Solar

Forfatter: Ian McEwan
Utgivelsesår: 2010
Forlag: Gyldendal
Målform: Bokmål
Sidetall: 320
ISBN: 9788205400870

"Michael Beard, fysiker, tidligere nobelprisvinner og en uforbederlig skjørtejeger får problemer med privatliv og karriere da han blir blandet inn i en kriminalsak. Men Beard ser også en mulighet til å fornye både privatlivet og karrieren i den nye situasjonen - og en mulighet til å være mannen som redder verden fra en miljøkatastrofe." (fra bokelskere)

Etter å ha lest "The Cement Garden" og i tillegg lest en rekke engasjerte, positive omtaler av McEwans bøker på Rose-Maries blogg, var forventningene til min neste McEwan roman, "Solar", skyhøye. Det er ikke alltid et godt utgangspunkt, for da er det så lett å bli skuffet. Og det ble jeg, selv om boken var god. Den var ikke mer enn god. Den engasjerte ikke slik jeg hadde håpet, og den var heller ikke så morsom som jeg trodde den ville være, selv om Beard uten tvil var en komisk (tragikomisk kanskje?) karakter.

Michael Beard har et stort problem: han klarer ikke å styre egne behov og lyster. Verken når det gjelder damer eller karriere. Han roter til livet sitt igjen og igjen, men klarer merkelig nok alltid å komme seg ut av de håpløse situasjonene og endre egen situasjon til det bedre. Uansett hvilken kvinne han er sammen med har han flere på siden. I jobbsammenheng er han smart, men har lite engasjement og dermed få originale ideer. Men skyldfølelse får han ikke da han stjeler sin avdøde kollegas arbeid og presenterer det som sitt eget. Det er umulig å forhindre å bli frustrert på denne karakteren. I de fleste sammenhenger er han håpløs, men han er likevel intelligent nok til å ikke la det hindre ham i å prøve å nyte livet. Ikke at han nyter livet i særlig stor grad. En annen mann i hans sko ville gjerne det...

Det var likevel noen uforglemmelige passasjer i "Solar", som chipsscenen på toget, fantasiene om damen bak passkranken eller den gangen han tror penisen hans har falt av. Boken er en blanding av fornøyelig og frustrerende, og jeg syns fremdeles McEwan skriver svært godt. Men, som jeg skrev tidligere, engasjerer den ikke i den grad jeg håpet den ville. Den var interessant, men ikke genial. Og med det plottet trodde jeg virkelig den skulle være genial. Beard blir for patetisk. Boken blir for mørk. Kanskje med en litt lystigere tone ville humoren skinne mer gjennom og løfte boken? Til tross for skuffelsen er det en god bok, og jeg skal uten tvil lese mer av McEwan. Han har nok mange perler på lur, selv om jeg kanskje blir skuffet en gang i blant.