Der Solen Går Ned

Da Mahmoud Abd Al-Zahir blir sendt fra Kairo til den isolerte og fjerntliggende oasen Siwa som skatteoppkrever, vet han at det betyr fare - livsfare. Begge forgjengerne hans ble myrdet. Men Mahmoud har ikke noe valg. Han er anklaget for å være illojal mot de egyptiske myndighetene så vel som de britiske kolonimyndighetene. For å beskytte sin irske kone, Catherine, vil han ikke ha henne med ut i ørkenen. Hun derimot insisterer på å reise, i håp om at ekteskapet kan få nytt liv.

I Siwa finner Mahmoud seg fanget mellom to krigerske parter, og han har høyst mangelfulle midler til å få kontroll over situasjonen. Catherines vestlige blikk på det strengt tradisjonelle samfunnet og hennes utilslørte interesse for det arkeologiske utgravningsområdet i oasen skaper dype konflikter og vekker et slumrende hat. Under den brennende solen er det mange øyne i skyggene, og fluktveier finnes ikke.

(Baksidetekst)

Denne historien rommer både et ekteskap i oppløsning, en arkeologisk teori og engasjement og en politisk konflikt mellom østklanen og vestklanen - to parter som ikke klarer å samarbeide om noe som helst annet enn å hate de britiske og egyptiske myndighetene. Livet i oasen er nydelig skildret, men de politiske konfliktene skaper en anstrengt atmosfære som preger boken, til tross for de vakre omgivelsene. For moderne lesere vil en del av de gamle skikkene til innbyggerne i oasen også skape en svært dyster stemning. Kvinnene og mennene lever helt adskilt, og når en ektemann dør holdes kvinnen innesperret i flere måneder, hvor hun blir tvunget til å gå i det samme antrekket hele perioden, og får ikke lov til å vaske seg. Gud forby at et mannfolk skulle se henne og få lyst på henne mens hun fremdeles sørget over sin mann (som gjerne misbrukte henne mens han var i live). Enkelte av skikkene til innbyggerne blir skildret på en brutal måte, og det skaper et sterkt inntrykk.

Jeg er imponert over hvordan denne egyptiske, mannlige forfatteren klarer å skildre tankene og følelsene til en moderne irsk kvinne (moderne på slutten av 1800-tallet). Og hennes søken etter Aleksander den Store blant gamle templer og døde språk skaper et visst eventyrelement i boken, og gjør den enda mer fascinerende. Mannen hennes er en usympatisk karakter, selv om han strever for å bli bedre enn han er, mens man finner både helter og skurker blant innbyggerne i oasen. Noen ønsker fred og gjør alt de kan for å oppnå det, mens andre ønsker hevn for forfedres synder, og prøver å manipulere andre rundt seg. Det virker som en evigvarende konflikt, som Tahir skildrer, mellom østklanen og vestklanen. Som to brødre som aldri blir fornøyd med å leve sammen, men heller lar seg bli oppslukt av grådighet og raseri.

Denne boken har det meste, og enten du liker arkeologi og historie, samlivsproblematikk, politiske konflikter eller selvrefleksjoner er denne verd å lese. Det er spesielt interessant å lese en bok om Egypt skrevet av en egypter, og den var både spennende, skjør, brutal, vakker, anspent og rett og slett god. Anbefales! Den ga meg også veldig lyst til å dra til Egypt, nærmere bestemt Siwa Oasen.