En smakebit på søndag - nr. 19

Beleiringen av Leningrad:

"Kolja smilte og ventet på en reaksjon. Det var ingenting bak det blå blikket hans, verken frykt eller sinne eller spenning ved utsikten til et slagsmål - ingenting. Dette var, skulle jeg erfare, en egen evne han hadde: Han ble rolig av fare. Rundt ham taklet folk redsel på de vanlige måtene: stoisisme, hysteri, falsk jovialitet eller en kombinasjon av alle tre. Men Kolja, han trodde visst aldri helt på noe av det. Alt med krigen var latterlig: tyskernes barbari, partipropagandaen, kryssilden av branngranater som lyste opp natthimmelen. For ham virket alt sammen som en annens historie, en forbløffende detaljert historie han hadde snublet inn i og ikke kunne komme ut av."

"Det var slik vi hadde bestemt oss for å snakke, lett og uanstrengt, som to unge menn som diskuterte en boksekamp. Det var den eneste måten å snakke på. Du kunne ikke la for mye sannhet sive inn i samtalen, du kunne ikke la munnen innrømme hva øynene hadde sett. Hvis du åpnet døren så mye som en centimeter, ville du lukte råttenskapen der inne og høre skrikene. Du åpnet ikke døren. Du holdt tankene på dagens gjøremål, jakten på mat og vann og noe å brenne, og sparte alt det andre til krigen var over."

"Kolja virket fryktløs, men vi har alle frykt i oss, det er en del av vår arv. Nedstammer vi ikke fra engstelige, små spissmus som krøp sammen i skyggene mens de store dyrene trampet forbi? Kolja var ikke redd dumme kannibaler og nazister, men han var redd for å dumme seg ut - muligheten for at en fremmed skulle le av det han hadde skrevet."

"Jeg har aldri vært noen patriot å snakke om. Far ville ikke ha tillat det mens han levde, og hans død sørget for at hans vilje ble fulgt. Piter nøt langt mer hengivenhet og lojalitet fra min side enn nasjonen som helhet. Men den natten, mens jeg løp over de upløyde vinterhveteåkrene med de invaderende fascistene bak oss og den mørke, russiske skogen foran oss, kjente jeg en bølge av ren kjærlighet til landet mitt."


Fra Tyvenes By av David Benioff.