best, men alt i alt likte jeg denne boken ganske godt. De som er glad i litt brutal krim vil gjerne like den enda bedre enn meg. Jeg møtte datteren til en kollega av meg på jobb på torsdag - en femten år gammel jente som sa hun ikke likte særlig godt å lese bøker fordi det var kjedelig. Men hun hadde sett kopien min av Kjøter på bakrommet og akkurat den boken var hun veldig nysgjerrig på. "Den virket kjempespennende", sa hun.. Klarer man å få en tenåring som ikke liker bøker til å ville lese har man garantert gjort noe rett. Jeg tror jeg gir kopien min videre til henne.