When We Were Romans

Forfatter: Matthew Kneale
Utgivelsesår: 2007
Min Utgave: 2008
Forlag: Picador
Språk: Engelsk
Sidetall: 297
ISBN: 9780330435727

"But then he got someone to sneek up behind the servant and suddenly they dropped a dager on the floor beside him, it made a loud clang and Nero shouted 'oh look there, its a dager, he was trying to assasasinate me, mum must have sent him'. So the servant and Aggripina were both arrested, they were executed, and he finally got her killed, he thought 'hurrah'."

Lawrence liker skolen, han liker prøver og han liker å lese i bøker om historiske hendelser og om verdensrommet. I "When We Were Romans" gjenforteller han hva som skjedde da moren tok ham og søsteren med til Roma, og han deler også historier fra faktabøkene sine med leseren. Lawrence er ni år, og flink til å skrive, selv om han ikke helt har kontroll på staving enda. Sitatet ovenfor er et utdrag av en historie om hva som skjedde da Nero prøvde å drepe moren sin, og hva som skjedde etter at han lykkes. Horrible Histories bøker er de beste, ihvertfall i følge Lawrence.

Når man leser bøker fra et barns perspektiv er det to ting som er særdeles viktig:

1. Det må være troverdig at fortellerstemmen er en 9 år gammel gutt.
2. Bokens underliggende budskap (som blir presentert av et barn som ikke forstår det selv) må være interessant, og det må ikke bli presentert for tidlig. Da blir boken forutsigbar.

På det første punktet syns jeg denne boken er veldig god. Jeg tror fullt og helt på at fortelleren er en 9 år gammel gutt. Og det er ikke på grunn av alle stavefeilene i teksten, men heller fordi han både tenker og handler som et barn i de aller fleste tilfeller. Humøret kan skifte fort, han har ingen problemer med å rasjonalisere egoistiske handlinger, han er veldig opptatt av rettferdighet selv om hans versjon av rettferdighet ikke alltid passer med voksnes oppfatning av det samme begrepet, han kan være veslevoksen og prøve å ta ansvar når moren svikter (uten at det alltid lykkes) og han har et ganske naivt syn på livet. Viktigst av alt, han stoler hundre prosent på moren, selv om han ikke alltid har lyst å gjøre som hun sier.

Punkt nummer to slet jeg mer med. Det ble klart for meg veldig tidlig hva denne boken egentlig handler om. Moren tar med seg sønnen og søsteren hans til Roma (hvor hun har bodd tidligere) for å rømme fra faren til ungene. Han er hele tiden på jakt etter dem. Det er det vi får vite. Selvsagt er det ikke helt slik i virkeligheten. Når den store avsløringen kom på slutten var det ikke akkurat en stor avsløring likevel. Etter hvert som jeg leste ventet jeg på at avsløringene skulle komme litt etter litt. Det er ikke like gøy når man forstår alt nesten fra starten.

Til tross for at den var forutsigbar var det spennende og ikke så rent lite trist å lese om den lille familien sin søken etter et godt liv i en annen by. Jeg ble glad i Lawrence. Han imponerte ofte, for det var ikke få ganger han måtte ta ansvar, og det gjorde han etter beste evne. Men han innså selv at det var mye han ikke kunne gjøre (som å finne navigere i Romas gater uten moren). Han kunne også være svært vanskelig og sta til tider, men slik er det nå en gang med unger. Dette er en sjarmerende bok, med en trist slutt. For meg nesten hele boken trist i og med at jeg til en hver tid skjønte hva som skjedde. Men til tider var den også morsom og koselig - et eventyr mange kan like. Jeg anbefaler den gjerne.

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg er på etterskudd med forrige ukes oppsummering. Igjen skylder jeg på valpen, som har utrolige mengder med energi. Gøy er det uansett å prøve å holde følge med ham. Heldigvis sover han en del også. Så til uken som var: det ble ikke lest så mye som jeg håpet på, men jeg fikk i det minste bli med på et par tidsreiser.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Terry Pratchett: The Colour of Magic
- Kerstin Gier: Rubinrød
- Kerstin Gier: Safirblå

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Terry Pratchett: The Colour of Magic (terningkast 3)
- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion (terningkast 5)
- Kerstin Gier: Rubinrød (terningkast 4)
- Kerstin Gier: Safirblå (terningkast 4)

Bøker jeg leser nå:

- Nadine Gordimer: The Conservationist
- Yan Lianke: Landsbyens Blod
- Matthew Kneale: When We Were Romans

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- J.R. Ward: Dark Lover


Jeg er veldig spent på hvor mye lesing det blir tid til med en valp i huset. Tidligere i dag leste jeg videre i "When We Were Romans" mens hunden sov på fanget mitt. Så litt tid skal det nok bli =)

Mangle omtale av lesesirkelbok

Nadine Gordimers "The Conservationist" har vært denne rundens lesesirkelbok. Den var dog kanskje hakket for krevende, for det er kun to personer, Elida og Monika, som har fullført den. Jeg har en tredjedel igjen av boken, men hadde i utgangspunktet tenkt å legge ut en omtale i dag likevel. Men så skjedde det noe ganske uforutsett: meg og samboeren var og så på valper på fredag, og i dag har vi kjøpt og hentet en av dem. Søndagen har dermed gått med på å bli kjent med vår skjønne lille valp. Siden det er mange som ikke har rukket å bli ferdig med boken foreslår jeg at alle som har planer om å lese den ferdig legger ut omtaler når det passer, så skal jeg gjøre mitt beste for å få med meg alle omtalene og lenke til dem under fanen "lesesirkel". Min egen omtale kommer så fort som mulig. Foreløpig kan dere lese tre omtaler:

1. Elida
2. Line
3. Monika

For de som lurer, min lille valp er en strihåret dachs. Den er pitteliten, ble født 5. mai, og er utrolig skjønn. Samboeren min har hatt hund tidligere, men for meg er dette min første hund. Vi sliter med å finne navn til den, men vurderer følgende navn:

1. Rasmus
2. Jeltsin
3. Oscar
4. Tussi
5. Baktus
6. Angus

Vi klarer bare ikke å bestemme oss. Kanskje blir det et helt annet navn. Jeg har ikke bilde av den på dataen enda, men den ligner veldig på denne:

Rubinrød og Safirblå

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 347
ISBN: 7071415004153 (leseeksemplar)

"Det er ikke enkelt å leve i en familie hvor det er så mange hemmeligheter. Det tenker i hvert fall 16-årige Gwendolyn – inntil hun en dag plutselig befinner seg i London i en annen tid. Da skjønner hun at det er hun selv som er familiens største hemmelighet. Det hun ikke innser, er at man burde unngå å forelske seg når man er fanget mellom to tidssoner. Det gjør den kompliserte kjærligheten enda mer komplisert!"

Forfatter: Kerstin Gier
Utgivelsesår: 2011
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 375
ISBN: 9788205405684

"16-årige Gwendolyn begynner så smått å venne seg til å reise i tiden. Alt er derimot ikke like rosenrødt som hun hadde håpet, og morens råd om å "ikke stole på noen, ikke engang dine egne følelser" viser seg skuffende nok å stemme.

Den første forelskelsen er det heller ikke enkelt å hanskes med, spesielt når den utkårede drømmeprinsen er den uberegnelige, overlegne og kjempekjekke Gideon.

Og som om ikke det var nok: Den uhyggelige greven av Saint Germain har fattet sterk interesse for henne og bedt henne på ball i 1782. Dermed må hun lære seg å danse menuett av verdens mest utrivelige danselærer, viftebruk og dannet konversasjon av den innbilske kusinen Charlotte, og i tillegg huske hvem som var keiseren av Burundi.

Men Gwen er ikke den som gir seg uten kamp ..."


Jeg skjønner ikke helt hvorfor Gyldendal velger å fokusere på kjærlighetshistorien i sin beskrivelse av den første boken, men beskrivelsen av Safirblå var mer omfattende og dekkende for handlingen. Gwen har altså tidsreisegenet, og hun er den siste i en rekke på tolv mennesker. Hun er også den som skal avslutte kretsen og redde menneskeheten. Men hva det betyr er det få som vet, og ingen som vil avsløre. Og joda, hun forelsker seg. Typisk tenåringsforelskelse. De elsker hverandre etter mindre enn en uke, men vet ikke helt om de kan stole på hverandre. Ikke akkurat revolusjonerende. Slik er det dog ofte med ungdomsbøker.

Så til det positive, og det finnes masse positivt. Dette med tidsreiser er genialt. Jeg elsker beskrivelsene av tidligere tidsepoker og det er alltid like spennende å se hvordan det moderne kræsjer med det gamle. Jeg blir av og til irritert av hvor lite Gwendolyn vet om historie og politikk, men så husker jeg at hun er 16. Jeg visste en del mindre om historie og politikk da jeg var 16 enn jeg gjør nå. Også har vi det store plottet: den mystiske greven som mestrer telekinese og tankekontroll. De gode jobber for ham, men burde de egentlig gjøre det? Lucy og Paul, to familiemedlemmer med tidsreisegenet, nekter å hjelpe greven og har stjålet kronografen (et hjelpemiddel for alle tidsreisende). Er det disse to som redder dagen, eller har de ondskapsfulle planer? Jeg har en sterk formening om hvem som er de gode og hvem som er de onde, men jeg håper i grunn at jeg blir overrasket og tar feil. Uansett hva som skjer så er jeg villig med på reisen, jeg stortrives med å lese om forsøkene på å finne ut av det.

Gwen har ravnemagi, hun kan snakke med de døde. Både døde mennesker og demoner. Demonen Xemerius, som dukker opp på slutten av den første boken, er med på å gjøre den andre boken fornøyelig. Han er kanonartig og jeg er fullstendig sjarmert. Han er grunnen til at bok nummer to er hakket bedre enn den første. Definitivt en karakter jeg gleder meg til å følge videre. Selv om han er en demon. Selv om han er død.

De kjipeste med å begynne på denne serien nå er at jeg ikke får lese slutten. Bøkene er ikke avsluttende, det føles som om jeg har lest en bok, ikke to. Eller, to tredjedeler av en bok. Jeg får ingen avsluttende følelse etter å ha lest to avslutninger. Det hadde vært bedre om de tre bøkene ble utgitt som en. Historien fenger i stor grad, men den gir nok ikke et langvarig inntrykk. Språket er ikke poetisk eller vakkert og historien er ikke godt nok fortalt til at jeg kommer til å ha den i minne om et år når den siste boken publiseres. Dette er en her-og-nå serie, en serie som underholder stort mens man leser den, men som neppe havner på favorittlisten sammen med bøker man vil lese om og om igjen. Men jeg er her og nå, og jeg vil lese slutten. NÅ!

Vi fikk forresten en utfordring på slutten av Safirblå, en tallkode som fortalte hva som var gjemt i huset til Gwen. Jeg løste tallkoden, og fant til og med en feil. Hvis noen fra Gyldendal skulle snuble over bloggen min og lese dette, og hvis dere ikke har fått beskjed fra før av (det har dere nok), så skal det tredje tallet i den tredje siste koden være 7, ikke 6. Gøy med koder!

The Silmarillion

Forfatter: J.R.R. Tolkien
Utgivelsesår: 1999
Først utgitt: 1977
Forlag: Harper Collins Publishers
Språk: Engelsk
Sidetall: 366
ISBN: 9780261102736

Da var Silmarillion endelig lest, ti år etter at jeg ble Tolkien fan. Det gikk greit, bedre enn jeg trodde. For det første er den ikke en murstein, den bare minner om en. For det andre er historiene interessante å lese om, fordi man forstår så mye mer av Tolkiens univers.

Kort fortalt kan man oversette Silmarillion med "historien om silmarillene". Og det er det. Men det er hovedsakelig historien til jorden (Arda). Vi får lese om Illuvatar, som skapte jorden, vi får lese om valarene som var med å utforme jorden og om deres kriging deretter. Illuvatar skapte jorden og han skapte alvene og menneskene. Alvene kom først, og de levde i mange århundrer før menneskene dukket opp. De spredte seg over jordens mange tilholdssteder, og hver gruppe har egne navn. Det er mye å holde styr på. Vi får i tillegg listet opp alle valarene, noe som også skaper litt hodebry. Penn og papir kan være gode hjelpmidler i starten av boken.

En av valarene hadde andre hensikter enn de andre. Han het Melkor. Gang på gang på gang på gang (og slik kan jeg nok fortsette en stund) blir det krig, både mellom Melkor og de andre valarene, og Melkor (omdøpt Morgoth) og alvene. Boken består stort sett av skildringer av skapelse (trærene Laurelin og Telperion, Silmarillene, Solen og Månen, Mennesker, Alver, Dverger osv...) og skildringer av hendelser fra de forskjellige krigene. Melkor er glad i å ødelegge skapelsesverkene til sine medvalarer. Inniblant mye død og fordervelse får vi både kjærlighetshistorier og historier om heltedåder.

Boken leses omtrent som en faktabok. Dog med et bredt perspektiv og en personlig synsvinkel. Det er nok dette faktabokpreget som gjør at den er tyngre å lese enn Tolkiens kjente romaner, i tillegg til alle rasene og folkene man skal prøve å holde styr på. Det artige er når man kjenner igjen navn. Galadriel kommer med ganske tidlig, og hun tilhørte en ganske forhatt rase. Det ante jeg ikke. Sauron er med fra starten. Det var dog ingen stor nyhet. Det som derimot var overraskende var at (SPOILER) Melkor/Morgoth aldri blir drept. Han blir fanget, og Tolkien gir inntrykk av at det er omtrent umulig for ham å komme seg ut av fangenskap. Likevel har han vakter, eller i det minste hadde. Betyr det at de fremdeles vokter ham i tidsalderen til Bilbo og Frodo?

Vi lærer også mer om blandingsrasen fra Numenor og om Elrond sin familie. Han er halvt menneske og halvt alv (det visste vi fra før av), og han lever som en alv fordi han valgte det. Broren, derimot, valgte å leve som et menneske, og døde derfor etter noen århundrer (han fikk leve lenger enn normale mennesker). Aragorn stammer fra Elros, og det er derfor han har et lengre livsløp enn andre karakterer i Ringenes Herre (han er for eksempel eldre enn Theoden med sine 87/88 år). I Silmarillion kan du lese om hvordan Sauron lurte Elros sine etterkommere, og hvorfor det førte til Numenors fall (øyen sank i havet, som Atlantis).

En ting lurer jeg på: jeg trodde Gandalf var en Maia, slik som Sauron er. At Istari var en type Maia. Stemmer ikke det? Nå tror jeg ikke lenger at det gjør det. Jeg trodde også at han var mye eldre enn det jeg får inntrykk av i Silmarillion. Der står det at han kom til jorden i perioden før Sauron blir bekjempet for første gang. Så han var ikke med i det hele tatt under Morgoth-perioden?

Som dere skjønner er det lett å bli forvirret, spesielt når jeg ikke husker hvor min pre-Silmarillion kunnskap kommer fra. Men boken er kun på 360 sider, og den er ikke så tung som jeg trodde den skulle være. Den er kanskje ikke like fengende som de senere historiene, men den var meget interessant å lese. Er du fan av Tolkien må du få med deg denne. Den setter de andre bøkene i et større perspektiv. Har du aldri lest Tolkien før, IKKE start med denne. Den avslører ALT som skjer i ettertid. Sånn ca. Det burde stått SPOILER ALERT utenpå boken, for vet du ikke hvordan Ringenes Herre ender, vel da vet du det etter å ha lest Silmarillion. Den oppsummerer hele Ringenes Herre.

Til slutt må jeg bare beklage hvis noe av det jeg har skrevet i omtalen er feil. Jeg prøver å holde tungen rett i munnen, men det er mye å huske, og jeg har ikke faktasjekket omtalen.

The Colour of Magic

Forfatter: Terry Pratchett
Utgivelsesår: ?? Det står ikke i boken
Først Utgitt: 1983
Forlag: Corgi Books
Språk: Engelsk
Sidetall: 285
ISBN: 9780552124751

The Colour of Magic er den første boken i Terry Pratchetts Discworld-serie, som det foreløpig finnes 39 bøker av. Jeg har forsøkt å lese boken tidligere, uten hell. Jeg fikk et tips om å hoppe over de to første bøkene i serien, og leste derfor den tredje. Den var meget god. Etter å ha lest den første forstår jeg hvorfor det var lurt å unngå de første i serien. Når det er sagt var ikke opplevelsen utelukkende negativ. Boken hadde uten tvil sine øyeblikk. Rincewind kan stå for innholdssammendraget:

"He was a somewhat different Rincewind from the one that escaped the fire of Ankh-Morpork some six months before. More scarred, for one thing, and much more travelled. He had visited the Hublands, discovered the curious folkways of many colourful peoples - invariably obtaining more scars in the process - and had even, for a never-to-be-forgotten few days, sailed on the legendary Dehydrated Ocean at the heart of the increadibly dry desert known as the Great Nef. On a colder and wetter sea he had seen floating mountains of ice. He had ridden on an imaginary dragon. He had very nearly said the most powerful spell on the disc."

Alt dette gjør han sammen med verdens eneste turist, Twoflower, og bagasjen hans (som liker å bite). For å ta det positive først: jeg liker humoren til Pratchett. Den minner mye om Douglas Adams, dog ikke like godt utviklet i denne boken som i Adams bøker. Det er den tørre, britiske humoren det er snakk om, og det er rett og slett min type humor. Denne humoren i kombinasjon med en rekke merkelige, men elskverdige karakterer, og de absurde situasjonene de blir plassert i, er en kombinasjon som fungerer for meg. Men, og det måtte komme et men, historien i denne boken fenger kun en gang i blant. Når jeg først ler, ler jeg godt og lenge, men det går lang tid mellom hver gang. Og selv om jeg stort sett klarer å holde følge med historien (i all hovedsak fordi jeg er kjent med universet til Pratchett fra før av) så fenger den ikke i den grad jeg hadde håpet på. Mange av situasjonene blir for merkelige, og sammenhengene er lite logiske og vanskelige å forstå.

Det blir derfor en middelmådig opplevelse å lese Pratchetts første Discworldbok. Når den er god storkoser jeg meg, men jeg trenger en bok som er god hele veien, ikke kun innimellom. Hvis du trenger en smakebit på hva Pratchett kan, les prologen til boken. Den var god. Spesielt biten om "the big bang theory". Jeg ler bare jeg tenker på det. Men vil du virkelig gi Pratchett en sjanse, begynn med bok nummer 3 eller 4 i serien. Det var rådet jeg fikk, og det var et godt råd.

It's Monday! What Are You Reading?

Jeg leste ikke seks bøker forrige uke, men inkludert den jeg fullførte i dag ble jeg i det minste ferdig med fire. Tre av dem var meget gode, den fjerde hadde sine øyeblikk. Nå er det tid for siste samlesninguke på en stund, med omtale av Terry Pratchetts første bok i Discworld-serien, the Colour of Magic, senere i kveld, og med Nadine Gordimers The Conservationist på søndag, i forbindelse med min egen lesesirkel. Ellers blir det muligens vampyrsex og Charles Dickens senere i uken.

Bøker jeg leste forrige uke:

- Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day
- Philippe Claudel: Monsieur Linh and His Child
- J.R.R. Tolkien: The Silmarillion

Bøker jeg anmeldte forrige uke:

- Herman Koch: Middagen (terningkast 4)
- Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day (terningkast 6)
- Philippe Claudel: Monsieur Linh and His Child (terningkast 6)

Bøker jeg leser nå:

- Charles Dickens - Hard Times

Bøker jeg planlegger å lese denne uken:

- Nadine Gordimer: The Conservationist
- J.R. Ward: Dark Lover

Om en uke har jeg ferie! Fra både skole og jobb. To uker uten forpliktelser, Det skal bli deilig.

Boktema fra a til å: J, K, L og M

Jeg falt av lasset. Nå er jeg klar for å bli med igjen. Følgende bøker er mine favoritter på bokstavene J, K, L og M:

James and the Giant Peach (Roald Dahl)

Klokkemakeren (Gert Nygårdshaug)

The Lord of the Rings (J.R.R. Tolkien)

Monsieur Linh and His Child (Philippe Claudel)

Førstnevnte og sistnevnte kan du lese om her og her. Det finnes ingen omtaler på bloggen min av Klokkemakeren og Ringenes Herre (som jeg har lest på engelsk og derfor bruker på L), men førstnevnte var rett og slett godt skrevet, og snodig på en koselig måte. Les for eksempel Kasiopeiias omtale. Jeg deler hennes tanker om boken. Ellikken har omtalt Atter en Konge, siste del av Ringenes Herre. Jeg liker den nok bedre enn henne, men omtalen er vel verdt å få med seg likevel!

Jeg avslutter med noen sitater fra bøkene, og en oppfordring om å besøke Anette sin blogg for å lese om flere favoritter, denne uken på M.

"at dommedag kunne være avlyst var gode nyheter, men dette gikk slett ikke inn hos en mindre forsamling som omtrent samtidig hadde møte i et hus kalt Lysets Tempel lenger oppe i gaten, der holdt nemlig endetidsmenigheten Lysets Ord til; disse hadde med mindre hell spådd verdens undergang og Jesu komme hele fjorten ganger de siste tyve årene, men mistet slett ikke håpet, en gang ville det klaffe"

"Monsieur Linh and the child are not alone on the quayside. There are hundreds of people, like themselves. Old and young, waiting obediently, their meagre belongings alongside them, waiting in weather that is colder than any they have ever known, to be told where to go. No-one talks to anyone else. They are frail statues with sad faces, shivering in utter silence."

"If we all got angry together something might be done."

Monsieur Linh and His Child

Forfatter: Philippe Claudel
Utgivelsesår: 2011
Først Utgitt: 2005
Forlag: MacLehose Press
Språk: Engelsk
Sidetall: 130
ISBN: 9781906694999

***

"An old man is standing on the after-deck of a ship. In his arms he clasps a flimsy suitcase and a newborn baby, even lighter than the suitcase. The old man's name is Monsieur Linh. He is the only person who knows this is his name because all those who once knew it are dead."

***

Du vet den følelsen som sniker seg innpå deg når du hører på en veldig melankolsk sang? Du fortaper deg i melodien og teksten, du stivner, humøret endres og du vet ikke helt om du liker endringen. Sangen er nydelig, men trist. Du føler deg alene i verden, om enn for bare noen minutter. Slik er denne boken. Ordene til Claudel påvirker meg slik melankolske melodier gjør. De viser meg en verden full av sorg, beskrevet vakkert, som rører meg på en måte få forfattere klarer. Likevel stopper jeg opp flere ganger underveis, usikker på om jeg egentlig vil lese videre. Jeg vet ikke nøyaktig hva som kommer, men jeg vet at utviklingen vil være tragisk. Men handlingen sitter fremdeles i meg.

Claudel skriver dystre bøker. Han beskriver verdener som de fleste av oss ikke ønsker å ofre en tanke. Helst vil vi glemme at livet kan ta slike vendinger. Monsieur Linh er helt alene i verden. Alt han har er sine egne vrangforestillinger, skapt ut av et behov for å øyne håp i en verden hvor krigen har tatt fra ham alle han elsket. Han er alene, på en måte jeg ikke kan forestille meg. Det blir levende beskrevet. Nesten for levende. Dette er en verden jeg ikke ønsker å bli godt kjent med.

Håpet kommer i form av en venn. En annen ensom sjel, som snakker et annet språk, som har levd et annet liv, men som deler ensomheten. Linh kommuniserer med denne mannen gjennom små, men betydningsfulle handlinger, og de blir knyttet sammen, uten å forstå andre ord enn "god dag". Skildringene av møtene mellom herrene er de eneste som får meg til å smile.

Det høres dystert ut, og det er det. Det er også vakkert. Det høres kanskje ut som sentimentalt søppel, men det er det ikke. Historien er enkel, brutal, nydelig og sørgelig. Hadde den blitt skrevet av en annen forfatter hadde jeg nok ikke sagt det samme. Jeg elsker måten Claudel skriver på, jeg elsker ordene han velger. Hvorfor er det så få i Norge som har oppdaget denne mannen?

Dagens innkjøp

Det er sol, det er sommer, og det er (nesten) ferie. I den anledning har jeg brukt en fridag til å tusle rundt i byn, gå på café med en venninne, spist middag med min samboer og gått på kino og sett Paul. Også har jeg vært en tur innom to bokbutikker. I den ene fant jeg fire interessante fagbøker, som jeg skal lese som del av mitt søk etter et tema for masteroppgaven min. I den andre fant jeg skjønnlitteratur som jeg kan kose meg med på terrassen:

Captain Correlli's Mandolin: "In the early days of the Second World War, before Benito Mussolini invaded Greece, Dr. Iannis practices medicine on the island of Cephalonia, accompanied by his daughter, Pelagia, to whom he imparts much of his healing art. Even when the Italians do invade, life isn't so bad--at first anyway. The officer in command of the Italian garrison is the cultured Captain Antonio Corelli, who responds to a Nazi greeting of "Heil Hitler" with his own "Heil Puccini," and whose most precious possession is his mandolin. It isn't long before Corelli and Pelagia are involved in a heated affair--despite her engagement to a young fisherman, Mandras, who has gone off to join Greek partisans. Love is complicated enough in wartime, even when the lovers are on the same side. And for Corelli and Pelagia, it becomes increasingly difficult to negotiate the minefield of allegiances, both personal and political, as all around them atrocities mount, former friends become enemies, and the ugliness of war infects everyone it touches."

The Painted Veil: "Shallow, poorly educated Kitty marries the passionate and intellectual Walter Fane and has an affair with a career politician, Charles Townsend, assistant colonial secretary of Hong Kong. When Walter discovers the relationship, he compels Kitty to accompany him to a cholera-infested region of mainland China, where she finds limited happiness working with children at a convent. But when Walter dies, she is forced to leave China and return to England. Generally abandoned, she grasps desperately for the affection of her one remaining relative, her long-ignored father."


Property: "Set in Louisiana in 1828, Martin's latest novel depicts the psychologically charged relationship between a wealthy white woman and the slave she detests. Manon Gaudet is bored and dissatisfied with her stifling marriage to a man she loathes. She takes much of her resentment out on her slave, Sarah, who is her husband's unwilling mistress and the mother of his only two children. Manon hates the children, especially the eldest, Walter, who is allowed to run wild on their estate. Her husband (who is never given a name) tries to reach out to Manon, but she rejects his attempts with disdain and condescension. The claustrophobic estate only makes Manon resent her life more, and she is grateful when she is unable to conceive a child. When a group of runaway slaves descends upon Manon's home, their attack brings the simmering tensions between Manon and Sarah to a head, resulting in a dramatic confrontation that only serves to heighten Manon's obsession with subjugating Sarah."


A Pale View of Hills: "The story of Etsuko, a Japanese woman now living alone in England, dwelling on the recent suicide of her daughter. In a story where past and present confuse, she relives scenes of Japan's devastation in the wake of World War II."


Things Fall Apart: "In direct, almost fable-like prose, it depicts the rise and fall of Okonkwo, a Nigerian whose sense of manliness is more akin to that of his warrior ancestors than to that of his fellow clansmen who have converted to Christianity and are appeasing the British administrators who infiltrate their village. The tough, proud, hardworking Okonkwo is at once a quintessential old-order Nigerian and a universal character in whom sons of all races have identified the figure of their father. Achebe creates a many-sided picture of village life and a sympathetic hero."

Alle beskrivelsene er hentet fra Amazon.com. Captain Correlli's Mandolin har jeg en annen utgave av i bokhyllen. En billig, tykk og liten utgave det er vanskelig å lese i. Den går til Fretex (den er splitter ny, men jeg likte utgaven som er avbildet her mye bedre). Kazuo Ishiguro er en stor favoritt. "A Pale View of Hills" er hans første roman, og dermed selvsagt et 'must' å lese. De andre tre vet jeg lite om, men jeg gleder meg like fullt til å lese dem. God sommer!