"Der moren ammet sitt barn i dødender svor den lille jeger sin ed
vekk fra sulten og nøden.
Hevnen over viddene skred."
"Og Hevnen ble lokket til Dødsrikets Sal
mens elvene tømte sin sorg
snart bygde fremmede i den fruktbare dal
der jegeren hadde sin borg."
Jegerdukken er den andre boken i krimserien om Fredric Drum, skrevet av Gert Nygårdshaug. I den første, Honningkrukken, foregår mesteparten av handlingen i Frankrike, hvor vinsmaking står i sentrum. Bok nr. to, derimot, finner sted i Norge, i en øde fjelldal. Her er det oppdaget to lik som er perfekt bevart og ser ut til å være over 2000 år gamle. Sammen med likene lå det et par gjenstander som har bilder som kan minne om et slags skriftspråk. Fredric Drum drar til denne dalen, Nord-Østerdal, for å prøve å tyde språket. Men etter flere drapsforsøk rettet mot Fredric kan det se ut til at noen vil rydde ham av veien før han lærer noe om gjenstandene fra fjelldalen.
Jeg likte atmosfæren i denne boken, hvor nydelig natur og spennende arkeologiske funn var blandet med mystiske karakterer og skumle drapsforsøk. Det høres kanskje litt "Dan Brown-aktig" ut, men jeg syns i grunnen ikke at Jegerdukken minnet særlig om dagens kodekrim. Det er et mer avslappet, rolig tempo i Nygårdshaugs bok - den er ikke spesielt action-preget. Samtidig er det driv i historien, og jeg hadde hele tiden lyst til å lese videre. Det var ingen dødpunkter. Til og med beskrivelsene av fluefisket - som Drum og kompisen Stephen ofte drev på med - gjorde ikke boken kjedelig. Det var med på å skape stemningen i boken.
Da jeg leste Honningkrukken ble jeg fascinert av Nygårdshaugs krimhelt, men jeg syns likevel den historien ble litt for tynn. Den var helt grei, men noe manglet for at jeg skulle opparbeide det helt store engasjementet. Jegerdukken, derimot, holdt på min oppmerksomhet til slutten, og jeg ble engasjert i saken. Nå gleder jeg meg til å lese de neste bøkene, hvor Fredric Drum reiser til Roma og Egypt. Jeg tror dette er en krimserie jeg kan like. Gode karakterskildringer og spenning i et litt rolig tempo ser ut til å være en kombinasjon som får meg til å like krim. Jeg husker ikke hvem som brukte dette uttrykket, men det var en (muligens på bokelskere) som kalte slike bøker for "feelgood"-krim. Jeg syns det passer fint =)
Å, det er spennende. Jeg har lest Gert Nygårdshaug med litt blandede følelser. Best likte jeg den som jeg ikke helt husker hva heter...noe med en prests geometri. Jeg har ikke lest noen av bøkene om Fredric Drum, men jeg har hatt lyst, og nå fikk jeg enda mere lyst. Jeg sliter litt med de av bøkene hans som blir litt vel new age/kvantefysiske, f.eks. Dverghesten.
SvarSlettJeg har hatt samme opplevelse som deg - noen likte jeg godt, andre likte jeg ikke. Klokkemakeren og Fortellernes Marked er mine Nygårdshaug favoritter (og nå også Jegerdukken). Dverghesten likte jeg ikke noe særlig, og Honningkrukken var kun "grei nok". Mengele Zoo og Prost Gotvins Geometri avbrøt jeg, men mulig jeg finner sistnevte frem igjen en gang.
SvarSlettKrimserien hans kombinerer arkeologi, myter, naturliv, restaurantliv og mer tradisjonelle krimsaker.
Visste ikke at Nygårdshaug skrev krim. Jeg leser ikke så mye krim (med unntak av Harry Hole da =P ) , men plukker det med meg litt innimellom når jeg trenger litt "lettfordøyelig og underholdende". Synes ofte det er vanskelig å finne krim som jeg synes fenger, men skal legge meg Nygårdshaug på minnet til neste biblioteksbesøk - takk skal du ha =)
SvarSlettJeg er heller ikke noen stor krimfan. De jeg liker liker jeg godt. Men det er få.. Av de 41 bøkene jeg har lest så langt i år er 10 krim.
SvarSlettFår håpe du kan like Nygårdshaug =)