A Room with a View

Forfatter: E.M. Forster
Utgivelsesår: 1908
Min utgave: 2011
Forlag: Hodder and Stoughton
Språk: Engelsk
Sidetall: 278
ISBN: 9781444736281

"Lucy Honeychurch arrives in Italy for the first time, dependent on a Baedeker travel guide and her stern chaperone, Miss Bartlett. As she explores Florence, she realises the constraints of her middle-class upbringing and finds herself attracted to George Emerson, a young man also staying at the Pension Bertolini. Then an impulsive kiss and the confusion that follows prompt a sudden departure from the city. Back in England and engaged to the domineering Cecil Vyse, Lucy meets George again. Caught between social obligation and a suppressed desire for a different life, she must learn how to be true to herself."

------------------------------------------------------------------------

Baksideteksten oppsummerer omtrent hele handlingen. Det er ikke stort mer denne boken har å by på av handling. Det var likevel herlig å sitte ute i solen mens jeg leste nydelige beskrivelser av Firenze og artige beskrivelser av mennesker som gikk seg vill på jakt etter områder i Firenze. I starten av boken virket den som en fin sommerbok.

Historien er lite engasjerende, nesten kjedelig. Lucy surrer rundt i Firenze, sjelden alene, selv om hun drømmer om å oppleve ting på egenhånd. Det impulsive kysset skjedde så raskt at en uoppmerksom leser sikkert kunne gått glipp av det. Det var ikke tegn til lidenskap eller kjærlighet så vidt jeg kunne sjelne. I den andre delen av boken utvikler hun en staere og mer interessant side. Hun er ikke lenger like opptatt av å føye seg etter andres ønsker, men klarer heller ikke å løsrive seg fullstendig. Boken er preget av vel mange sammentreff som kunne gjort handlingen lite troverdig. Det har nok forfatteren også oppdaget, da han elegant forklarer hvorfor sammentreffene faktisk er troverdige:

'Though, as a matter of fact, coincidences are much rarer than we suppose. For example, it isn't pure coincidentality that you are here now, when one comes to reflect.'
To his relief, George began to talk.
'It is. I have reflected. It is Fate. Everything is Fate. We are flung together by Fate, drawn apart by Fate - flung together, drawn apart. The twelve winds blow us - we settle nothing -'
'You have not reflected at all,' rapped the clergyman. 'Let me give you a useful tip, Emerson: attribute nothing to Fate. Don't say "I didn't do this," for you did it, ten to one. Now I'll cross-question you. Where did you first meet Miss Honeychurch and myself?'
'Italy.'
'And where did you meet Mr Vyse, who is going to marry Miss Honeychurch?'
'National Gallery.'
'Looking at Italian art. There you are, and yet you talk of coincidence and Fate! You naturally seek out things Italian, and so do we and our friends. This narrows the field immeasurably, and we meet again in it.'

Det avsnittet illustrerer også hvorfor en bok som i utgangspunktet fenger lite likevel får terningkast fire. Den er morsom. Selv om historien i utgangspunktet kjedet meg, selv om karakterene virket flate og uinteressante - noe som forøvrig ikke var tilfelle gjennom hele boken - så dukket det stadig opp avsnitt som fikk meg til å le. Forster har en særegen måte å skrive på som jeg liker. Hadde han skrevet om noe litt mer spennende enn en tenåringsjente som finner seg selv hadde jeg mest sannsynlig elsket boken. I rettferdighetens navn bør jeg vel også nevne at Forster, en homofil mann, skrev en meget troverdig bok om en ung kvinne.

Les A Room with a View for humoren.

Cecil's voice came: 'My dear Freddy, I am no athlete. As you well remarked this very morning, "There are some chaps that are no good for anything but books"; I plead guilty to being such a chap, and will not inflict myself on you.'
The scales fell from Lucy's eyes. How had she stood Cecil for a moment? He was absolutely intolerable, and the same evening she broke her engagement off.

Jeg kan forsåvidt nevne at Forster gir et godt bilde på de begrensningene man finner i et klassesamfunn, og hvordan klasseforskjeller kan fortsette å ødelegge selv etter at noen fra en lavere klasse blir velstående. Gode nok blir de aldri. Med mindre noen fra middelklassen "finner seg selv" og finner ut at klasse ikke er noe som trenger å prege hvem vi er. Sentimentalt? Joda, litt. Men igjen, humoren og skrivestilen gjør at jeg ikke synes boken blir for sentimental likevel. Den er rett og slett ikke skrevet på en måte som gjør den sentimental til tross for den noe klisjeaktige historien. Ikke en fantastisk bok, men litt artig var den.