Crime and Punishment

Forfatter: Fyodor Dostoevsky
Utgivelsesår: 1998
Forlag: Oxford University Press
Språk: Engelsk
ISBN: 9780192833839
Sidetall: 576

"I wanted to overstep all restrictions as quickly as possible... I killed not a human being but a principle! Yes, I killed a principle, but as for surmounting the barriers, I did not do that; I remained on this side... The only thing I knew how to do was kill! And I could not do that properly either, it seems..."

Mange sammenligner Leo Tolstoy og Fyodor Dostoevsky, og de fleste har en favoritt som de argumenterer for at skriver bedre enn motparten. Jeg leste Tolstoy for første gang da jeg var 16 år, og har likt alt jeg har lest av ham. Syv år senere kan jeg endelig si at jeg også har lest Fyodor Dostoevsky, og kan melde meg på samtaler som omhandler begge disse store forfatterne. Men er de egentlig sammenlignbare? Begge er russere og begge levde i samme tidsperiode, men de har vidt forskjellige perspektiver. Tolstoy fokuserer på overklassen, og skriver om alt fra døden til seksuell lidenskap. Han portretterer sterke kvinneskikkelser, han utforsker tradisjonelle levesett og ser på urett, spesielt rettet mot bønder. Dostoevsky, derimot, har stort fokus på fattigdom, og hans perspektiver kommer fra lavere klassesjikt. I Crime and Punishment utforsker han psykologiske aspekter av drap, og så vidt jeg har skjønt er også gambling et stort tema i bøkene hans.

Nå er det kanskje litt tidlig i forhold til å kunne si mye om Dostoevsky i og med at jeg kun har lest en av hans bøker, men mitt inntrykk så langt er at det er unødvendig å sammenligne disse forfatterne. Begge er utrolig viktige for russisk kulturhistorie, og de er viktige for alle oss som er interessert i andre kulturer, andre tidsaldre, eller mennesker generelt. Er man opptatt av å lære noe om menneskene i Russland på 1800-tallet vil man gå glipp av mye hvis man nøyer seg med å lese verk av kun en av dem. Tolstoys Anna Karenina er en fantastisk skildring av en kvinne som ikke lar seg binde av moral og regler i samfunnet hun lever i. Dostoevskys Crime and Punishment er en skremmende skildring av en mann som ønsker å heve seg over samfunnet og dets regler - som ikke evner å forstå eller takle konsekvensene av hans handling. Jeg er mektig imponert av begge bøkene, og kan ikke enda påstå å ha en favoritt. Om det endrer seg vil tiden vise. Jeg har fremdeles mange spennende leseropplevelser til gode, som The Brothers Karamazov, The Idiot og War and Peace.

Dette innlegget handler lite om boken Crime and Punishment, og for det beklager jeg, men det er skrevet såpass mye om den fra før av at det er vanskelig å tilføye noe nytt. Det jeg kan si er at jeg er imponert av hvordan forfatteren klarer å få oss til å lide sammen med Rodion Romanovich Raskolnikov. Det er en intens stemning i hele boken, og frem til vi begynte å nærme oss slutten håpet jeg at han skulle slippe straff. Det er ikke hver dag jeg heier på en øksemorder. Romanen er ikke lettlest, men den er heller ikke grusomt tung. Den er ganske stillestående, i den forstand at vi ofte befinner oss på samme sted lenge og er vitne til lange samtaler både mellom karakterene og Raskolnikovs samtaler med seg selv. Men ikke la deg skremme av det. For de som ikke har fått med seg hva denne boken dreier seg om kopierer jeg baksideteksten. Les den, og les boken:

'I wanted to make myself a Napoleon,' states Raskolnikov, 'and that is why I killed her.'

Crime and Punishment (1866) is the story of a murder committed on principle, of a killer who wishes by his action to set himself outside and above society. A novel of great physical and psychological tension, pervaded by Dostoevsky's sinister evocation of St. Petersburg, it also has moments of wild humour.