The Blade Itself

Forfatter: Joe Abercrombie
Utgivelsesår: 2006
Forlag: Gollancz
Språk: Engelsk
Sidetall: 536
ISBN: 9780575079793

"The water came up to meet him. It hit him in the side like a charging bull, punched the air out of his lungs, knocked the sense out of his head, sucked him in and down into the cold darkness..."

Dramatisk start, eller hva? Vel, handlingen roer seg etter hvert, og barbaren Logen "Ninefingers" overlever sin lille svømmetur, som han har overlevd så mye annet. Starten gir oss likevel en pekepinn på hvor vanskelig livet er, ikke bare for Logen, men for alle våre kjære karakterer. Logen har dedikert hele livet til å drepe, ofte av dårlige grunner og for mennesker man absolutt ikke burde hjelpe, i følge ham selv. Han har flust av fiender, og er på rømmen fra de fleste, dog kanskje mest av alt kongen i nord.

"I've fought ten single combats and I've won them all, but I fought on the wrong side and for all the wrong reasons. I've been ruthless, and brutal, and a coward. I've stabbed men in the back, burned them, drowned them, crushed them with rocks, killed them asleep, unarmed, or running away. I've run away myself more than once. I've pissed myself with fear. I've begged for my life. I've been wounded, often, and badly, and screamed and cried like a baby whose mother took her tit away. I've no doubt the world would be a better place if I'd been killed years ago, but I haven't been, and I don't know why."

Sand dan Glokta, derimot, tjener sin konge, kongen av Unionen, ved å torturere mennesker mistenkt for forræderi. Om de er skyldige eller ikke har mindre betydning, så lenge hans overordnende ønsker dem drept eller sendt til Angland (et slags Sibir, bare ikke fullt så kaldt). Han var en krigshelt som ble tatt til fange og torurert, og nå lever han som en krøpling, men i det minste en høyst fryktet krøpling. Glokta finner ikke glede i arbeidet sitt, men det er fordi han ikke finner glede i noe som helst. Det betyr ikke at han har det minste problem med å trekke ut tennene til kongens fiender (uten bedøvelse). Etiske problemer med tortur? Neida, hvorfor skal man ha det?

Den siste av de tre hovedkarakterene er en egoistisk, selvopptatt, lat og irriterende karakter, med navnet Jezal dan Luthar. Han har et mål: å vinne en stor turnering i fekting. Han har et stort, underutviklet talent. Underutviklet i den forstand at han ikke gidder å trene mer enn han må. I tillegg forelsker han seg i trenerens søster, som han får streng beskjed om å holde seg unna.

Jeg må innrømme at til tross for deres feil og mangler har jeg blitt glad i to av de tre herrene. Dere klarer nok å gjette hvilke to. Sand dan Glokta var det umulig å ikke like etter å ha lest følgende tanker:

"Here? Glokta could feel his eyelid twitching. Why? He pushed himself up using the edge of the table. Will they find me in the canal tomorrow? Dead and bloated, far ... far beyond recognition? The only emotion he felt at the idea was a flutter of mild relief. No more stairs."

Krøplingen har et, mildt sagt, trøblete forhold til trapper. Jeg ler hver gang det nevnes. Denne boken er ikke uten humor, selv om den som regel har dystre undertoner. Glokta er nok den mest komplekse og den mest interessante karakteren i boken. Og hans søken etter korrupsjon og forræderi innenfor de øverste sirkler er uten tvil spennende. Likevel er det Logens kapitler jeg gleder meg til å lese. Det er han jeg liker best, han jeg interesserer meg for i størst grad, og hans rolle jeg er mest nysgjerrig på. Hans tilkobling til Bayaz, en mektig Magus (eller var det Magi?), er både mystisk og genial.

Jezal er ufordragelig. Han er den karakteren jeg gjerne skulle kuttet ut av boken. Men jeg skjønner at han hører til i historien, og han er tilkoblet en rekke mindre karakterer som jeg finner meget interessante, som treneren West og Wests søster Ardee. Dessuten er denne boken spesiell nettopp på grunn av de mange usympatiske og brutale karakterene. Jezal er faktisk den "snilleste" karakteren i hele boken, i og med at han verken torturerer, dreper eller konspirerer i særlig stor grad. Hans fokus er på ham selv:

"It must have come from his mother's side of the family, Jezal supposed. His father had rather a weak chin. His brothers, too, come to think of it. You had to feel a little sorry for them, he had got all the looks in his family. 'And most of the talent too,' he murmured happily to himself."

Jeg har fremdeles noen sider igjen av denne boken, og har derfor ikke kommet til krigingen enda. Foreløpig syns jeg boken er overraskende lite actionpreget, til tross for alle de brutale handlingene til karakterene. Boken er bygget på tanker og dialoger, med noen mer actionfyllte sekvenser innimellom. Karakterene er i fokus, og det liker jeg. Plottet er logisk, men byr likevel på overraskelser. Karakterene er utradisjonelle, det finnes ingen heltetyper. Mange har sympatiske trekk, men du kan ikke like dem fullt og helt. Alle har mørke sider - ingen er helt og holdent gode. Og hva kan være mer realistisk enn det?

Det eneste negative jeg har å si er at det tok noen sider før jeg virkelig kom inn i historien, før den fenget i den grad jeg hadde håpet på. Men gi historien 50 sider, og du er hektet. Dette er en virkelig original bok. Den er mørk og dyster, men ikke deprimerende. Den har karakterer man kan bli glad i, selv om man ikke alltid liker det de har gjort eller det de gjør. Kongene og deres betrodde virker like korrupte både i sør, nord og i Unionen. Jeg kan ikke spå utfallet av fremtidig kriging mellom disse rikene, og ikke vet jeg om det spiller noen rolle. Jeg heier på Glokta og Logen, på West og på Bayaz. Og jeg gleder meg til å lese videre.

Til slutt vil jeg dele med dere forfatterens egne ord om boken:

"Epic fantasy. Its all the same, no?

There’s a grumpy wizard, a deadly barbarian, a jumped-up nobleman and some feisty girl, more than likely. They’re all engaged in a mysterious quest to bring that from there, and they’re all made out of cardboard. Probably there’s a dark lord of some kind involved. They talk like extras from a bad soap opera. They fight like extras from a bad cop show. Probably there’s a prophecy, and a farmboy with mysterious parentage, and if not a magic tower, then certainly a strange tall building of some kind. There’ll be battles, there’ll be intrigue, and I wouldn’t be at all surprised if a magic sword came up somewhere along the way.

I don’t need to read that again.

I want to read a fantasy with all the grit, and cruelty, and humour of real life. Where good and evil are a matter of where you stand, just like in the real world. I want dialogue that actually sounds like people talking, and action that actually feels like people fighting. I want magic and adventure, sure, but I want it to hurt. I want blood, sweat, and tears, and plenty of them. I want to read about characters as selfish, as flawed, as complicated, and as unpredictable as real people. I want a fantasy that can shock and surprise, amuse and horrify, delight and excite me, all at once.

I spent a long time looking, and I couldn’t find a set of books quite like that. So I thought I’d write some.

You like your fantasy with the edges left on?

Try The First Law."