Sjelenes Herre

I Nice på 1930-tallet har Dario Asfars kone akkurat gitt ham en sønn. Familien er fattig, og selv om Dario er utdannet lege klarer han ikke å skaffe en regelmessig inntekt til den lille familien. De lever fra dag til dag, og penger blir en besettelse for Dario. Han er nemlig ikke fransk, og ser heller ikke ut som en franskmann, og få ønsker en lege med en blanding av ukrainsk, jødisk, gresk og italiensk blod. Han blir i mange år ekskludert fra "det gode selskap", og selv når han endelig klarer å komme seg ut av fattigdom og etablere en praksis klarer han ikke gi slipp på sin higen etter penger.

"Når fortiden dukker opp igjen i et menneskes liv, viser den seg aldri i trekkene til ett eneste ansikt; den sender en hel rekke av venner, forelskelser og glemte ting som man har angret på."

Irène Némirovsky skriver fantastisk godt. Man blir trukket inn i historien fra første side, og føler desperasjonen til Dario tett på huden. Når han endelig karrer seg ut av denne håpløse tilværelsen blir han kald og kynisk, og ikke en gang hans sønn klarer å elske ham. Han gjør hva som helst for penger, og mener det er sønnens luksustilværelse som gjør at han ikke kan forstå faren. Sønnen er spart for et liv hvor penger blir en besettelse, og burde være takknemlig. Némirovsky legger vekt på at sønnen har hvit hud og lyst hår. Han har ikke et "utenlandsk utseende". Sønnen er med andre ord automatisk blitt en del av det samfunnet faren aldri vil kunne bli en del av. Han ser ut som en franskmann, han snakker som en franskmann og han har aldri vært fattig. I faren skildrer Némirovsky en innvandrer som aldri vil kunne bli fullstendig integrert.

Som alltid tar Némirovsky opp temaer som omfatter tragiske skjebner, usympatiske karaktertrekk, og håpløse valg mennesker står overfor. Men det geniale med Nemirovksys bøker er at hun beskriver mennesker i ulike posisjoner, med forskjellige motiver og som også handler forskjellig. Hun låser seg ikke til et sted, til en karaktertype eller til et hendelsesforløp - hun beskriver alt fra terrorister i Russland, til landsbybeboere i frankrike, til denne legen i storbyene Nice og Paris. Mann/kvinne, ung/gammel, innvandrer/statsborger - det spiller ingen rolle. Hun kan gjøre en hvilken som helst karakters handlinger og tanker troverdig, og i prosessen tar hun opp temaer som fremdeles er dagsaktuelle, til tross for at de fleste bøkene hennes er skrevet på 1930- og begynnelsen av 1940-tallet. Hun mesterer nydelige skildringer og hun mestrer å skildre grufulle hendelser. Man blir ikke ferdig med historiene hennes når man blar om siste side. Som alltid gleder jeg meg til å lese flere bøker av denne unike forfatteren.