Rubinrød og Safirblå

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 347
ISBN: 7071415004153 (leseeksemplar)

"Det er ikke enkelt å leve i en familie hvor det er så mange hemmeligheter. Det tenker i hvert fall 16-årige Gwendolyn – inntil hun en dag plutselig befinner seg i London i en annen tid. Da skjønner hun at det er hun selv som er familiens største hemmelighet. Det hun ikke innser, er at man burde unngå å forelske seg når man er fanget mellom to tidssoner. Det gjør den kompliserte kjærligheten enda mer komplisert!"

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 375
ISBN: 9788205405684

"16-årige Gwendolyn begynner så smått å venne seg til å reise i tiden. Alt er derimot ikke like rosenrødt som hun hadde håpet, og morens råd om å "ikke stole på noen, ikke engang dine egne følelser" viser seg skuffende nok å stemme.

Den første forelskelsen er det heller ikke enkelt å hanskes med, spesielt når den utkårede drømmeprinsen er den uberegnelige, overlegne og kjempekjekke Gideon.

Og som om ikke det var nok: Den uhyggelige greven av Saint Germain har fattet sterk interesse for henne og bedt henne på ball i 1782. Dermed må hun lære seg å danse menuett av verdens mest utrivelige danselærer, viftebruk og dannet konversasjon av den innbilske kusinen Charlotte, og i tillegg huske hvem som var keiseren av Burundi.

Men Gwen er ikke den som gir seg uten kamp ..."


Jeg skjønner ikke helt hvorfor Gyldendal velger å fokusere på kjærlighetshistorien i sin beskrivelse av den første boken, men beskrivelsen av Safirblå var mer omfattende og dekkende for handlingen. Gwen har altså tidsreisegenet, og hun er den siste i en rekke på tolv mennesker. Hun er også den som skal avslutte kretsen og redde menneskeheten. Men hva det betyr er det få som vet, og ingen som vil avsløre. Og joda, hun forelsker seg. Typisk tenåringsforelskelse. De elsker hverandre etter mindre enn en uke, men vet ikke helt om de kan stole på hverandre. Ikke akkurat revolusjonerende. Slik er det dog ofte med ungdomsbøker.

Så til det positive, og det finnes masse positivt. Dette med tidsreiser er genialt. Jeg elsker beskrivelsene av tidligere tidsepoker og det er alltid like spennende å se hvordan det moderne kræsjer med det gamle. Jeg blir av og til irritert av hvor lite Gwendolyn vet om historie og politikk, men så husker jeg at hun er 16. Jeg visste en del mindre om historie og politikk da jeg var 16 enn jeg gjør nå. Også har vi det store plottet: den mystiske greven som mestrer telekinese og tankekontroll. De gode jobber for ham, men burde de egentlig gjøre det? Lucy og Paul, to familiemedlemmer med tidsreisegenet, nekter å hjelpe greven og har stjålet kronografen (et hjelpemiddel for alle tidsreisende). Er det disse to som redder dagen, eller har de ondskapsfulle planer? Jeg har en sterk formening om hvem som er de gode og hvem som er de onde, men jeg håper i grunn at jeg blir overrasket og tar feil. Uansett hva som skjer så er jeg villig med på reisen, jeg stortrives med å lese om forsøkene på å finne ut av det.

Gwen har ravnemagi, hun kan snakke med de døde. Både døde mennesker og demoner. Demonen Xemerius, som dukker opp på slutten av den første boken, er med på å gjøre den andre boken fornøyelig. Han er kanonartig og jeg er fullstendig sjarmert. Han er grunnen til at bok nummer to er hakket bedre enn den første. Definitivt en karakter jeg gleder meg til å følge videre. Selv om han er en demon. Selv om han er død.

De kjipeste med å begynne på denne serien nå er at jeg ikke får lese slutten. Bøkene er ikke avsluttende, det føles som om jeg har lest en bok, ikke to. Eller, to tredjedeler av en bok. Jeg får ingen avsluttende følelse etter å ha lest to avslutninger. Det hadde vært bedre om de tre bøkene ble utgitt som en. Historien fenger i stor grad, men den gir nok ikke et langvarig inntrykk. Språket er ikke poetisk eller vakkert og historien er ikke godt nok fortalt til at jeg kommer til å ha den i minne om et år når den siste boken publiseres. Dette er en her-og-nå serie, en serie som underholder stort mens man leser den, men som neppe havner på favorittlisten sammen med bøker man vil lese om og om igjen. Men jeg er her og nå, og jeg vil lese slutten. NÅ!

Vi fikk forresten en utfordring på slutten av Safirblå, en tallkode som fortalte hva som var gjemt i huset til Gwen. Jeg løste tallkoden, og fant til og med en feil. Hvis noen fra Gyldendal skulle snuble over bloggen min og lese dette, og hvis dere ikke har fått beskjed fra før av (det har dere nok), så skal det tredje tallet i den tredje siste koden være 7, ikke 6. Gøy med koder!