The New York Trilogy

"A stunning, hypnotic book... Auster's virtuosic storytelling achieves a tone at once passionate and detached, and the result is as curious as it is convincing." Slik beskriver en anmelder fra The Glascow Herald trilogien til Auster, og beskrivelsen treffer blink når det gjelder mitt inntrykk av boken. Men før jeg prøver å komme med egne betraktninger om boken kan dere få vite hva boken (eller rettere sagt bøkene) handler om, og siden jeg vil ut igjen i sommersolen for å begynne på Blodleie av Johan Theorin blir denne delen klipp og lim:


City of Glass: As a result of a strange phone call in the middle of the night, Quinn, a writer of detective stories, becomes emmeshed in a case more puzzling than any he might have written.

Ghosts: Blue, a student of Brown, has been hired by White to spy on Black. From a window of a rented room on Orange Street, Blue keeps watch on his subject, who is across the street, staring out of his window.

The Locked Room: Fanshawe has disappeared, leaving behind his wife and baby and cache of extraordinary novels, plays, and poems. What happened to him and why is the narrator, Fanshawe's boyhood friend, lured obsessively into his life?

Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det surrer så mange tanker rundt i hodet etter å ha lest denne boken. Den første tanken er ganske enkel å formulere - Wow, jeg er imponert. Dette var en fantastisk god bok. Det var noe med stemningen som traff meg fullstendig. Alle bøkene begynner med et mysterium som en person - Quinn, Blue og Fanshawes venn - nesten blir påtvunget å løse. Men mysteriet er kun rammen rundt fortellingen, og det utvikler seg fra et utvendig mysterium til en innvendig kamp om identitet og livskraft.

Hver bok følger forskjellige personer, men det er likevel den samme historien som går igjen, den samme oppskriften som følges. Det er tre distinkte historier og det er den samme historien, alt på en gang. Samtidig går flere navn og karaktertrekk igjen i alle historiene, og jeg lurte lenge på om de tre historiene hver var en del av en større historie - at de passet sammen som et pusslespill. Det var nok feil, men samtidig kan jeg ikke være sikker. Boken forvirret meg. Den gledet meg. Den gjorde meg nysgjerrig. Jeg vet ikke helt hva jeg sitter igjen med etter å ha lest den, men jeg vet jeg kommer til å tenke på den i lang tid. Spesielt om hvordan hovedpersonen(e) klarte å bli så til de grader manipulert, og hvordan alt henger sammen?

"It's June second, he told himself. Try to remember that. This is New York, and tomorrow will be June third. If all goes well, the following day will be the fourth. But nothing is certain."

Jeg ble spesielt forvirret når Paul Auster selv dukket opp i boken, sammen med konen og sønnene. At forfatteren skriver seg selv inn i romanen sin har jeg aldri opplevd før. Men store deler av historiene handler om det å skrive, om å dokumentere spor som skal føre til en større forståelse for menneskene man har fått i oppdrag å spionere på. Likevel fører skrivingen heller til større innsikt i egen psyke enn innsikt i hodet til den man spionerer på. Som et pluss for oss bokelskere har bøkene også en del litteraturreferanser, og de ga meg et sterkt ønske om å lese Don Quixote og Alice i eventyrland. 

Det er vanskelig å skrive om denne boken. Jeg vil skrive om alt jeg elsket ved den, og jeg vil skrive om alt som forvirret meg. Jeg vil at folk som leser dette skal skjønne hvor god boken var, men det virker umulig å forklare stemningen og ordene på en måte som er verdig boken. Men jeg håper dere vurderer å lese den - hvis ikke går dere glipp av noe stort. Hvis ikke dere vil høre på meg, så hør på anmelderen fra The Glascow Herald som skrev det så elegant.