Blodleie

Jeg har endelig fått returnert til Öland, hvor det nå er vår. Gerlof har flyttet tilbake til hytten sin, for sin siste tid på jorden vil han tilbringe hjemme - ikke på et gamlehjem. Øyen får også en del nye beboere, som besøker sommerhusene sine for første gang det året (og også for første gang i enkelte tilfeller). Vendela og Max er et gift par i 40-årene som nettopp har bygd seg hus på Öland. Det var Vendela som ønsket seg tilbake til stedet hun vokste opp. En annen av Gerlofs nye naboer er Per Mörner, en slektning av steinhuggeren Ernst, som har arvet huset hans etter at Ernst døde. Han er en skilt mann med to barn, og datteren er alvorlig syk. Vi får også møte faren til Per - en mann som gjorde karriere i pornobransjen, men som nå har fått slag og sliter både med å snakke og med å ta vare på seg selv. Men farens fortid ser ut til å innhente både ham og sønnen, etter at en mordbrann i filmstudioet hans dreper en tidligere kollega, Hans Bremer, og en ukjent kvinne. I mellomtiden finner Gerlof frem sin avdøde kone, Ella, sine gamle dagbøker og lærer om en uønsket opplevelse hun fikk i 1957.

Det er karakterskildringene som gjør Theorins bøker så gode. Han sier selv i et intervju i dagsavisen at han ikke skriver tradisjonell krim, men heller relasjonsromaner. Krimelementet i Blodleie er spennende, og det driver boken fremover, men den virkelige historien ligger i gransking av karakterenes egen fortid og i slektshistorier. I denne boken er det spesielt Pers forhold til sin fars fortid (som han tar helt avstand fra) som blir gransket, og også Vendelas trøblete forhold til sin far og bror, som vi får innblikk i gjennom små glimt fra hennes oppvekst på øyen. For ikke å glemme Gerlofs innsyn i konens tanker og opplevelser fra en tid hvor Gerlof var mye på sjøen og konen var hjemme på øyen med barna.

Jeg liker virkelig Theorins evne til å veksle mellom nåtid og fortid. Med omgivelsene han har valgt og historiene fra fortiden skapes en slags mystikk som gjør stemningen i bøkene hans meget spesiell og det gjør bøkene mer leseverdig. Jeg syns dog ikke at stemningen og historiene i Blodleie når helt opp til det nivået forfatteren holdt i Skumringstimen og Nattefokk. Jeg skulle også ønske at Gerlof hadde en større rolle i boken.

Gerlof er og blir min favoritt. Han liker å gruble og pønske ut løsninger på mysterier, og har i følge Theorin "den livserfaringen som behøves". Han flytter hovedsakelig ut på hytten sin for å dø, men etter hvert blir han så oppslukt i Per Mörners historier og i Ellas dagbøker at han glemmer sin egen frykt og sine egne bekymringer. Gerlof er en stillferdig helt - skarp som en detektiv og modig, selv om det å være over 80 år skaper en del naturlige begrensninger. Han er nok hovedgrunnen til hvorfor jeg elsker Johan Theorins bøker.

"Gerlof så dem forsvinne bak steingjerdet, en far og en sønn som sikkert var litt lei av hverandre. Det var underlig med folk og barna deres. De sto hverandre nær, men forholdet var ofte anstrengt. Den eldre mannen hadde minnet Gerlof om noen av de mer senile beboerne på aldershjemmet som det var like umulig å føre noen samtale med over kaffen som med sterkt berusede personer. De levde mest i sine egne minner og avla bare korte besøk i den virkelige verden. Men nå og da kom det uventede ord ut av dem. Tanker, historier og iblant skamløse bekjennelser."

Jeg har storkost meg med å lese om livene til Per og Vendela og Gerlof og deres familier. Nå gleder jeg meg til siste bok fra Öland og siste bok om Gerlof. Men jeg har en ekkel følelse av at siste boken til Johan Theorin om hans barndoms øy vil bli avsluttet med Gerlofs begravelse. La det bli en lykkelig slutt for Gerlof, selv om livet til 83-åringen nok må ende til slutt.