Mortality

Forfatter: Christopher Hitchens
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Hachette Book Group
Språk: Engelsk
Sidetall: 106
ISBN: 9781455523474

Mortality er en samling av Christopher Hitchens' tekster skrevet etter at han fikk kreftdiagnosen. I ett og et halvt år levde han i "the land of malady", og i desember 2011 døde han av lungebetennelse på et sykehus i Texas.

To the dumb question "Why me?" the cosmos barely bothers to return the reply: Why not?

Dette er min første leseropplevelse av sitt slag og det er med blandede følelser jeg skriver om boken. Jeg vet det finnes en rekke norske bøker skrevet av syke og døende mennesker som har blitt bestselgere de siste årene, så en god del av dere som leser dette vil nok ha mer erfaring med å lese denne typen bøker enn meg. Jeg har i all hovedsak gjort mitt beste for å styre unna, noe som egentlig er rart med tanke på hvor mange romaner jeg har lest som omhandler døden. Det blir likevel ikke det samme å lese en oppdiktet historie av en forfatter som i skrivende stund ikke var i sluttfasen av livet - eller som ihvertfall ikke var klar over at han eller hun nærmet seg døden.

Jeg valgte å lese Mortality fordi jeg visste den kom til å være velskrevet og vakker, uten å gli over i det sentimentale. Det var alltid interessant å følge med på hva Chrisopher Hitchens hadde å si, enten i debatter eller i artiklene og bøkene han skrev. Av en motdebattant ble han en gang beskrevet som "a bright, well-educated, quick-thinking, widely-read, rhetorically-brilliant and dagger-tongued debater." At hans refleksjoner rundt sykdommen og muligheten for at han ikke hadde lenge igjen å leve ville være verdt å lese hadde jeg på forhånd ingen tvil om. Likevel er det en tung bok å lese. Jeg vet jo godt at Hitchens kommer nærmere og nærmere døden for hver side jeg blar om.

Hitchens var en særdeles engasjert og intelligent mann som ikke hadde noen problemer med å uttrykke seg klart og tydelig - ofte ganske spisset. Hans engasjement smittet over på mange og provoserte enda flere, faktisk i så stor grad at reaksjonene på hans diagnose i enkelte tilfeller var hatefulle:

It's just a "coincidence" [that] out of any part of his body, Christopher Hitchens got cancer in the one part of his body he used for blasphemy? Yeah, keep believing that, Atheists. He's going to writhe in agony and pain and wither away to nothing and then die a horrible and agonizing death, and THEN comes the real fun, when he's sent to HELLFIRE forever to be tortured and set afire. 

Han svarer enkelt og greit at "the vengeful deity has a sadly depleted arsenal if all he can think of is exactly the cancer that my age and former "lifestyle" would suggest that I got." Ikke alle hans motstandere reagerte på samme måte; noen arrangerte faktisk "Everybody Pray for Hitchens Day" 20. september 2010. Han fikk brev fra katolikker, protestanter og jøder som alle ønsket å redde enten ham eller sjelen hans.

I sympathize afresh with the mighty Voltaire, who, when badgered on his deathbed and urged to renounce the devil, murmured that this was no time to be making enemies.

Selv hører jeg til den gruppen som mener at verden har mistet en viktig stemme og en stor forfatter. I stedet for å skrive en lang omtale vil jeg heller dele noen utvalgte sitater fra boken, så kan dere dømme selv.

I love the imagery of struggle. I sometimes wish I were suffering in a good cause, or risking my life for the good of others, instead of just being a gravely endangered patient. Allow me to inform you, though, that when you sit in a room with a set of other finalists, and kindly people bring a huge transparent bag of poison and plug it into your arm, and you either read or don't read a book while the venom sack gradually empties itself into your system, the image of the ardent soldier is the very last one that will occur to you. You feel swamped with passivity and impotence: dissolving in powerlessness like a sugar lump in water.

Nobody wants to be told about the countless minor horrors and humiliations that become facts of "life" when your body turns from being a friend to being a foe: the boring switch from chronic constipation to its sudden dramatic opposite; the equally nasty double cross of feeling acute hunger while fearing even the scent of food; the absolute misery of gut-wringing nausea on an utterly empty stomach; or the pathetic discovery that hair loss extends to the disappearance of the follicles in your nostrils, and thus to the childish and irritating phenomenon of a permanently runny nose. Sorry, but you did ask... It's no fun to appreciate the full truth of the materialist proposition that I don't have a body, I am a body. 

The absorbing fact about being mortally sick is that you spend a good deal of time preparing yourself to die with some modicum of stoicism (and provisions for loved ones), while being simultaneously and highly interested in the business of survival.  

If you maintain that god awards the appropriate cancers, you must also account for the numbers of infants who contract leukemia. Devout persons have died young and in pain. Bertrand Russell and Voltaire, by contrast, remained spry until the end, as many psychopathic criminals and tyrants have also done. These visitations, then, seem awfully random. My so far uncancerous throat, let me rush to assure my Christian correspondent above, is not at all the only organ with which I have blasphemed. And even if my voice goes before I do, I shall continue to write polemics against religious delusions, at least until it's hello darkness my old friend.