Anna Karenina

Forfatter: Lev Tolstoy
Utgivelsesår: 1877
Min utgave: 2003
Forlag: Penguin Classics
Språk: Engelsk
SIdetall: 817
ISBN: 9780140449174

"Anna Karenina seems to have everything - beauty, wealth, popularity and an adored son. But she feels that her life is empty until the moment she encounters the impetuous officer Count Vronsky. Their subsequent affair scandalizes society and family alike, and soon brings jealousy and bitterness in its wake. Contrasting with this tale of love and self-destruction is the vividly observed story of Levin, a man striving to find contentment and a meaning to his life - and also a self-portrait of Tolstoy himself."

-------------------------------------------------------------------------

Den første gangen jeg leste Anna Karenina var jeg 16 eller 17 år. Det tok meg mer enn to måneder å fullføre boken, men da jeg var ferdig følte jeg at jeg hadde oppnådd noe stort. Jeg hadde lest en av de beste og viktigste klassikerne gjennom tidene. En bok på 800 tettskrevne sider. Et spesielt øyeblikk for en tenåring som likte å lese klassikere. Når jeg leser Anna Karenina nå skjønner jeg at det var stort fordi boken gir en meget god leseropplevelse, men den er ikke vanskelig å lese. I det hele tatt. Faktisk er den en av de mest lettleste klassikerne jeg har lest. Den enorme følelsen av triumf vil med andre ord ikke dukke opp ved gjenlesning. Å lukke siste side av Anna Karenina vil ikke føles som å nå toppen av Mount Everest. Uansett hvilken følelse som måtte dukke opp når jeg blar om siste side kan jeg være fornøyd med å ha gjenlest en klassiker som er så til de grader lesverdig.

Jeg husker hovedtrekkene i historien ganske godt, men det meste av detaljer var gått i glemmeboken. Likevel nikker jeg ofte gjenkjennende mens jeg leser fordi hendelser jeg ikke kunne huske fra før kommer tilbake bare jeg leser noen linjer her og der. Av og til dukker det likevel opp kapitler som virker helt nye, som ikke gir meg et fnugg av gjenkjennelse. En av tingene jeg slet mest med forrige gang boken ble lest var navnene. Oblonsky, hvem søren er det? Kostya? Hva skjedde med Arkadyich og Levin? Vel, denne gangen er alt på plass. Jeg vet nøyaktig hvem som er hvem og hvordan de passer inn i historien. Dermed blir min prisvinnende engelske oversettelse enda mer lettlest enn ved førstegangslesning.

En detalj jeg tror jeg husker feil er tidligere favorittkarakterer. Før jeg begynte å lese Anna Karenina på nytt var jeg overbevist om at en av mine favoritter var Stepan Arkadyich. Etter å ha lest de første 200 sidene av boken tenker jeg "nei, det kan ikke stemme". Fyren er ikke akkurat det beste eksempelet på en god mann. Det han derimot er, er artig å lese om. Jeg hadde glemt at boken er morsom. Handlingen er seriøs og til tider dyster, men Tolstoy glimter virkelig til med humor innimellom, spesielt når Stiva er med:

"If there was a reason for his preferring liberal to conservative views, which were held also by many of his circle, it arose not from his considering liberalism more rational, but from its being in closer accordance with his manner of life. The liberal party said that in Russia everything is wrong, and certainly Stepan Arkadyevitch had many debts and was decidedly short of money. The liberal party said that marriage is an institution quite out of date, and that it needs reconstruction; and family life certainly afforded Stepan Arkadyevitch little gratification, and forced him into lying and hypocrisy, which was so repulsive to his nature. The liberal party said, or rather allowed it to be understood, that religion is only a curb to keep in check the barbarous classes of the people; and Stepan Arkadyevitch could not get through even a short service without his legs aching from standing up, and could never make out what was the object of all the terrible and high-flown language about another world when life might be so very amusing in this world. And with all this, Stepan Arkadyevitch, who liked a joke, was fond of puzzling a plain man by saying that if he prided himself on his origin, he ought not to stop at Rurik and disown the first founder of his family--the monkey. And so Liberalism had become a habit of Stepan Arkadyevitch's, and he liked his newspaper, as he did his cigar after dinner, for the slight fog it diffused in his brain."

Stiva er kanskje ikke den beste ektemannen eller den karakteren med det største følelsesregisteret, men underholdende er han, det skal han ha! Dessuten er han karismatisk og de fleste karakterene i boken liker ham, kanskje med unntak av konen. Hvis dere lurer på hvorfor jeg staver etternavnet hans annerledes i omtalen og i sitatet er det fordi jeg ikke orket å skrive inn hele sitatet og i stedet kopierte det fra internett (og dermed en annen oversettelse enn den jeg leser).

De fleste kjenner nok til historien og vet hva som er hovedtrekkene i fortelingen. Jeg går derfor ikke nærmere inn på det. Alt jeg kan si er at alle karakterene i boken fascinerer meg på ulike måter. Det er ikke en eneste karakter jeg ikke liker å lese om og så langt er boken fornøyelig. Det er mulig at jeg bør finne meg et nytt adjektiv etter å ha lest boken ferdig da fornøyelig ikke er en passende beskrivelse for Annas møte med toget, men foreløpig passer det bra. Jeg koser meg med boken.

Ståa er slik:

- Interessant historie: Check!
- Godt språk: Check!
- Humor: Check!
- Godt driv i historien: Check!

Jeg regner med at Line kommer til å skrive om alle temaene boken tar opp, deriblant moral (og dobbeltmoral), ekteskap, depresjon, lidenskap osv. Om hvor ironisk det er at Stivas utenomekteskapelige amorøse kvelder får svært få konsekvenser, mens søsterens lidenskap for en mann som ikke er ektemannen fører til at hun blir utstøtt og svært deprimert. Helt dagsaktuell er boken ikke, men man finner garantert noe man kan kjenne seg igjen i. Utdatert blir den nok aldri på grunn av de mange og svært ulike karakterene som er godt portrettert og som alle har sitt å stri med.